Vinteren som aldri tar slutt

20.januar 2021

Joda, som alltid gjør den det. Men jeg kan ikke huske en vinter som har føltes lengre.
Vinteren på Gjøvik (2012-2013) føltes også lang. Men nå…
Jeg klager ikke så ofte på været (tror jeg). Jeg er veldig glad i strålende sommervær, jeg er glad i kjølige høstdager, jeg liker å pusle inne på regnværsdager, og å krype opp i sofaen på kalde vinterdager.
11.mai 2017, to uker etter Anton døde, snødde det. Aldri, aldri har det provosert meg mer at folk klaget på været – og etter den gang har jeg prøvd å være bevisst på det. Når man har det vondt, er man fullstendig likegyldig til hvordan været er. Sånn burde det jo egentlig være når man har det bra også.

Men nå trenger kroppen lys, sol og varme. Og det handler ikke bare om meg.
Kaspar har blitt mer og mer påpasselig når det gjelder føttene sine de siste årene. Han liker dårligere å klippe klør og pels på potene, han flytter føttene unna hvis jeg fikler med dem. Han har ikke likt å ha potesokker om vinteren. Spesielt ikke nå. Når han ser at jeg tar frem sokkene synker hele hunden sammen. Når han først kommer ut virker han ikke plaget, og vi gjør det til en positiv greie å ta de på, men det hjelper ikke. Potesokker er for tiden det verste som eksisterer…

På med sokkene halvveis på turen, 9.januar 2021.

Tilretteleggingen er ennå minimal for han som blir 13,5 år neste uke, men noen hensyn må vi ta – og kulda fører til hensyn. Heldigvis begynner langtidsvarselet å gi håp, og om en uke har vi forhåpentligvis vanlig, mild vinter. Jeg gleder meg til jeg kan kaste på meg joggeskoene, og Kaspar verken trenger sokker eller vest, og vi kan være ute over lengre tid av gangen – gjerne inkludert matpakke og termos.

Våren er vakrest en vinterdag.
Carl Hammarén

3.februar 2021.

Eldstemann i familien

Jeg kunne tenke meg å skrive oftere her inne, mens Kaspar fortsatt lever. Det er ikke det samme å skrive i ettertid. Men dagene går i ett, og jeg må si det er litt tiltak å sette seg ned for å skrive. Derfor får jeg starte med et enkelt innlegg, så jeg kommer i gang.

På tur i dag, 3.februar 2021.

Som jeg har sagt før, i forbindelse med Anton sin død, så trakk jeg det korteste strået. Anton kunne kanskje vært en frisk og fin 9-åring nå, det tror i hvert fall jeg – at det var en betennelse vi ikke fant ut av, som ga Anton amyloidose og nyresvikt. At hele familien til Anton fortsatt lever, tyder i hvert fall på at det ikke skulle stå på genene. Antons mamma blir 14 år i år (hun er født to måneder før Kaspar) og Antons pappa blir 12 år i år. Så vidt jeg vet lever alle Antons seks søsken fortsatt, og de fyller 9 år neste uke.

Jeg skulle trukket det korteste strået med Kaspar også, da han ble forgiftet 10 måneder gammel. Heldigvis ville skjebnen, og veterinærene det annerledes den gangen, og i stedet var jeg så heldig å trekke det lengste strået ❤
Siden mai 2018 har han vært sistemann igjen i sin familie, og i oktober 2019 tok han igjen sin mamma i alder.
(Sabina og John fikk også et kull i 2006, som da er Kaspar sine helsøsken. To av disse lever ennå, så vidt jeg vet).

Kaspars fine mamma Sabina, 15.07.2001-20.09.2013.
Kaspars pappa John, 01.11.2002-25.09.2009 (lymfekreft). John var tysk.
Søster Tessa, 17.08.2007-28.05.2018 (miltsvulst).
Bror Skilo, 17.08.2007-02.07.2012 (adferdsutfordringer).
Bror Rossi, 17.08.2007-24.09.2012 (kreft).
Rusken, 17.08.2007-2009/2010 (adferdsutfordringer).

Jeg hadde mye kontakt med tre av Kaspars søsken de første årene, og sporadisk kontakt med eieren til Tessa frem til hun døde. Brit har vi hatt mye kontakt med, selv om vi har sett hverandre mindre de siste årene. Forrige gang vi møttes var i august 2019, og Brit står høyt opp på listen over de vi skal besøke ved første mulige anledning.

Rusken hadde jeg så og si ingen kontakt med. Han vokste fort til å bli en stor kooiker, og eierne hadde utfordringer med å håndtere temperamentet hans. Det var i hvert fall aggressivitet jeg husker ble nevnt den gangen, men etter å ha kjent rasen snart halve livet, så tenker jeg absolutt ikke at en hannkooiker på 1,5-2 år kan kalles aggressiv. Han havnet nok på feil sted. Rusken ble omplassert i hvert fall én gang.
20.juni 2009 møttes alle søsknene igjen for første og siste gang etter de forlot valpekassa, på Nordkooiktreff , og jeg kan ikke huske at Rusken skilte seg negativt ut. Jeg så han aldri igjen, og vet ikke hva som var endelig årsak for avlivning, men jeg mener at han døde i 2009/2010.

Nordkooiktreff 2009

Kaspar har hatt to onkler som har blitt 16 år + 1 måned og nesten 16 år + 9 måneder. Pr. nå er sistnevnte den eldste norskfødte kooikeren jeg vet om. Kaspar har også hatt to halvbrødre som ble nesten 15 år + 9 måneder og 15 år + 11 måneder.
Av de som lever nå, vet jeg om to halvsøstre som fyller 16 år i april og en onkel som blir 16 år i juni.

Så vi har troen på noen år til, og har i dag bestilt seniorsjekk til 2.mars 🙂

Vårt 2020

Jeg visste at det var en stund siden jeg skrev årskavalkade på bloggen, men at det er hele fem år siden, det kom litt overraskende på.
Det er fint å bla gjennom bloggen innimellom, og huske litt av hvordan hverdagen var den gang.

For oss har 2020 vært et veldig fint år, kanskje et av de fineste. Jeg har hele veien hatt en trygg jobb, og Kaspar har vært så frisk og rask som en 13-åring kan være. *bankibordet*
Før kunne jeg skrive om masse hunderelatert, turer med andre hunder, kooikertreff, valpebesøk osv. De siste årene har hundeeierlivet inneholdt lite annet hunderelatert enn hverdagen med Kaspar, og oppsummeringen av 2020 viser også det.

JANUAR

2020 startet allikevel ikke så bra. I romjula 2019 oppdaget jeg en flekk på tunga til Kaspar, og frem til sjekk hos veterinær 9.januar var jeg ganske urolig. Da dagen for veterinærtimen kom, var jeg helt i ubalanse, jeg var helt sikker på dårlige nyheter.
Lykken var derfor stor da det viste seg å sannsynligvis være ufarlige pigmentflekker, to stykker. Vi tok samtidig full blodprofil, og verdiene var finfine.

FEBRUAR

Den siste vanlige måneden på lang tid. Det var stort sett en rolig måned. 15.februar var jeg på håndballkamp på Lillehammer; Elverum – FlensburgHandewitt, og uka etter reiste jeg til Paris med ei venninne, for å se PSG – Elverum. Jeg har i utgangspunktet sluttet å reise bort fra Kaspar, men fredag til søndag går akkurat. Jeg synes det blir verre og verre å reise fra han, og det kommer til å bli minimalt med farting på meg alene den tiden han har igjen.
Dette var en veldig deilig vårhelg i Paris, vi kosa oss masse. Jeg er veldig takknemlig for at vi rakk denne turen akkurat tidsnok. 2,5 uke etter hjemkomst var lockdown et faktum.

MARS

Mars startet med snø, og i begynnelsen av måneden nøyt vi også solveggen på terrassen. Det var bare starten på en vår med masse fint vær. 10.mars skulle jeg til Elverum på håndballkamp, men i siste liten ble det bestemt at kampen skulle spilles uten publikum. Samme dag hadde Danmark stengt ned, og vi begynte å skjønne hvilken vei det gikk.
12.mars tikket det inn fler og fler nyhetssaker, og litt før klokka 14 var det klart at barnehager skulle stenge. Jeg var i utgangspunktet ferdig 14:45 denne dagen, og reiste fra jobb til vanlig tid, uten å vite at det skulle gå flere måneder til arbeidshverdagen ville føles relativt normal igjen.
Resten av mars inneholdt hjemmekontor, men hverdagen var brått mye mer fleksibel.
17.mars gikk vi tur til Ninabben, den høyeste toppen i umiddelbar nærhet. Fra vi gikk hjemmefra tok turen 3 timer, og det var vindfullt på toppen, 443 m.o.h.
Det ble også litt søppelplukking på tur i denne perioden.

27.mars gikk vi til Mistberget, Eidsvolls nest høyeste topp. Vi har gått der før, men det var brått blitt en del år siden. Noe snø, og noe glatt, men en finfin tur etter en halv dag på jobb.
Jeg jobbet noen halve dager i barnehagen i slutten av mars og begynnelsen av april. Det var godt å ha noe på kalenderen, men det var rart hvor tiltak det allikevel var – etter “bare” to ukers lockdown.

APRIL

4.april gikk vi tur i Trandumskogen, et sted i nærområdet med mye historie. Trandumskogen var en av de første massegravene man oppdaget etter 2.verdenskrig, nesten 200 personer ble henrettet her. En spesiell atmosfære. Vi gikk litt rundt, før vi satt oss for å spise niste. Da gikk det forbi ei dame som eide en kooiker fra kennel Ebra på starten av 2000-tallet.

10.april gikk vi tur til Hasleråsen på Dal. Tårnet hadde for bratte trapper til at Kaspar kom seg opp, men vi kom oss til første avsats. En lang og fin tur, også denne gangen i nydelig vær.

20.april var jeg tilbake på jobb, i begynnelsen var vi oppdelt i små kohorter med en voksen og tre barn i hver. Det ble mye logistikk og mye overtid, men det var masse positivt ved å være i så små grupper. Vi hadde mange fine turer i den lille skogen i nærheten, hvor barna også sov dupp under åpen himmel i skogen.

MAI

3.mai gikk vi tur med mamma i Ravinedalen på Gardermoen. Hvitveisen var i full blomst, og det føltes som å gå tur i en jungel.
Vi fortsatte med tur i hvitveisen da 17.mai nærmet seg. På morgenen 17.mai kjørte vi i nærheten av Eidsvollbygningen og så flaggheisingen klokka 8.
I slutten av mai kom varmen, og det var innafor med første gåtur i t-skjorte.

JUNI

Juni ble den fineste sommermåneden i 2020, og vi måtte ned til Mjøsa for avkjøling flere dager.
I uke 26 hadde jeg ferie, og det ble den varmeste uka av de alle. Dette er jo KooikerCamp-uka, men KooikerCamp ble naturlig nok avlyst i år. I stedet reiste Kaspar, min venninne Eva og jeg på Innlandet-roadtrip.

Vi startet med to netter på hytte på Koppang, hvor vi blant annet gikk opp Gråvola, 1065 m.o.h. Deretter kjørte vi til Spidsbergseter Resort Rondane, hvor vi sov en natt. På vei hjemover siste dagen, startet vi med et stopp på Maihaugen. Vi kjørte så til Gjøvik, og kosa oss i skyggen utenfor Gjøvik sjokoladefabrikk med is.
Turen ble avsluttet på Kapp, hvor vi først slappet av i vannkanten, før vi spiste nydelig pizza på Fjorn.

JULI

I juli ble det litt mer jobbing, før nye tre ukers ferie. Denne ferien var vi mest hjemme, og det ble mange formiddagsdupper. Det er noe av det beste vi vet begge to. 21.juli gikk vi Finnkollrunden.
23.juli satt vi ut på en liten ferietur. Vi kjørte først til Brandbu, hvor vi spiste ute på Lokstallen Røykenvik. Flott sted! Vi kjørte så videre til en natt på Danebu Kongsgaard i Aurdal, hvor vi også var i fjor. Nydelige omgivelser, utsikt og mat.

Deretter ble det tre netter på campinghytte i Hallingdal, hvor vi har feriert i nesten 30 år. Vi fikk gått tur på Bergsjø for fjerde år på rad, og kjørte videre til Fagerdalen støl hvor vi spiste rømmegrøt og spekemat. Nasjonalromantisk!

AUGUST

Også i august hadde vi et par turer til Mjøsa for bading. Kaspar ble 13 år 17.august, og vi fikk dele hele dagen sammen, selvom det var en mandag. Jeg var syk, og måtte testes denne dagen (negativ, heldigvis).
En finfin sommer, og selvom juni var best værmessig, så husker jeg sommeren som veldig fin, når jeg tenker tilbake.

SEPTEMBER

Vi startet måneden med en nydelig sensommerdag i skogen, og fortsatte halvannen uke etter med tur til Skreikampen, Eidsvolls høyeste fjell. Vi fikk en regnskur på veien, og det blåste meget friskt på toppen, men en fin tur, hvor Kaspar hang bra med.
17.september tok vi en Hamartur, for kiropraktortime og vaksine. Vi møtte så min venninne Stine, og kosa oss utenfor Larsen kafé.

OKTOBER

Høst med hund er fint. Nå temperaturen synker, og man kan gå hvilke turer man vil, uten å måtte tenke på temperatur og bademuligheter. Høsten har jo ikke vært noe å rope hurra for, med mye nedbør. Den første snøen tittet også innom.
Jeg hadde en feriedag i slutten av måneden, og da gikk vi en flott tur på Berger – en runde vi gikk utallige ganger i gamle dager.

NOVEMBER

November inneholdt mange vanlige hverdager, men det er jo hverdagene vi savner når ting er unormalt, sant? I november fikk Kaspar hilse på min lille favoritt-venninne, med en liten gåtur ved Eidsvollbygningen.
15.november var Kaspar og jeg på en kjøretur i Oslo. Vi parkerte på Slemdal, jeg ser ut av bilen, og der kommer en kooiker ruslende. Attpåtil var dette Caddie, eierne til Caddie er tante og onkel til ei venninne av meg. Et hyggelig møte, selvom Kaspar bare vil hilse på de tobente, og ikke den firbente.
Mot slutten av måneden gikk vi en fin tur inn mot Netsjøen i nysnø, også et sted vi gikk mange turer før.

DESEMBER

Desember forsvant på et blunk, og Kaspar var flink til å holde meg med oppsyn på søndagene, ved åpning av adventskalenderen.
Det kom noe mer snø, som forsvant med regnet før man rakk å blunke. Først på nyttårsaften kom det ordentlige juleværet. Vi overnattet tre netter hos mamma i jula. På julaften dukket julenissen opp, ganske overraskende, siden Kaspar var yngstemann tilstede. Lenge siden jeg har sett Kaspar så streng som han var mot nissen, men det roet seg da nissen tok av hår og skjegg.

Romjula raste avgårde, og på mandag er hverdagen i gang igjen. Vi håper 2021 blir like fint for oss, men generelt bedre for verden.

En morfar som mangler

Det var en gang.
Ei jente med en morfar, og to hunder.
Som alle satt like stor pris på hverandres selskap.
2017 tok den ene.
2018 tok den andre.
Så var vi bare to igjen.page1002.jpg

For fem måneder siden, 5.september, gikk min morfar bort. Far, som vi kalte han.
Et tap som merkes hver eneste dag.

I oppveksten var kontakten med Far sporadisk. Veldig tett kontakt da jeg var liten, for så å dabbe av etter hvert, av ulike årsaker. Dette tiåret endret på det. I 2013-2014 tilbragte vi mer og mer tid sammen, og da han flyttet for seg selv før jul 2015, var han for godt tilbake i livene våre.
Far har alltid vært en mann med mange jern i ilden. Jakt og fiske, fotball, verv og en hjelpende hånd for de som trengte det. Og hund.
Det var noen hunder opp i gjennom i gamle dager, men ikke noe langvarig.
Det var da Ronja kom til han i 1987, at han fikk en langvarig følgesvenn. Det var felles familiebegravelse da Ronja gikk bort, og for Far var et liv uten hund uaktuelt.
I 2001 fikk jeg være med, da lille Mira ble hentet. Ytterligere 13 år med hund.
Etter at Mira døde i 2014, uttrykte Far flere ganger hvor mye han savnet å ha hund.
page1005.jpg
Han var så glad for selskapet til Kaspar og Anton.
Han var slik som de mest godhjerta menneskene er; de som hilser på hunden, før de hilser på eieren. En ordentlig hundevenn, noe Kaspar og Anton merket godt.
De lærte seg også fort hvor de burde sitte i familiesammenkomster. Far skalv mye på hendene, men noen ganger kan man jammen lure på om han overdrev. Han latet i hvert fall som at det var et uhell hver gang noe datt ned fra hans tallerken, som hundene fikk tak i 😉

2016 startet vi med flere fine turer sammen vi fire. Selv om jeg var på Hamar, var studiehverdagen fleksibel, og så fort vi fant et smutthull, gikk vi tur. Far kom også opp til Hamar på besøk, og guttene var helt ville da vi møtte han på togstasjonen.
I mars 2016 ble Far alvorlig syk, og han var ikke hjemme igjen før seks uker senere. Han trente seg opp igjen, og ble sprekere enn noen gang.
På kveldsturene på Hamar, ringte jeg Far i hvert fall et par ganger i uka. En liten oppdatering. Om han, om hundene, om sport. Han du alltid visste at tok telefonen, og som alltid var takknemlig for å slå av en prat.
page1003.jpg
2017 skulle bli så bra, regnet jeg med. Vi fortsatte det nye året med å gå turer, og jeg gledet meg til å flytte hjem igjen, så jeg var nærmere.
Så kom april, som rev fra oss Anton. Det var så viktig å være sammen med mennesker som også anså det som et tap å ikke lenger ha Anton i livet sitt.

Far var den typisk “gammeldagse” hundeeieren.
Selv om vi hovedsakelig hadde det masse fint sammen, så var det også få som kunne irritere meg mer. Når han syntes synd på hundene fordi de fikk tørrfór. Når han sneik til de mat, som de ikke burde ha. Jeg er veldig rund i kantene med godbiter, og andre ting i kjøleskapet, så lenge jeg vet det ikke er noen fare – Far var noe mer slurvete. Heldigvis syntes han det var artig at Kaspar og Anton var så glad i blåbær, og det hadde han stort sett alltid i kjøleskapet. Problem løst.
Jeg var heller ikke superfornøyd da han innrømmet at han tok av Kaspar båndet ved postkassene (ved lufteturer, når Kaspar var hos mamma), og lot han løpe tilbake til huset, forbi gårdsplassene til flere naboer. Han syntes nok jeg var litt overbeskyttende, men med det jeg har opplevd som hundeeier, syntes jeg at jeg hadde rett til å være litt ekstra forsiktig. Han forsto det.
Men det viktigste; han så på hunder som et fullverdig familiemedlem, som fikk plass både i sofaen, på fanget og i hjertet.

5.september var livet med Far over. Jeg blir fortsatt litt overrasket over at han ikke finnes mer. Hele august ble tilbragt på sykehus, men 4.september var han tilbake i kommunen, på sykehjem, og skulle bare trene seg opp igjen en gang til… Vi var på besøk denne tirsdagskvelden, og jeg så frem i mot helgen, da skulle jeg ta med Kaspar en tur på besøk. Klokka 7 morgenen etter, kom mamma inn på rommet, med den grusomme beskjeden…
Heldigvis fikk jeg denne gangen mulighet til det jeg angret så inderlig på da Anton døde. Kaspar fikk tatt farvel.
page1004.jpg
Vi savner han så inderlig, og orker ikke tanken på noe annet enn at vi en gang sees igjen.
Som et bilde jeg ser for meg, når jeg tenker på de tre jeg har mistet. Mitt livs tre største tap. Pappa og Far sittende langs en elv med hver sin fiskestang, mens Anton rusler i vannkanten.

IMG_5204.JPG

Ett år etter.

Nå føles det så fjernt. April 2017. Dette korte, lange året har vært det mest krevende og det året med flest forandringer hittil i livet. Et enormt tap, å gå fra studieliv til jobbtilværelse og innflytting i egen leilighet.
Anton føles så langt unna, og det er så mye som er glemt.

page270418.jpg
Fredag 27.april, på ettårsdagen for Antons død, reiste mamma, Kaspar og jeg til Moss. Mamma spurte et par uker tidligere om vi skulle gått ut å spist den dagen, for å markere. Da vi fant ut at ingen av oss hadde planer fra fredag til lørdag, booket vi oss rett og slett inn på Hotell Refsnes Gods på Jeløya, der jeg bodde en natt da Anton var innlagt.
Vi plukket hvitveis på vei ut til dyreklinikken, som vi la ned på gresset omtrent der Anton trakk sine siste åndedrag.
En fin stund, men jeg nektet nok meg selv å føle noe særlig. Orket ikke. Da vi gikk tilbake til bilen sto en hulkende dame utenfor klinikken, mens mannen som hadde ankommet i hui og hast holdt rundt henne. Det var deres 27.april. Jeg er så glad det er ett år siden vår.

IMG_9071.JPG

1.april 2017. En nydelig dag.

Når jeg tenker etter nå, så er det en ting jeg sitter igjen med etter året som har gått. Glemsel.
Det føles nå helt fjernt at jeg i fem år var hundemamma til to. Alle utfordringer, alt slit, all kjærlighet og alle de gode opplevelsene vi tre hadde. Fjernt, langt unna, tåkete.
Minnene kommer i små blaff. Når Kaspar ligger ved siden av meg, og jeg myser med øynene, så mye at han til slutt ligner på Anton. Når jeg blar gjennom alle album.

Ett år etter går det ganske greit å se gjennom bilder, selv om bildene fra sykdomsperioden er noe tøffere. Ved videoer stopper det seg fortsatt. Da blir alt så levende, så tydelig og klart. Litt for klart. Litt for åpenbart hva jeg har tapt.
Det er så vondt at jeg kommer til å glemme så mye mer. Kun et år har gått, jeg skal sannsynligvis leve uten Anton i 60 år til. Hva husker jeg i 2020? Hva husker jeg i 2050? Hva husker jeg i 2070? Jeg er glad jeg har brukt denne bloggen sporadisk i årene som har gått. Prosjektet for i år blir å få dette inn i bokformat, i hvert fall noe av det.
Hvem vet, om noen år eksisterer kanskje ikke WordPress lenger.

Noen følelser var ekstra sterke for et år siden, og noen regnet jeg med at ville bli mildere med tiden. Men i dag angrer jeg fortsatt like sterkt på to ting.
At jeg ikke besøkte Anton 26.april,
og at jeg ikke tok med Kaspar til Moss 27.april, slik at han også hadde fått en avslutning.
Han er så smart, jeg tror absolutt han forstår, men da hadde jeg i hvert fall vært sikker.IMG_1906.JPG

 

Regnestykket svart på hvitt

Jeg har vært student i en stor del av livet som hundeeier, noe som sjeldent er lukrativt for noen.
Jeg har hatt mye dårlig råd, men har alltid vært kvalitetsbevisst, og forstått at enkelte ting er nødt til å koste penger. Jeg har aldri forstått de som reagerer på høye kjøpesummer på en rasehund, dette er en engangssum, og er ingenting mot utgiftene som kan dukke opp gjennom hundens liv. Og dersom du kjøper deg en hund, men ikke unner den noe annet enn fór fra Rema 1000, vil du aldri bli respektert av meg.
Har du ikke råd til å gi hunden det den fortjener, så stå over. Hjelp heller noen du kjenner med gåturer og hundepass.

Ja, jeg har måtte bruke kredittkort på dyreklinikken mange ganger, men det har selvsagt vært det første jeg har betalt ned igjen når stipendet/lønningen har kommet. Ja, jeg har måtte låne penger av flere i familien, men jeg har alltid vært nøye på at det skal betales tilbake så fort som overhodet mulig.

Det var aldri noe spørsmål om Anton skulle obduseres, eller ikke. Det var viktig for meg å få et så klart svar som mulig, og det er viktig for rasen! Når vi i tillegg har et fond som kan gi støtte på halve summen, så mener jeg at man faktisk har et ansvar.

April og mai var kostbare måneder, da Anton ble syk og døde. Det er flere utgifter man ikke tenker over, men alt i alt var jeg utrolig heldig. Hadde det ikke vært for at Jeløya trengte erfaring på dialyse, ville dialysebehandlingen blitt en mye mer kostbar affære.
Det kom også hjelp fra et par nære og kjære ❤

19april.jpg

Nedenunder kommer et lite regnestykke på de vondeste ukene i 2017:

Uten forsikring ville sannsynligvis ikke oppholdet på Jeløya blitt gjennomført, men allikevel – uten forsikring, hadde sykdomsperioden kommet på den nette sum av 53 600 kroner….

HVA

TOTALT

AGRIA DEKKET

BETALT

AniCura Råholt dyreklinikk
(konsultasjon 2.påskedag, blodprofil som viste nyresvikt)
 7300,- 5400,-  1900,-
AniCura Dyresykehus Oslo
(ett døgns oppstalling med væskebehandling)
 16450,- 12000,- 4300,-
AniCura Jeløy dyreklinikk:
(åtte døgns oppstalling, fire dialysebehandlinger, alle medisiner, alle blodprøver, avlivning, frakt til obduksjon)
 20600,- 12300,- 8300,-
Separat kremering og urne
(kremering kan delvis dekkes av forsikring, men på dette tidspunktet var veterinærforsikringen brukt opp)
 2370,-  2370,-
Obduksjon  6875,-  6875,-
 53595,-  23745,-

Summen på Jeløy dyreklinikk er ikke reell. De brukte opp forsikringen som avtalt, men utover det betalte jeg ikke for selve dialysebehandlingen. Jeg vet ikke hva totalsummen kunne ha vært, men det er åpenbart at den ville vært mye mer, når man sammenligner ett døgns oppstalling i Oslo med åtte døgns oppstalling på Jeløya….

 

På plussiden kom disse summene:

HVA

SUM

Utbetaling av livsforsikring + tilbakebetaling av forsikring (forsikringsår har gått f.o.m august t.o.m juli)  10900,-
Gave til Anton siste helgen han levde 5000,-
Mamma betalte regningen på AniCura Dyresykehus Oslo 4300,-
Refusjon fra Sannah-fondet for obduksjon 3437,-
23637,-

På dette regnestykket ser det ut som jeg gikk en hundrelapp i pluss, men i tillegg kommer utgifter som ikke dreide seg direkte om sykdommen, men som fulgte med.
2100,- på hotellovernatting i Moss, en del handling i Moss (vi trodde Anton skulle avlives i Oslo, men jeg hadde tatt med toalettmappa for sikkerhets skyld, allikevel måtte en del kjøpes), flere tanker med diesel, 1000 kroner i bompenger, mat i flere dager.

Det beste når man er i unntakstilstand er at penger betyr så lite, samtidig er man så avhengig av det. Jeg er takknemlig for at denne smellen gikk så greit som den gjorde, og at den ikke ødela økonomien i månedsvis. Selv om enhver økonomisk smell ville vært verdt det, om jeg fikk beholde deg… ❤
IMG_10116.JPG

Året det smalt.

13096129_1158133317564529_2057809784181526581_n
2017.

Året jeg fullførte studier.
Året jeg begynte å tjene ordentlig med penger.
Året jeg kjøpte leilighet.
Det er ikke rart jeg så lyst på 2017 nyttårsaften i fjor.

90.JPG

Januar 2017. Hamar ❤ Furuberget ❤

Da Anton skadet poten sin 2.januar kunne det i hvert fall bare gå oppover.
I stedet ble 2017 året med flest grøfter, skråninger og dype avgrunner hittil i livet.
Før du stusser;
2004 var annerledes. Jeg var barn, jeg var trygg, hadde minimalt med forpliktelser, økonomi trengte jeg i hvert fall ikke tenke på.

De sier at de gode minnene etterhvert tar over for sorgen. Jeg skulle ønske det skjedde litt fortere. Minnene klarer sjeldent å få meg til å trekke på smilebåndet. Det gode ved å ha elsket, leder ennå ikke over det vonde ved å ha mistet. Det river og sliter, og på de verste dagene føles det ut som skrikene som bygger seg opp kunne nådd utover en hel fjellkjede. Som et ulvehyl.
For meg kan det ikke beskrives på noen annen måte enn å ha mistet et barn. Allikevel føles det feil å si, så krenket som mennesker i dag blir av alt mulig.
Men det å ha mistet en hund føles så altfor smått. De ordene rommer så altfor lite, og er ord folk knapt trekker på skuldrene av.
Og det som folk knapt trekker på skuldrene av, det er min hverdag som er helt forandret, det er min familie som er helt forandret, det er mitt liv som er helt forandret.

92.JPG

10.februar 2017 langs Mjøsa. Bursdagsfotografering for Anton som ble 5 år dagen etter.

Jeg husker så godt den freden jeg hadde. De første årene på Hamar. Selv om det var bekymringer med hundene, travle dager og forpliktelser da også, så hadde vi det så godt. Bekymringene ble stort sett løst på vår flotte dyreklinikk, Vetsentrum. Studielivet ga fridager til å hente seg inn igjen. Og når jeg plutselig hadde fri fra Kitch’n en fredag kveld og dumpet ned i sofaen med god mat og gullrekka etter langtur i skogen, kunne tårene automatisk trille av lykke. Så heldig jeg var. Ingenting skulle kunne knekke oss, i hvert fall ikke nyrer…

Jeg tør ikke håpe på for mye av 2018.
2016 satt meg ut av balanse, mens 2017 meide meg ned i gjørma.
Jeg håper bare at du ikke blir verre, 2018. Vær så snill.

93 – Kopi

Jeg håper du har det bra der oppe, stjerna mi ❤

 

 

Et helt halvt år

IMG_6415.JPG

2 1/2-årsdagen, 11.august 2014

Det er så klisjé å snakke om hvor fort tiden går, men jeg klarer ikke for mitt bare liv å forstå at det har gått seks måneder. Seks måneder siden jeg mistet mitt livs kjærlighet.
Ordet uvirkelig er også ganske klisjéfylt, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det. Når jeg blar igjennom egne innlegg, og ser innlegget om Antons dødsfall, hopper hjertet over et slag og jeg blir like satt ut hver eneste gang. Har det virkelig skjedd? Hvordan i all verden kunne det ende sånn? Vi som bare skulle kurere «litt oppkast og dårlig form,» så fikk vi i stedet dødsdommen.

IMG_9416

På Råholt dyreklinikk, 17.april

Antons siste halvannen uke er så krevende å tenke tilbake på, at jeg får litt hetta når minnene sniker seg innpå.
Kreftene jeg ikke aner hvor kom fra. Alt jeg skulle ønske ble gjort annerledes. Alle kjipe timer Anton lå alene i et bur på klinikken og led. Alle grusomme telefonsamtaler. De små glimtene av håp, som hodet prøvde å dempe, men som hjertet bare måtte høre på. Alle kjøreturene, med fortvilende ekstraminutter i kø gjennom Oslo. Å legge seg om kvelden og ikke ane hva morgendagen bringer. Den mentale forberedelsen på å miste en man elsker.

IMG_9657.JPG

22.april. Lørdag på Jeløya. Vår siste lørdag sammen.

Drømmen om egen bolig gikk i oppfyllelse 1.august, men dette var en drøm jeg hadde for oss alle tre. Jeg trives så godt, og det tror jeg Kaspar gjør også, men det er en som så inderlig mangler. Men med vinduer ut mot trafikkert parkeringsplass, og noe lytt inn mot naboen, så tror jeg dere ville skapt litt hodebry for meg når dere virret rundt her alene også 😉

Det er kvalmende fortvilende hvor fort man venner seg til, og hvor fort man glemmer. Det gjør vondt når jeg må konsentrere meg for å huske hvordan det var da du var her. Selv om jeg sjeldent orker å bla gjennom gamle bilder og videoer, så er det godt å vite at de er der. Alt som hjelper meg med å huske deg og det vi hadde. All kjærligheten din som er så voldsomt savnet i livet. Det er tungt å leve med et knust hjerte.

Oda dag 5-7

Familien min ❤ I Sälen, 2016.

 

 

Jeg er glad for…

Dagene går, det er ferietid, og dagene er litt tyngre igjen. Nå merkes det ekstra godt at én mangler. En som skulle vært med på hyttetur og på gåtur i fjellet.
Det er så mye vonde følelser i kroppen etter at Anton gikk bort, og det er fortsatt vanskelig å se at de gode minnene skal klare å ta plassen til sorgen over tapte opplevelser og tapt kjærlighet.
Derfor prøver jeg jevnlig å tvinge frem det jeg er ekstra takknemlig for, for samvittigheten kunne fort vært ennå verre å hanskes med, enn det den er.

58.JPG

På hyttetur i Hallingdal, sommeren 2015.

Jeg er glad for at jeg var student nesten hele Antons liv. Det føles så forferdelig ironisk nå. En av grunnene til at jeg ønsket en hund nummer to, var at jeg skulle begynne å studere, og jeg var så redd for at skolegangen skulle bli ødelagt hvis jeg mistet Kaspar i løpet av den tiden. Egoistisk kanskje, ja. Men det var selvsagt bare én av grunnene.
Jeg begynte å studere da Anton var 4 måneder, og i desember avla jeg min siste eksamen, 4 måneder før Anton døde…. Var det dette som var meningen? Var det forutbestemt at Anton kun skulle følge meg gjennom studietiden, for så å slippe taket? 😦
Det føles så brutalt, og det føles ut som jeg har sparka meg sjøl i rævva.
Jeg som gledet meg sånn til et annerledes liv, med jobb og mere penger, også var 4 måneder alt vi skulle få. Men jeg kjenner jo nå, at dagene går i hundreogti. Jobb hver dag, sliten etter jobb, tur, sove, på’n igjen. Jeg tror jeg hadde hatt ganske dårlig samvittighet for Anton nå, hvis han var her.
I stedet hadde jeg tidvis korte skoledager, fridager og rolige morgener før kveldsjobb. Det var aldri noe problem å få bestilt konsultasjoner på dyreklinikken. Vi kunne nyte skogen på dagtid når alle andre var på jobb. Etter jeg begynte å jobbe på Kitch’n i tillegg til skolen kunne det fort bli 8- og 10-timersdager, men 4 timer + 4 timer føles helt annerledes. Den timen i skogen midt på dagen da, den var like god for oss alle tre.

IMG_9236

En av våre siste skogsturer i Furuberget, 10./11.april

Jeg er så glad for at min siste fridag ble brukt på langtur med morfar og hundene. 7.april, fredagen før påskeferie. Etter påskeferien skulle jeg i gang med 100% jobbing, og denne siste hverdagen ga jeg beskjed om at jeg ikke kunne jobbe. Morfar, Kaspar, Anton og jeg koste oss et par timer i skogen (selv om det fortsatt var veldig glatt), inkludert lunsjpause. Vi gledet oss til mange flere fine turer…

IMG_9147 – Kopi

Skogsturen vår 7.april

Jeg er glad for at jeg ikke var alene på Hamar da dette satt i gang. Heldigvis var det også påske, så Anton hadde noen rundt seg nesten hele tiden. Selv om han var kjempesyk og for det meste lå på rommet mitt, så visste han at vi var der. Det var trygt å være hjemme, og mamma hadde heldigvis fri 18.april da jeg måtte dra av gårde på jobb (selv om jeg fort måtte hjem igjen for å kjøre Anton til Oslo).

Jeg er glad Jeløya ikke er i andre enden av landet. For noen er det en realitet. Da vi var i Oslo, og fikk vite at dialyse kun utføres i Moss, så kastet vi oss bare inn i bilen. Det var ikke noe å lure på. Og jeg hadde til og med mulighet til å dra rett ned etter jobb tre dager, selv om det så klart var utmattende. Jeg hadde aldri fått beholde Anton uansett, men jeg fikk føle at jeg gjorde alt jeg kunne. Og vi fikk viktige dager sammen den siste uka.

96.JPG

Ankommet Jeløya 19.april

Jeg er takknemlig for at jeg omgir meg med mennesker som forstår. Det var ikke barebare å måtte stikke fra jobb tre ganger (kjøring til AniCura i Oslo, da vi trodde han måtte avlives 19.april, og dagen han døde), og i tillegg måtte be meg fri to jobbdager. Arbeidsmoralen min er høy, men disse dagene kunne jeg bare ikke noe for. Det ville vært så vondt da om man ikke møtte forståelse fra de rundt seg. Heldigvis slapp jeg å føle på det i tillegg.

Jeg er så glad det er sommer. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått om Anton døde i oktober. Med alle de svarteste og kaldeste månedene i vente. Det hadde i hvert fall ikke hjulpet på det mørke lokket over hjertet. Jeg tenkte det fort etter Anton døde. Takk og lov for at det var april, og at alle de beste månedene lå fremfor oss. Det er litt lettere å komme seg opp av senga når sola skinner, og det er litt lettere å holde ut dagene når man kan se frem i mot sommerferie og lyse kvelder.

81.JPG

Anton 4,5 år. Vår siste blåbærsesong, august 2016.

Jeg er glad jeg alltid satt hundene først. Så klart, en sjelden gang var jeg helt avhengig av en halvtime på sofaen før skogstur. Og jeg hadde ikke mye å tilby de gangene jeg var syk. Men om ikke annet, karret jeg meg et par hundre meter opp i skogen, satt meg inntil et tre og lot hundene løpe i langline. Senest i mars, da magen vred seg i smerter.
Alltid rett hjem fra skolen for å gå tur, alltid rett i skogen etter jobb. Telte timer. «Kan du ikke bli med en tur på senteret først?» «Nei, jeg må hjem til gutta.» Innimellom var jeg selvfølgelig skikkelig lei av å måtte rett hjem. Men for det meste var det helt greit. Komme seg hjem, varm velkomst, lufte hodet og koble ut.

Jeg er så inderlig glad for at Anton visste hvor høyt jeg elsket han. Det må han ha visst. Jeg sa det til han hver eneste dag, og jeg fikk fortsatt sommerfugler i magen av han etter fem år. Kaspar kom hjem til oss som en lillebror, en sånn en som tidvis går deg på nervene. I perioder har vi det litt sånn at vi orker ikke leve med hverandre, men vi klarer heller ikke å leve uten hverandre.
Anton kom hjem som babyen min. Barnet mitt. Han jeg hadde lengtet så etter, han jeg fant selv, han jeg stolt brakte hjem fra Danmark. Og da banker vel hjertet litt ekstra hardt. Jeg savner den kilingen i magen.

71

Måten du ser på meg… ❤ 16.april 2016.

 

Antons sykdom og død

5 uker uten min elskede skatt. Som jeg savner han som “dro meg ut” av senga når alarmen gikk, han som kysset meg godmorgen, og han jeg alltid gledet meg til å ta med ut i skogen.
Mai. Den første måneden siden februar 2012 uten deg.
I april kom du hjem til oss. I april ble du syk. I april døde du.

April kommer for alltid til å minne meg så inderlig mye om deg.
De første minnene; hvor jeg ble kjent med deg, forelsket meg, lærte deg ting.
Alle minnene imellom; vårsol, varm bris i lufta, du som nyter lukter og fuglekvitter i hagen, masse å lukte på etter en lang vinter.
De siste minnene; bekymring som gikk over i frykt, sykehus, medisiner, håpet som svant, kroppen som ble sliten, halen som sluttet å vifte.
1.jpg

En liten oversikt over blogginnlegg fra tiden som har gått.

1.januar – 14.april: Vår siste fine tid
15.april – 27.april: Sykdomsforløpet
30.april: Et helvete på jord
7.mai: Vi savner deg
27.mai: Spørsmål, kommentarer og én måned uten
29.mai: Urnen har kommet hjem
31.mai: Obduksjonsrapporten


Tidslinje

15.april – Første to ganger med diaré
16.april – Dårligere allmenntilstand og oppkast begynner
17.april – Tilstand uforandret. Konsultasjon viser umålbare nyreverdier
18.april – Anton blir kjørt til AniCura dyrehospital i Oslo
19.april – Tilstand uforandret. Vi kjører videre til Jeløy dyreklinikk for dialyse
20.april – Første dialysebehandling
21.april – Andre dialysebehandling
24.april – Tredje dialysebehandling
26.april – Fjerde dialysebehandling, begynner igjen med oppkast
27.april – Blodig diaré, blodtilblandet oppkast. Anton avlives.
28.april – Sendt til obduksjon hos Veterinærinstituttet
2.mai – Sendt videre til kremering
4.mai – Anton kremeres
10.mai – Jeg får vite om kremering
24.mai – Mottar obduksjonsrapport
29.mai – Antons urne hentes hjem