Jeg er glad for…

Dagene går, det er ferietid, og dagene er litt tyngre igjen. Nå merkes det ekstra godt at én mangler. En som skulle vært med på hyttetur og på gåtur i fjellet.
Det er så mye vonde følelser i kroppen etter at Anton gikk bort, og det er fortsatt vanskelig å se at de gode minnene skal klare å ta plassen til sorgen over tapte opplevelser og tapt kjærlighet.
Derfor prøver jeg jevnlig å tvinge frem det jeg er ekstra takknemlig for, for samvittigheten kunne fort vært ennå verre å hanskes med, enn det den er.

58.JPG

På hyttetur i Hallingdal, sommeren 2015.

Jeg er glad for at jeg var student nesten hele Antons liv. Det føles så forferdelig ironisk nå. En av grunnene til at jeg ønsket en hund nummer to, var at jeg skulle begynne å studere, og jeg var så redd for at skolegangen skulle bli ødelagt hvis jeg mistet Kaspar i løpet av den tiden. Egoistisk kanskje, ja. Men det var selvsagt bare én av grunnene.
Jeg begynte å studere da Anton var 4 måneder, og i desember avla jeg min siste eksamen, 4 måneder før Anton døde…. Var det dette som var meningen? Var det forutbestemt at Anton kun skulle følge meg gjennom studietiden, for så å slippe taket? 😦
Det føles så brutalt, og det føles ut som jeg har sparka meg sjøl i rævva.
Jeg som gledet meg sånn til et annerledes liv, med jobb og mere penger, også var 4 måneder alt vi skulle få. Men jeg kjenner jo nå, at dagene går i hundreogti. Jobb hver dag, sliten etter jobb, tur, sove, på’n igjen. Jeg tror jeg hadde hatt ganske dårlig samvittighet for Anton nå, hvis han var her.
I stedet hadde jeg tidvis korte skoledager, fridager og rolige morgener før kveldsjobb. Det var aldri noe problem å få bestilt konsultasjoner på dyreklinikken. Vi kunne nyte skogen på dagtid når alle andre var på jobb. Etter jeg begynte å jobbe på Kitch’n i tillegg til skolen kunne det fort bli 8- og 10-timersdager, men 4 timer + 4 timer føles helt annerledes. Den timen i skogen midt på dagen da, den var like god for oss alle tre.

IMG_9236

En av våre siste skogsturer i Furuberget, 10./11.april

Jeg er så glad for at min siste fridag ble brukt på langtur med morfar og hundene. 7.april, fredagen før påskeferie. Etter påskeferien skulle jeg i gang med 100% jobbing, og denne siste hverdagen ga jeg beskjed om at jeg ikke kunne jobbe. Morfar, Kaspar, Anton og jeg koste oss et par timer i skogen (selv om det fortsatt var veldig glatt), inkludert lunsjpause. Vi gledet oss til mange flere fine turer…

IMG_9147 – Kopi

Skogsturen vår 7.april

Jeg er glad for at jeg ikke var alene på Hamar da dette satt i gang. Heldigvis var det også påske, så Anton hadde noen rundt seg nesten hele tiden. Selv om han var kjempesyk og for det meste lå på rommet mitt, så visste han at vi var der. Det var trygt å være hjemme, og mamma hadde heldigvis fri 18.april da jeg måtte dra av gårde på jobb (selv om jeg fort måtte hjem igjen for å kjøre Anton til Oslo).

Jeg er glad Jeløya ikke er i andre enden av landet. For noen er det en realitet. Da vi var i Oslo, og fikk vite at dialyse kun utføres i Moss, så kastet vi oss bare inn i bilen. Det var ikke noe å lure på. Og jeg hadde til og med mulighet til å dra rett ned etter jobb tre dager, selv om det så klart var utmattende. Jeg hadde aldri fått beholde Anton uansett, men jeg fikk føle at jeg gjorde alt jeg kunne. Og vi fikk viktige dager sammen den siste uka.

96.JPG

Ankommet Jeløya 19.april

Jeg er takknemlig for at jeg omgir meg med mennesker som forstår. Det var ikke barebare å måtte stikke fra jobb tre ganger (kjøring til AniCura i Oslo, da vi trodde han måtte avlives 19.april, og dagen han døde), og i tillegg måtte be meg fri to jobbdager. Arbeidsmoralen min er høy, men disse dagene kunne jeg bare ikke noe for. Det ville vært så vondt da om man ikke møtte forståelse fra de rundt seg. Heldigvis slapp jeg å føle på det i tillegg.

Jeg er så glad det er sommer. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått om Anton døde i oktober. Med alle de svarteste og kaldeste månedene i vente. Det hadde i hvert fall ikke hjulpet på det mørke lokket over hjertet. Jeg tenkte det fort etter Anton døde. Takk og lov for at det var april, og at alle de beste månedene lå fremfor oss. Det er litt lettere å komme seg opp av senga når sola skinner, og det er litt lettere å holde ut dagene når man kan se frem i mot sommerferie og lyse kvelder.

81.JPG

Anton 4,5 år. Vår siste blåbærsesong, august 2016.

Jeg er glad jeg alltid satt hundene først. Så klart, en sjelden gang var jeg helt avhengig av en halvtime på sofaen før skogstur. Og jeg hadde ikke mye å tilby de gangene jeg var syk. Men om ikke annet, karret jeg meg et par hundre meter opp i skogen, satt meg inntil et tre og lot hundene løpe i langline. Senest i mars, da magen vred seg i smerter.
Alltid rett hjem fra skolen for å gå tur, alltid rett i skogen etter jobb. Telte timer. «Kan du ikke bli med en tur på senteret først?» «Nei, jeg må hjem til gutta.» Innimellom var jeg selvfølgelig skikkelig lei av å måtte rett hjem. Men for det meste var det helt greit. Komme seg hjem, varm velkomst, lufte hodet og koble ut.

Jeg er så inderlig glad for at Anton visste hvor høyt jeg elsket han. Det må han ha visst. Jeg sa det til han hver eneste dag, og jeg fikk fortsatt sommerfugler i magen av han etter fem år. Kaspar kom hjem til oss som en lillebror, en sånn en som tidvis går deg på nervene. I perioder har vi det litt sånn at vi orker ikke leve med hverandre, men vi klarer heller ikke å leve uten hverandre.
Anton kom hjem som babyen min. Barnet mitt. Han jeg hadde lengtet så etter, han jeg fant selv, han jeg stolt brakte hjem fra Danmark. Og da banker vel hjertet litt ekstra hardt. Jeg savner den kilingen i magen.

71

Måten du ser på meg… ❤ 16.april 2016.

 

Antons sykdom og død

5 uker uten min elskede skatt. Som jeg savner han som “dro meg ut” av senga når alarmen gikk, han som kysset meg godmorgen, og han jeg alltid gledet meg til å ta med ut i skogen.
Mai. Den første måneden siden februar 2012 uten deg.
I april kom du hjem til oss. I april ble du syk. I april døde du.

April kommer for alltid til å minne meg så inderlig mye om deg.
De første minnene; hvor jeg ble kjent med deg, forelsket meg, lærte deg ting.
Alle minnene imellom; vårsol, varm bris i lufta, du som nyter lukter og fuglekvitter i hagen, masse å lukte på etter en lang vinter.
De siste minnene; bekymring som gikk over i frykt, sykehus, medisiner, håpet som svant, kroppen som ble sliten, halen som sluttet å vifte.
1.jpg

En liten oversikt over blogginnlegg fra tiden som har gått.

1.januar – 14.april: Vår siste fine tid
15.april – 27.april: Sykdomsforløpet
30.april: Et helvete på jord
7.mai: Vi savner deg
27.mai: Spørsmål, kommentarer og én måned uten
29.mai: Urnen har kommet hjem
31.mai: Obduksjonsrapporten


Tidslinje

15.april – Første to ganger med diaré
16.april – Dårligere allmenntilstand og oppkast begynner
17.april – Tilstand uforandret. Konsultasjon viser umålbare nyreverdier
18.april – Anton blir kjørt til AniCura dyrehospital i Oslo
19.april – Tilstand uforandret. Vi kjører videre til Jeløy dyreklinikk for dialyse
20.april – Første dialysebehandling
21.april – Andre dialysebehandling
24.april – Tredje dialysebehandling
26.april – Fjerde dialysebehandling, begynner igjen med oppkast
27.april – Blodig diaré, blodtilblandet oppkast. Anton avlives.
28.april – Sendt til obduksjon hos Veterinærinstituttet
2.mai – Sendt videre til kremering
4.mai – Anton kremeres
10.mai – Jeg får vite om kremering
24.mai – Mottar obduksjonsrapport
29.mai – Antons urne hentes hjem

 

Urnen har kommet hjem

På mandag var det endelig på tide å få Anton hjem. Tenk om dette var en dag preget av overveldende glede. 29.mai, enden på et mareritt og starten på resten av livet.
Dessverre var det ingen nussende gutt med viftende hale som fikk ble med mamma og meg hjem fra Jeløya.

Da avlivningen var gjennomført fikk jeg se igjennom valgmulighetene av urner. Separat kremering var verdens enkleste avgjørelse. Hvem velger noe annet?
Å velge urne derimot var ikke noe jeg var helt klar for der og da. Jeg plukket ut den fineste, men den var kun for de aller minste hundene. Da pekte jeg bare ut noe, og husket nesten ikke hvordan den så ut etterpå. Det hadde virkelig vært fint å kunne få med arket hjem, og bestemme seg i litt mer ro, selv om de allikevel måtte hatt beskjed i løpet av dagen. Men men, selv om jeg ikke liker gull var den ikke aller verst. Enkel og lite prangende.
18813159_1533139216730602_3124234569195683818_n.jpg
Å kvittere ut urnen var fort gjort, men vi hadde bestemt oss for å sette oss litt i gresset utenfor klinikken. Vi satt oss omtrentlig der Anton tok sine siste åndedrag. Mamma hadde tatt med syrin og epleblomst fra hagen hjemme, og da vi satt oss ned lå det jammen en pinne der også.
En tung og god stund før vi tok med Anton hjemover.

Jeg klarer ikke tanken på å spre asken noe sted, og jeg ønsker ikke grave ned urnen i en hage jeg kanskje flytter fra, eller på et sted jeg senere ikke finner igjen. Det føles helt feil for meg.
Urnen skal få seg en hedersplass, med bilde og lys som tennes hver dag. I kaoset mellom Hamarleiligheten og huset til mamma blir du nok stående ved siden av senga.
Men når Kaspar og jeg omsider får oss et helt eget sted, da er plassen din førsteprioritet.

Obduksjonsrapporten

Forrige onsdag fikk jeg omsider obduksjonsrapporten. Å åpne rapporten var som å åpne et dokument på et annet språk, men heldigvis er Google en god venn. Toril har hjulpet med innspill, og mamma og jeg har gått gjennom hele rapporten sammen, med oversettelser av fagord og forklaringer.
Det er kompliserte saker, og vanskelig å forstå, men jeg synes også det er veldig interessant. Jeg skulle ønske jeg forsto mer, men jeg prøver i hvert fall så godt jeg kan. Det blir med ett mye mer spennende med erfaringsbasert kunnskap, enn den gangen man satt i naturfagstimene.
Jeg kjenner jeg er sliten av hele rapporten, men verden utenfor trenger også å vite.

Det kan vel sies at jeg fikk «ønsket» mitt oppfylt. I Sykdomsforløpet skrev jeg at jeg håpet på en fæl, grusom obduksjonsrapport. Slik at jeg kan slå meg til ro med at jeg ikke kunne gjort noen ting annerledes, og at jeg kunne kvitte meg med alle «tenk om» og «hva hvis.» Da sykdommen brøt ut i april, var det ingenting jeg kunne gjort. Avlivning var eneste alternativ. Om vi skulle fått et annet utfall måtte det underliggende blitt fanget opp mye tidligere. Mer om det senere.
18049802_1327026194044446_926991946_o.jpg

Amyloidose

Anton hadde amyloidose, og det var det som tok livet fra han. Hva sa du, sa du? Jo, jeg skal prøve å forklare. Og hvis det ikke blir fullstendig faglig korrekt, får dere la være å arrestere meg.

Amyloidose er en bindevevssykdom, hvor skadelige stoffer (amyloid) avleires (sykelig utfelling av stoffer i kroppens vev), noe som kan forårsake sviktende funksjon i en rekke organer. Amyloidose kan finnes lokalt i ett organ, men kan også være spredt i kroppen. Hos mange vil amolyidavleiringer i nyrene oppstå.
Antons diagnose er glomerulær og medullær amyloidose, i tillegg til amyloidose i karveggene i magesekk og tarm.
Glomeruli/glomerulus befinner seg i nyrebarken, og medulla er nyremargen.

Lengdesnitt av nyre1.jpg    bowmans_kapsel3.jpg
klikk for større bilder

Glomeruli er et kapillarnøste i nyrebarken hvor blodet filtreres. Hver av nyrene våre inneholder ca én million glomeruli. Hvert glomeruli er omgitt av en Bowmans kapsel.
Jeg kunne skrevet mye om dette, men det blir litt vel komplisert. I hvert fall, i alle glomeruli ble det funnet forandringer (jeg så et sted at det tas ut 10 glomeruli, men det var en helt ekstern side, og jeg aner ikke om det stemmer).
Hvis noen er interesserte kan jeg sikkert prøve å forklare mer, eller så finnes det mye stoff om det på internett.

I stedet er det kanskje lettere med forståelige stikkord. Stakkars gutten min, det er ikke rart han ikke orket mer.

Blod og væske i lungene, blødninger i tynn- og tykktarm, blødninger og dødt vev i bukspyttkjertel, 4 dl blod i buken, nyrestein, blødninger i hjertemuskelen og blodpropper i hjertet.
IMG_0222
7 minutter før hvile og smertefri tilværelse.

Årsaker

“De vanligste årsakene er enkelte kroniske revmatiske sykdommer, f.eks. leddgikt og Crohns sykdom, samt langvarige infeksjonssykdommer, f.eks tuberkulose. Enkelte kreftsykdommer kan også gi amyloidose. Noen ganger finner man ingen årsak til at det dannes amyloid, mens andre tilfeller igjen kan være arvelig betinget” (NHI, 2013).

Her forstår du kanskje at jeg allikevel er litt rådvill. Amyloidose sees tidvis på katter, sjeldnere på hunder. Hos hunder er Shar Pei utsatt, der er det genetisk betinget.
Dessverre kunne kanskje situasjonen vært annerledes ved tidligere utredning. Utredning, han var jo frisk? Tilsynelatende, ja, men vi hadde jo en runde i 2013/2014 hvor vi aldri fant noe svar. Les “En høst med sykdom” fra oktober 2013 her.
Anton hadde høye verdier på hvite blodlegemer over lengre tid, uten at vi fant ut hvorfor. Etter tre helvetesmåneder (guttene hadde også både giardia og lus, og Kaspar måtte ha gastroskopi da han svelget en aluminiumsboks med kremost) avsluttet jeg utredning i januar, da vi ikke hadde noen funn, og Anton tilsynelatende var frisk som en fisk. Og det fortsatte han å være i ca tre år til. Hvis årsaken var en infeksjonssykdom som aldri ble behandlet, kan det ha ført til at amolyid har begynt å avleires.
Våren 2016 ble Anton utredet for korsbåndsskade, som i stedet viste seg å være låsninger. Vi fikk god hjelp av kiropraktor, og haltingen forsvant. Om dette kan kobles til noe revmatisk er vanskelig å si, jeg synes i hvert fall en infeksjon er mer sannsynlig.

Så joda, selv om jeg i april gjorde alt som sto i min makt, så kunne jeg antagelig gjort noe tidligere. Man tenker at en obduksjon vil gi svar på alt man lurer på, men slik er det jo dessverre ikke. Årsaken til at amyloidose oppsto, vil jeg aldri få et klart svar på. Veterinæren sa at ingenting tyder på at dette er noe genetisk, og det er jo godt å vite på vegne av Antons familiemedlemmer, men nesten mer trist for meg.

Obduksjonsrapporten i sin helhet kan leses her.
IMG_9356.JPG

 

Spørsmål, kommentarer og 1 måned

Det er litt trist hvor fort tiden går. Hvor fort én måned går. At du ikke har levd i vår verden på én måned. For én måned siden lå du i smerter på klinikken, uten at jeg visste noe helt ennå. Eller, smerter hadde du vel hele uka, men nå kjente du at du ikke orket mer. Jeg visste ikke ennå at denne dagen skulle alt ta slutt. Jeg ventet bare på at klokken skulle bli 15:30, slik at jeg kunne komme meg nedover til deg. Slik at vi kunne ha ennå en fin kveld sammen.
98

I løpet av denne måneden har jeg fått mange gode hilsener, omtenksomme meldinger, spørsmål, og et par merkelige kommentarer. Når man ikke vet hva man skal si, kan ordene komme litt feil ut, og jeg unnskylder dem med det. For jeg håper at de virkelig ikke mener det dumme de sier.
Noen spørsmål kan være fiktive.

Hvordan går det?
Det som er lettest å spørre om, men vanskeligst å svare på. Jeg kommer ikke til å si at det går bra, så jeg håper du er forberedt på det. Det blir mye “Joda, det går opp og ned.”
Ikke for positivt, og ikke for ubehagelig å ta i mot for den som spør.
Det er vel slik det er også. Opp og ned. Det som er med livet som hundeeier, er at når du er ute av døren, på jobb/ærend etc., så tenker du kanskje ikke så mye på hunden/-e. I hvert fall ikke når alt er normalt og de er friske. Livet med hundene er på fritiden. Så dagene på jobb går bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg holder ut. Men så fort man setter deg i bilen med kursen hjemover, faller energien, og jeg kommer på at det bare er én å komme hjem til. Det er ingen Anton som titter ut av vinduet når jeg kjører inn på gårdsplassen, og det er ingen som overfaller meg i døra med kyss.
I begynnelsen er man fortsatt i sjokk, alt føles uvirkelig, og gode hilsener kommer fra alle hold. Og når virkeligheten går opp for deg litt mer for hver dag, så hører man mindre og mindre fra de rundt. Jeg merker bedre og bedre at Anton er borte, mens de tenker at det blir vel litt lettere for hver dag som går.
Energien er vel der det merkes best. En svart kappe over skuldrene, og en kropp som blir fortere sliten. Plutselig kan det å svare på en melding føles uoverkommelig, og det å ta oppvasken som å bestige et fjell. Én dag innser du ved leggetid at du ikke har grått i dag, andre dager spruter tårene så fort du er ferdig på jobb, eller når du knuger dyna inntil deg om kvelden.
70

Har du fått svar på obduksjonen?
Ja, jeg fikk obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet på onsdag, etter å ha etterlyst den selv. Jeg har brukt de siste dagene på å bli kjent med den. Jeg som ellers deler så fort som overhodet mulig, kjenner plutselig at det er vanskelig. Følelsen av å holde på noe for seg selv en liten stund, og at bare noen få vet. Jeg må forstå mest mulig, før alle andre skal lese. Samtidig venter jeg på en samtale med klinikken, slik at jeg får stilt noen spørsmål og kan få en bedre helhetsforståelse. Jeg vil også vite om diagnosen på obduksjonsrapporten er primær, eller om den har oppstått på grunn av noe underliggende. I så tilfelle, vet jeg ikke om vi finner ut hva det underliggende var.
Men det er ingen tvil, slik det utartet seg var det ingenting annet jeg kunne gjort.

Har du fått hjem urnen?
Nei. På samme vis som med faktura og obduksjonsrapport, har jeg måtte finne omtrent alt selv. Som om man ikke er sliten nok når man sørger. Krematoriet og Veterinærinstituttet har allerede fått en tilbakemelding om at jeg ikke er fornøyd med informering, manglende sådan. Jeg fikk fort forståelse for at urnen skulle sendes tilbake til Jeløya, før dama på krematoriet sa at den ble sendt tilbake til Veterinærinstituttet. I går fikk jeg ringt Veterinærinstituttet, men nei, den er ikke her, den skulle sendes til Jeløya. Og Jeløya har jeg som vanlig ikke hørt noe fra. Jeg tipper urnen har vært hos dem i tre uker. Jeg ringer Jeløya, og jada, den er der den. “Okei, men er det ikke litt spesielt at man ikke får beskjed?” “Vi har ikke i vår prosedyre å ta kontakt med eier, man må ringe selv.” HÆ? Hva sa du, sa du? Det er mulig jeg er fintfølende, men i mitt hode er det fullstendig på jordet. Tåpelig og uakseptabelt. De sendte meg flere meldinger med små oppdateringer da Anton var syk, men å sende en automelding med “Urnen er ankommet klinikken og kan hentes hos oss. Husk kontoutskrift av betaling for kremering” DÉT er visst jævla vanskelig?
Jeg tror jeg henter urnen etter jobb på mandag.

Gikk det på forsikringen?
Ja. Jeg har aldri hatt noe problem med å få utgifter dekket hos Agria.
Men Agria har relativt høy egenandel, så penger har det jo blitt allikevel.
Fordelen oppi det hele, er at Jeløya trengte all erfaring de kunne få med dialysebehandling. Da vi kom, hadde de ikke hatt dialysepasient siden i fjor sommer. Derfor brukte de opp veterinærforsikringen min, og etter det var resten av behandlingen på huset. Men, som jeg sier; penger var det vi ga mest blaffen i mens det sto på. Hadde Anton blitt frisk om vi dro til Tyskland, så hadde vi gjort det. Hadde Anton blitt frisk hvis vi samlet inn 200 000 kroner, så hadde vi gjort det. Det er tungt hvor lite man rår over innsiden av kroppen.
Avlivning kan dekkes av forsikringen, men da hadde vi allerede brukt opp forsikringssummen. Kremering og urne dekkes ikke. Obduksjon er frivillig, og dekkes heller ikke.

Har du merket noe på Kaspar?
Nei, minimalt. Han var mye stresset og forvirra i sykdomsperioden, da jeg stakk innom og dro igjen hele tiden. Jeg hadde også med Antons teppe hjem et par ganger for vasking, og da fikk han snuse på det. Hvor mye han forsto er vanskelig å vite, men jeg regner med at han kjente lukten av både Anton og sykdom.
Vi var en dagstur på Hamar med mamma og morfar 30.april, og han var seg selv i leiligheten der. Men da vi kom tilbake til Råholt på kvelden. DA skjønte han lite, og løp opp og ned mellom første og andre etasje flere ganger.
“Anton var jo ikke på Hamar heller, da må han hvert fall være her på Råholt nå da?!”
Som om det var siste mulighet. Hvis han ikke er her nå, så kommer han aldri mer.
Mamma opplevde også at han snuste veldig på gulvteppet Anton ofte lå, for så å titte opp på henne. Utenom det, ingenting. Ingenting som jeg har stusset på i hvert fall. Han var jo de første 4,5 årene alene, og det hjelper nok også nå at gutta ikke var bestevenner. Det ville vært ekstra tungt med en hund som sørget i tillegg.

90.JPG

“Du får få deg en hund til.”
Nei, nei og atter nei. Jeg har sagt det i flere år. “Aldri mer hund.” Jeg har elsket guttene mine høyere enn alt, og de har alltid fått sitt, men jeg kan ikke dra på meg mer bekymring. Det føles helt merkelig å bare ha én hund, men nå må det bare være sånn. Kaspar får holde seg frisk resten av sine (forhåpentligvis) fem-seks år, også blir det litt lettere for meg å gjøre ting for meg selv, når det bare er en hund som trenger barnepass.
Jeg skal ikke være altfor bastant, men det blir i hvert fall ikke hund igjen før jeg uansett er “stucked” med familie og barn. Nå trenger jeg litt frihet.

“…men hadde ikke du to stykker?”
Da Anton var syk gruet jeg meg så forferdelig til å gå turer med bare Kaspar, hvis Anton skulle dø. Det ville bli så tungt å få spørsmål fra forbipasserende som så at én manglet. Men så er vi nordmenn da, og de snakker jo sjeldent til fremmede.
26.april, dagen før Anton døde (den forbannede dagen som jeg ikke dro til Moss), gikk Kaspar og jeg tur i nabolaget. Vi var litt lenger hjemmefra enn vanlig, og ble tatt igjen av ei dame med en eldre toller. Jeg kunne ikke huske å ha sett henne før, og tenkte ikke noe mer over det, før hun plutselig spør “Men hadde ikke du to stykker?” Og tårene rant…
Jeg fikk forklart at han hadde nyresvikt og var til dialysebehandling, og hun ønsket oss masse lykke til før hun gikk videre. Det var første og hittil siste gang noen spurte.
Hvis du noen gang står i samme situasjon selv, og er nysgjerrig, så spør gjerne! Ja, tårene vil kanskje renne automatisk, men det er så godt å vite at folk merker et én mangler. For vi merker det så inderlig godt selv…

“Da var det kanskje meningen.”
Nei, denne kommentaren er ikke fiktiv. Jeg regner med at du kanskje ikke mente dette helt bokstavelig, for i så tilfelle må du gjerne forklare hva du mener. Hva som er meningen med at en lykkelig femåring hund, som har hatt et godt liv og som er elsket høyere enn himmelen, blir akutt syk og dør fort og brutalt? Jeg skulle ønske jeg svarte nettopp det. Så hadde du kanskje tenkt deg om én gang til neste gang.
45.JPG

Sykdomsforløpet

 

Dette blir langt, og kanskje en del gjentakelser fra Facebookinnleggene, men det er viktig for meg å få skrevet ned mens jeg husker mest mulig. Det kan også være at jeg legger til mer senere.

Informasjon om dialyse på hund finnes på Jeløy dyreklinikks hjemmeside HER.

 

Dag 0 – 15.april
Dette innlegget begynner der Vår siste fine tid stoppet. Allikevel var også denne lørdagen ganske fin. Etter en fin morgentur ordnet jeg meg god frokost og begynte på boka To søstre av Åsne Seierstad. Stille og fredelig, og fortsatt tre fridager igjen denne påsken. I 13-tiden tok vi en times tur i skogen, og mot slutten av denne turen kom første omgang med diaré. Ah, kjipt, men kjære vene, det skjer. Mens kalkunfiléen sto i ovnen mot kvelden, tok vi ennå en deilig tur på en knapp time. Andre runde med diaré. Jaja, men i morgen er det vel over. Gutta løp over jordene, Anton koste seg med (sin siste) pinne, og vi kom fornøyd hjem til lukten av god mat. Etter en litt kortere kveldstur la vi oss i halv tolv-tiden, fullstendig ubekymret for livet.
15april.jpg

Dag 1 – 16.april
Anton var litt slappere denne dagen, men vi avtalte en gåtur ved Eidsvollbygningen med morfar i 13-tiden. Rett før vi skulle dra kom første runde med oppkast. Søren og, skal vi på’n igjen med det samme som i jula? Vi dro avgårde, og selv om Anton var litt rolig til å begynne med, merket jeg ikke spesielle avvik resten av turen. Da vi kjørte morfar hjem kastet han opp igjen. Vi dro på påskeaftenmiddag hos mormor, men jeg ble ikke så lenge før jeg dro hjem. Vi kunne jo heller ta på oss turklær og rusle tilbake (15 minutters gåtur), men det skjønte jeg fort at Anton ikke var i form til. Vi gikk 150 meter nedover veien, før vi gikk hjem igjen. Denne kvelden fikk jeg tak i ZooLac og fikk matet han litt fra hånda, og selv om jeg var litt bekymret nå, så er jo hundene stort sett alltid friske igjen på dag to…
16april.jpg

Dag 2 – 17.april
En urolig natt. Jeg tror vi var oppe to-tre turer denne natten. Kveldsmaten fra dagen før kom opp, de neste gangene bare slim. Vi fikk gått en kort morgentur, men så forsvant Anton opp i andre etasje slik han pleier, og der ble han liggende nesten resten av dagen. Jeg fikk han med noen meter ned i veien midt på dagen, og da ringte jeg også vakthavende veterinær. Hun var ute på oppdrag, men skulle ringe når hun var tilbake på klinikken. Klokka 19 ruslet vi til dyreklinikken på andre siden av veien. En liten sjekk nå, og litt intravenøst, så er snart alt i orden. Vi var ikke på vei hjem igjen før nærmere 22:30… 😦 Røntgenbildet viste ingenting, men han fremsto noe dehydrert, så intravenøs væskebehandling ble satt i gang. Jeg ville gjerne ta blodprøver. Det tok litt tid å få startet opp blodprøvemaskinen, så i mellomtiden spurte jeg om mamma kunne komme bort, slik at det ble lettere å få han med hjem igjen, med veneflon etc.
Anton var sliten og slapp, og vi koste med han og skravlet til veterinæren kom inn til oss. I det hun nevnte “ikke målbare nyreverdier” datt hjertet som en potetsekk ned i magen. Hun pratet videre, tror jeg, og jeg tror mamma svarte. Etter litt spør veterinæren om hva jeg tenker. “Jeg tenker at nyrer var det verste det kunne være.” Ikke at jeg hadde noen kompetanse om dette, men en familiekatt fikk nyresvikt for noen år siden. Og når katter får nyresvikt vet “alle” at det er kjørt.
Vi prøvde å gjennomføre en enkel ultralyd, men maskinen funket ikke som den skulle, og veterinæren var ikke spesialisert på det. Vi fikk med intravenøs væske hjem for kvelden, og satset på at det uansett skulle hjelpe litt gjennom natten.
17april.jpg

Dag 3 – 18.april
Jeg hadde på alarm om natten for å titte etter Anton, og se at den intravenøse væsken fortsatt hadde jevnt drypp. Vi sto opp klokka 7, og merket fort at formen ikke var noe særlig bedre. Jeg ringte veterinæren før jeg dro på jobb, og hun henviste til Anicura dyresykehus i Oslo, for å høre hva de tenkte. De ville helst ha han inn samme formiddag, så jeg reiste fra jobb før jeg knapt hadde kommet.
De siste minuttene på vei innover tittet Anton opp i buret og fulgte litt med på trafikken, og han virket hakket piggere inne på sykehuset. Etter en liten prat på konsultasjonsrommet, ble Anton tatt med til rommet “sitt” og jeg fikk reise hjem igjen. De skulle ta grundig ultralyd av nyrene, urinprøve og nye blodprøver. De fortsatte med intravenøs væske. De håpet at dette skulle få nyrene litt i gang igjen, og at han skulle begynne å produsere urin. Oppdateringen 16:30 viste ingen forandring, heller ikke kveldsoppdateringen kl 21.
18april.jpg

Dag 4 – 19.april
På morgenoppdateringen var allmenntilstanden uforandret, og han hadde fortsatt ikke begynt å produsere urin. Siste sjanse var å gi han vanndrivende, i håp om at nyrene skulle reagere. Ny telefon klokka 11. Ingen respons på behandling, og dårligere allmenntilstand. Veterinærer sier det så pent, men det var ingenting mer å gjøre. Etter å ha sendt litt knuste meldinger, fikk jeg tips om dialyse, og tenkte at jeg i hvert fall måtte forhøre meg. Joda, veterinæren kunne godt ta kontakt med Jeløy dyreklinikk, som var de eneste som utførte dialysebehandling. Det var ikke noe problem, og hun skulle ringe meg opp igjen.
Mamma dro fra jobb, jeg dro fra jobb, og vi møttes hjemme hos en fortvilet lillebror og en forvirret Kaspar. Mamma og jeg kjørte innover til Oslo i nærmest total stillhet. På veien fikk jeg telefon om at Jeløya skulle sjekke over dialyseutstyret, så kunne vi prate om det når vi var fremme hos Anicura. Med litt bedre allmenntilstand ble vi møtt av verdens søteste fjes og verdens fineste viftehale.
19april1.jpg
Youtubefilm 19april
Og plutselig satt vi i bilen på vei mot Moss og Jeløy dyreklinikk.
Vi ble tatt i mot av veterinær Tale, som er den eneste på Jeløya som utfører dialyse. Hun ble opplært av Zoe, som tidligere jobbet på klinikken. Vi fikk se dialyserommet, og fikk litt rask info om behandlingen, og alle dens kritiske punkter og fallgruver. Første dagen skulle de legge inn sentralt venekateter (kateter i blodåren inn mot hjertet) som brukes til å frakte blodet ut for rensing ved hver dialysebehandling. Dette i seg selv kan også være tricky. Blødninger kan oppstå, og plastrøret kan feste seg inntil veggen på åra og bli sittende fast. Etter en liten stund på uteområdet og litt kos, ble Anton innlosjert, og vi reiste videre. Eller, vi kjørte hvert fall mot Moss, før vi stoppet langs veien og lurte på hva vi skulle gjøre… Vi fant fort ut at vi ikke klarte å reise hjem, siden første dialyse skulle gjennomføres dagen etter, og de ikke aner hvordan hver enkelt hund takler det. Etter å ha fikset hundepass til Kaspar, fant vi veien til Moss Hotel, fikk handlet litt nødvendig (jeg dro med meg toalettmappa for sikkerhetsskyld i fortvilelsen før vi dro til Oslo), og fikk i oss litt mat. Mens vi spiste ringte jeg klinikken og fikk beskjed om at det hadde gått fint å føre inn kateteret, og at Anton var snill og rolig. Vi kom oss tilbake på rommet, og like etter at vi hadde sovnet våknet jeg av melding fra klinikken, hvor det sto at Anton hadde tisset litt i buret, fått næring i sonden, blitt litt kvalm, men ikke kastet opp. Hurra! Da kunne øynene gli igjen noen timer.
19april2.jpg

Jeg har sendt mail til Anicura dyresykehus Oslo i forbindelse med at jeg ikke fikk høre noenting om dialyse fra de, ikke engang da de rådet til avlivning. Det er ikke alle som klarer å undersøke selv i en slik fortvilende situasjon, det var nesten så jeg ikke orket å følge opp tipset jeg fikk selv. Det ville vært fullstendig ødeleggende for meg å finne ut om dialyse i etterkant, og alle “tenk om” og “hva hvis.” Dette skrev jeg også til klinikken. Antons veterinær ringte personlig, beklaget, sa at de tok det på alvor. De burde absolutt informert meg om muligheten, og det skulle de absolutt gjøre heretter.


Dag 5 – 20.april – Første dialysebehandling

Klokken 09:45 fikk jeg melding om at Anton hadde det etter forholdene bra, og at dialysen skulle startes om en times tid. Så var det alle timene med venting… Det er lite som er mer utmattende enn venting når man er bekymret. Vi gikk litt på et kjøpesenter og satt oss på kafé før telefonen ringte 13:20. Første behandling gikk forsåvidt greit. Det eneste var at blodet koagulerte litt på veien tilbake, så de fikk ikke inn igjen alt. Dermed fikk han litt lavere blodprosent, men ikke noe faretruende. Vi reiste sporenstreks til klinikken.
Det var en mer tufs Anton denne dagen, enn dagen før. Vi tok en liten tur ut, men kroppstemperaturen var litt lav, så han frøys fort. Deretter fikk vi et eget rom hvor vi fikk slappe av halvannen time, mens Anton lå dønn på fanget og sov.
De første 24 timene etter dialyse inneholder fare for senkomplikasjoner, men det hele virket rolig, så vi tok sjansen på å reise hjemover for et døgn. Jeg skulle uansett rett til Moss igjen etter endt arbeidsdag dagen etter, og bli i området for helgen.
20april.jpg

Dag 6 – 21.april – Andre dialysebehandling
Jeg var allerede i bilen på vei til Moss, da telefonen omsider kom 15:30 om at dialysen var ferdig. Alt gikk bra med dialysen denne dagen, og den hadde vart i 2 timer og 45 minutter, mot kun 1 time dagen før. De satser alltid på 2-3 timers dialyse pr gang.
Nyreverdiene var dessverre like høye igjen denne dagen, som ved innleggelse. Verdiene vil alltid synke etter dialyse, for så å stige oppover igjen. Målet er at verdiene ikke kommer helt opp på samme nivå som ved forrige sjekk, og at verdiene etter hvert viser en fallende kurve. Dette lovet derfor ikke veldig bra, men veterinæren ville ikke legge all vekt på det, siden gårsdagens dialyse var den første og kun én time.
Vel fremme på Jeløya fikk jeg Anton inn til meg på samme konsultasjonsrommet som i går. Han hadde fått med seg et skikkelig koseteppe hjemmefra, så vi inntok teppet på gulvet og der ble vi liggende nesten to timer. Anton var finere i dag, i går var han så hoven i ansiktet og stusselig. I dag fikk jeg et par nuss og litt mer bevegelse i halen. Han var naturlig nok sliten etter dialysen og sov stort sett, og jeg duppet også av selv, mellom all kosingen. Så fantastisk deilig å endelig kunne sovne inntil og våkne inntil, selv om han var syk, så følte jeg allikevel at jeg slapp litt bekymring fra skuldrene når vi var sammen. Jeg dro litt før klokka 19, og tok inn på Refsnes Gods, utslitt etter en lang dag og en lang uke.
21april.jpg

Dag 7 – 22.april
Jeg inntok frokost på Refsnes Gods, så mye jeg klarte, før jeg ringte klinikken. Det er ingenting som forsvinner fortere enn matlysten på slike dager. Jeg kunne komme med det samme om jeg ville, så jeg sjekket ut av Refsnes og dro avgårde.
En logrende hale kom mot meg – heldigvis var han like (relativt) fin som i går. Vi gikk ut en tur først, roste et par skvetter tiss og nøt solen, før vi inntok et konsultasjonsrom for et par timer. (Ja til familierom på dyreklinikker!) Da vi kom inn gikk Anton rett til vannskåla og slurpet i seg litt fire-fem ganger. Det var da første gang han drakk frivillig siden helgen før. Etter en liten stund banket en veterinær på døren, og Anton brummet. Vanligvis ville han nok bjeffet, men litt brumming føltes helt fantastisk akkurat da. Noe slikt hadde han ikke hatt energi til tidligere, så jeg så det som et godt tegn. Som om han tydelig sa i fra at han ikke ville forstyrres, og ville ha litt fri fra sykdom og doktorer ❤
Youtubefilm 22april 2
Jeg kunne friste med litt gulost etter noe overtaling, mens skinke gikk mer gladelig ned litt senere. For en god dag! Det var flere småting å glede seg over, og man kunne tillate seg å håpe bittebittelitt. Samtidig måtte vi huske at det for så vidt var naturlig med positive opplevelser, siden blodet var relativt rent etter gårsdagen.
Besøket avsluttet vi med nesten én time i sola utenfor klinikken. Jeg hadde stort sett ikke noe å utsette på klinikken og personalet, og jeg vet jo at det er begrenset hva de har tid til utenom konsultasjoner og behandling. Men det var så vondt å tenke på at han lå time etter time etter time i buret, han som elsket mer enn noe å være ute. Jeg spurte om det var mulig med et lite kveldsbesøk, og det var i hvert fall ikke noe i veien for å ringe og høre når kvelden kom.
22april.jpg
Toril og Mille kom på besøk, mens Anton og jeg satt ute på gresset. Mille satt i bilen så lenge, men Anton oppdaget henne fort da jeg skulle følge han inn igjen på klinikken. Og da kviknet han jammen til. Så godt å se viftehalen bevege seg ordentlig.
Youtubefilm 22april 1Youtubefilm 22april 3
Etter at Toril, Mille og jeg hadde gått en tur på Alby, innlosjerte jeg meg på Moss Hotel. Jeg hadde vurdert det litt i løpet av dagen – og plutselig satt jeg på Terje Sporsems show “Religion” på Parkteateret i nabobygget. Godt å koble av litt.
Etter showet møtte jeg Martine utenfor (eier til kooiker-Levi). Veterinær Ida på klinikken sa at det var ok med et besøk, og Martine ble med bort til Anton på kveldsvisitten. En halv skinkeskive var godt til kvelds også. I dag fikk jeg endelig følge han helt inn til buret, og det var godt å gi en ordentlig nattakos igjen. Denne dagen lå Anton på samme rom som ei lita tispe med hjernehinnebetennelse, som dessverre ble avlivet kort tid senere. Til det punktet skulle ikke vi, tenkte jeg.
Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at du lot meg titte innom en sen lørdagskveld, Ida.

Dag 8 – 23.april
Anton hadde kastet opp litt for første gang, men det var ikke rart. Han hadde vært en del uvel, og de var overrasket over at han ikke hadde kastet opp noenting. Den dagen tippet jeg at grunnen var at han fikk litt for mye boksemat. I ettertid tenker jeg at det kanskje var denne dagen mage- og tarmsystemet begynte å slite etter en tøff uke.
Vi satt inne litt da jeg kom, før vi ruslet ut i sola, og der ble vi i nesten 4 timer. Jeg hadde med teppepose som underlag, og chinchilla-pleddet var virkelig gull verdt disse dagene. Hjemme, spesielt hos mamma, har vi chinchilla-pledd omtrent overalt (De heter egentlig chilly, fra KID, men vi kaller de bare chinchilla). Derfor var det godt å vite at han hadde et pledd hjemmefra hos seg, som var noe litt annet enn billige, fæle fleecepledd.
Youtubefilm 23aprilYoutubefilm 23april2
Skatten nøt hver solstråle, snuste rundt og fikk tisset flere ganger. En fantastisk dag å dele med Anton, og i ettertid blir den stående som en av de kjæreste søndagene i livet. Selv om vi satt på gresset kun 30 meter fra klinikken, så føltes det ut som en deilig liten flukt. En kort flukt fra klinikken, og en psykisk flukt fra sykdomshelvetet.
Timene etter jeg dro i halv sekstiden hadde vært rolige, fikk jeg vite da jeg ringte klinikken senere på kvelden. Jeg trodde Anton skulle være helt utslått, men han hadde tittet opp og fulgt med da de ansatte var innom. Derfor var det ingenting som tydet på at dette var hans siste søndag i livet.
23april.jpg

Dag 9 – 24.april – Tredje dialysebehandling
Zoe kom til klinikken for å gjennomføre dialysen denne dagen. Hun ringte i 17:30-tiden, da mamma og jeg allerede var på vei nedover. Dialysen hadde vart i 5-6 timer, og gikk fint. Kalium- og fosforverdiene var høye, så de jobbet mest for å få de ned til normale nivåer. Anton ble fristet av veterinær Zoe’s bolle og gulrot, og fikk såklart smake der han lå. Han fikk så mye skryt for at han var så flink, og det var alltid like godt å høre. Denne dagen ble han også fristet av litt boksemat, og det hadde holdt seg nede.
Vi gledet oss til å komme frem til han! Dessverre ble det kun en liten time. Vi var på plass klokka 18, og vet at klinikken går fra ordinær åpningstid til akuttvakt klokka 19, men jeg hadde ikke tenkt at det skulle være noe problem. Det var jo ikke det i helgen. Jeg ble så frustrert og sint da jeg forsto på dyrepleieren at hun måtte ta han med seg. Ja, han skulle ha medisiner og intravenøst, men det hadde han da fått under besøk tidligere også. Litt tilpasningsvillige må de kunne være, når vi har det sykeste dyret på klinikken, og kjører 1,5-2 timer hver vei for besøk. Jeg fikk snakket med veterinær Ida før vi dro, og det virket ikke som hun så på det som noe problem. Men jeg tenkte at da kom jeg meg i seng i vettug tid, pluss at vi slapp å forstyrre han igjen. Gjett hvor mange ganger jeg kommer til å angre på at jeg ikke sto på mitt. Det var en kjip opplevelse den dagen, og desto kjipere i ettertid.
I halv ellevetiden på kvelden fikk jeg melding om at han fortsatt var stabil og rolig, og at det ikke hadde vært noe mer oppkast.
24april.jpg

Dag 10 – 25.april
Jeg hadde bestemt meg for å dra nedover etter jobb, men var redd jeg skulle bli “kastet ut” i dag også. Siden jeg var ferdig litt tidligere på jobb denne dagen, dro jeg allikevel nedover, og måtte igjen bruke 40 minutter i kø i Oslo. I løpet av Moss-uka ble det totalt to timer med Anton som jeg aldri vil få tilbake, pga jævla rushtrafikk.
Vi gikk ut en tur først, hvor Anton tisset masse, før vi satt litt inne. Sola snek seg fram innimellom, så vi prøvde oss ut en gang til. En deilig halvtime med solstråler! Det var så godt for meg å kunne gi han noe som han ellers ikke ville fått disse dagene. Tenk om det i det minste var et lavt vindu på rommet hans, så hadde han i hvert fall hatt noe å følge med på…
Youtubefilm 25april
Siden Anton var piggere disse dagene, bekymret jeg meg litt for at han plutselig skulle begynne å vise sitt “sanne jeg” igjen. Jeg hadde hjertet i halsen når jeg så dyrepleierne passere andre hunder med Anton, men han var jo for syk og sliten til å bry seg. Jeg nevnte dette, og fikk til svar at de hadde blitt litt overrasket morgenen før, da han plutselig hadde knurret til en annen hund. Det måtte jo også være et “friskhetstegn” 😉
Blodprøvene denne dagen viste at kalium og fosfor hadde gått opp en del igjen siden gårsdagens dialyse, men nyreverdiene hadde ikke gått så fort opp.
Jeg var utrolig sliten, og selv om jeg ikke ville, tenkte jeg at morgendagen måtte bli en fridag fra Jeløya.
25april.jpg

Dag 11 – 26.april – Fjerde dialysebehandling
Dagens dialyse varte i 2 timer. De fikk ned verdiene like mye som på mandag, men på kortere tid. Anton ble derfor litt uggen på slutten, og kastet opp to ganger etter dialyse. Allikevel gikk han heller mot døra enn mot buret da dialysen var over – det er jo kulere ute såklart!
Han fikk litt ekstra kvalmestillende på ettermiddagen, men kastet opp en gang til i løpet av kvelden. “Han er ellers oppmerksom, våken og kosete,” fikk jeg melding om klokka 23. Ingen grunn til å tro at det skulle gå til helvete om kort tid.
Jeg vet at jeg var utslitt, og jeg vet at kroppen trengte det, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ble hjemme. Ble hjemme for å gå tur med Kaspar, handle og se på tv. Hva kommer jeg vel til å huske av det senere? Jeg sa det både til mamma og mormor da de ymtet frempå om å ta en dag fri. “Jada, jeg vet det hadde vært lurt, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv om det skulle skje noe.” Så var det nettopp det som skjedde. Jeg var ikke der den siste hele dagen Anton levde. Han fikk ikke besøk. Han fikk ikke kos og nuss, og litt avkobling i sola. Den siste ettermiddagen og kvelden hvor han fortsatt var oppmerksom, våken og kosete fikk vi ikke delt. Han fikk ikke høre at jeg elsket han.

Dag 12 – 27.april – Takk for alt
Oppkastet etter dialysen dagen før ga seg ikke, og selv om allmenntilstanden ellers var fin sent onsdag kveld, ble også den forandret gjennom natten.
Nesten alle telefonene jeg fikk kom til ventet tid. Når det var uendrede oppdateringer og beskjed etter behandlinger. Helt til klokka 11, 27.april.
Jeløy dyreklinikk var lagret på telefonen, men denne gangen var det et ukjent nummer. Og jeg kunne i et par sekunder håpe at telefonen dreide seg om noe helt annet. Helt til jeg hørte stemmen til dialyseveterinær Tale i andre enden. Anton var dårligere, og han hadde fått blodig avføring. Igjen måtte jeg kaste inn håndkle på jobb. I vanskelige tider har jeg mer enn nok med å ta vare på meg selv, men jeg skjønte nok at denne dagen ikke ble bra, så jeg plukket opp mormor på trening. Mormor og jeg hastet mot Moss, hvor vi var fremme klokka 13, og det ble et trist syn som møtte oss etter flere fine dager. En utmattet gutt med tydelig ubehag, som ikke orket noen ting. Ikke engang logring med halen da vi kom. Mage- og tarmsystemet hadde kapitulert, og både oppkast og diaré var blod. Nyreverdiene var også føket i været.
Youtubefilm 27april
Jeg forsto fort at hellet vårt var brukt opp. Vi satt sammen med han en stund før jeg ringte Tale (som hadde fri). Hun sa såklart det jeg ikke ville høre, men det jeg forsto at var uunngåelig. Spørsmålet var om avlivning skulle skje i dag, eller om han skulle gis en siste sjanse til i morgen. Det er så lett å si nå at jeg skulle ønske vi ventet. Dødssyke dyr har overlevd før. Men å se hvor vondt han hadde det gjorde det ikke forsvarlig.
Allikevel klarte jeg aldri å si ordene. Det eneste jeg klarte å si da veterinær Silje lurte på om jeg hadde bestemt meg var; “Du får vel bare forberede det du må..”
27april1b.jpg

Det ble så litt frem og tilbake for å finne ut prosedyrene ved obduksjon. Jeg ville så inderlig at Kaspar skulle få se Anton død, slik at han forsto, men da måtte jeg droppet obduksjon. Hvis dyret skal obduseres må de kaldt så fort som mulig, ellers kan hele obduksjonen være bortkastet.
Jeg spurte om det var mulig å gjennomføre avlivningen ute, i stedet for på det upersonlige konsultasjonsrommet. Det føltes mest riktig for meg, og jeg er overbevist om at Anton var enig. Det var heldigvis ikke noe problem.
Jeg fikk ringt mamma flere ganger, også på FaceTime. Hun var typisk nok i Trondheim på konferanse, men kanskje var det best. Broren min var tilbake i Trondheim hvor han studerer, så da var i hvert fall de sammen. Siste samtalen hadde vi da vi gikk ut av klinikken, for å rusle bort til gressflekken vi hadde kost oss så veldig i helgen.
Da vi kom ut på gresset var det ikke mange skrittene Anton orket å gå før han la seg ned. Jeg fikk løftet han opp på det lilla chinchilla-pleddet før jeg la meg inntil. Helt utslitt, så svak, og så ulik seg selv. Så aktiv og full av energi Anton har vært, føltes det umulig at han kunne bli så syk og sliten.
Naturlig nok sovnet han fort av sederingen. Jeg var sikker på at en slik avslutning ville gi meg fullstendig panikk, men så er det rart når man først står i det. Den blå sprøyta skulle avslutte alt, og det eneste jeg klarte å tenke var at fargen var grotesk. Tårene rant, og alle mulige godord ble hvisket inn i det lille øret mens jeg holdt over hjertet hans.
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk….. Dunk…………………. Dunk……………….. Dunk……………………………………………………………………………………………………….
27april2.jpgKlokka 16:20 slo det siste slaget.
5 år, 2 måneder, 15 dager, 21 timer og 5 minutter. Just like that? Det var alt. Selv når det føles som ingenting. Jeg vet at tiden har vært lenger enn jeg føler. Jeg husker jo knapt nok det første året, så lenge siden er det. Heldigvis og dessverre finnes det tusenvis av bilder som kan påminne meg.

Dag 26 – 11.mai
To uker uten Anton. Tre uker siden ankomst Jeløya. Fire uker siden påske og et fantastisk vanlig liv. Tenk at fire uker kan føles ut som en evighet ut av dimensjoner. Tenk at to uker kan føles så fjernt, selv om jeg kjenner hjerteslagene hans i hånda når jeg lukker øynene.
Man tror det ikke på forhånd, men det er jo faktisk slik at sorgen og savnet kommer i porsjoner. Ellers ville man ikke vært kapabel til å overleve. Samtidig kjenner jeg at mye av tårene og sorgen kom mens det hele fortsatt sto på. Jeg har også vært mye bekymret tidligere, både ved utfordringer og når han har vært småsyk og skadet.
Og når kroppen kan slippe tak på all bekymring, så er det noen kilo som letter, selv om et svart slør legger seg til rette over hjertet. Bekymringen under sykdomsforløpet tok nesten knekken på meg. Når man aldri vet. Når du i ett øyeblikk drømmer om progresjon og fremtid, før du i neste øyeblikk kommer på hvor jævlig alvorlig tilstanden er. Når telefonen alltid har høyeste volum og vibrering, og nesten sitter fastmontert på kroppen. Når tankene begynner å spinne, og man innbiller seg at telefonen kan ringe hvert sekund som helst. Når du hører en lyd, som du i et tiendels sekund tror er ringetonen. En slik “terrorberedskap” drar ut all energi en kropp inneholder. Og når denne beredskapen var over, føltes nesten sorgen lettere enn det jeg hadde stått i.
Det hele er allikevel ganske uvirkelig ennå. Dagene er travle, og nei, Anton er ikke her. Men at han aldri noen gang skal være her igjen er ikke like enkelt å forstå. Det kommer som kastet på meg i tide og utide, og da er både pusten og panikken vanskelig å hanskes med. Dagene går mye opp og ned.
I går var en dårlig dag. Jeg skulle ta noen telefoner for å finne ut hvor Anton var i verden, etter å ha mottatt faktura for urne og kremering. Jeg trodde fortsatt den nydelige, lille, tynne, myke kroppen fantes der ute et sted. Anton var sendt til kremering allerede 2.mai, og da forsto jeg fort at det kanskje var gjennomført allerede. Damen hos Kremo TE AS var ikke spesielt hyggelig å snakke med. Jeg spurte litt om fakturaen først, før hun spør “Ja, hva lurer du egentlig på?” Jeg lurer på når det skjedde. Når kremeringen ble gjennomført. Jeg skulle ønske man fikk vite slikt før det ble gjort. Jeg hadde ikke fakturanummer tilgjengelig og jeg kunne nesten føle himlingen med øynene mens hun lette gjennom papirene. 4.mai. Okei, ja, takk for hjelpen, hade bra, eller noe slikt. Så brøt verden litt sammen igjen. Anton hadde vært sand, grus, aske i seks dager allerede – og jeg hadde ikke visst noen verdens ting. Hvor vanskelig kan det være å sende ut automelding til pårørende? I deres øyne er vi vel ikke noe annet enn en kunde.
Urnen blir sendt tilbake til Veterinærinstituttet, hvor den må hentes, slik jeg har forstått det. Obduksjonsrapporten regner jeg med at dukker opp neste uke. Det høres litt fælt ut, men jeg håper rapporten er fæl, grusom. Slik at jeg kan begrave alle “tenk om” og “hva hvis” sammen med Antonmin.

Ta vare på de dere har, og nyt hver dag dere lever alle sammen.
Slutt å irriter dere over snø 11.mai! Hva i all verden betyr det egentlig?
IMG_6002.JPG

 

Vi savner deg

Hei Fanton,

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har grått mer, skriki mer og gitt opp. Men livet fungerer dessverre sånn at man bare må henge på videre. Avtaler står og tidspunkt må overholdes. Og livet inneholder jo fortsatt hund. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått hvis du var min eneste. Nå må man fortsatt opp om morgenen, turer må gås, bilburet har fortsatt innhold selv om den ene halvdelen står tom. Minimalt må ryddes bort. Det er fortsatt én som avhenger av meg. Bare én å bekymre seg for. Bare én å ta vare på. Bare én å elske.

Vi har mistet et familiemedlem alle sammen. Den lille ulykkesfuglen vi hadde så hjerte for. Den lykkelige glade, som uforbeholdent elsket naturen, livet og sine nærmeste. Selv om han ga oss hodebry, og sjeldent fikk skinne ved hundemøter, så skinte han alltid for oss.
Jeg var så stolt av den lille familien min. Nå er vi kun en duo. Andre får føle hva de vil, men en duo er ikke en familie. “Deg og meg” er ikke et “vi.”
Et “vi” er så mye sterkere. Det føles så mye mer holdbart.
page7maia

19 år gammel var jeg, og hadde så inderlig lyst på en hund til. Mer om den drømmen har jeg skrevet HER. Han gjorde meg så stolt da vi landet sammen på Gardermoen 12.april 2012.
Min etterlengtede lille gutt. Tøffingen som stakk av fra hagen etter et par dager hjemme, og bød en Newfoundlandshund opp til lekeslossing kort tid senere. Han som var så lykkelig og glad, at dressuren fikk vente. Han skulle ikke bli hindret i alle disse gode sosialiseringssituasjonene. Folk lo av energien og innsatsen hans, når ladet han batteriene? Han ladet opp i armene mine, på ryggen i sofaen og liggende halvveis inni lekekurven, etter at han hadde brukt ene labben til å velte den. Han spiste ved som kveldskos og var en badeløve allerede før den første sommeren var på plass.
page7mai

Han som fikk meg til å gråte av glede ved vinterens første snøfall, og løfte han opp til vinduet for å vise han det. Jeg kunne irritere meg grønn over overraskende snøfall når våren egentlig skulle være bankers, men så fort vi åpnet døren var irritasjonen forduftet. Ingen andre kunne vise glede på en slik måte. Han løp i snøen som han løp i vannkanten. Han gravde snøhuler som han gravde på stranda. Han fanget snøballer som han angrep pinner. Han elsket meg som jeg elsket han.
page7maib

Han jeg vugget i søvn, sittende på gulvet midt på natta, da han ikke ville sove en av de første nettene. Han som tidlig bestemte at sengen var hans plass, noe det var til siste stund. Han som bjeffet som ei jente når han var utålmodig. Han som innviet sommeren i solveggen senest i mars. Han som plutselig nusset meg på leggen uten at jeg visste at han var der. Han som ble mer og mer glad for hver gang jeg kom hjem, slik at jeg de siste månedene måtte beskytte meg selv mot snutedunk i ansiktet og kosebitt på nesa. Han som fikk meg til å vri meg på gulvet av latter når han tro til kosemoseoverdose og sleiking i øret. Han som fikk meg til å elske så høyt. Han som fikk meg til å sørge så dypt.
page7maic

Og nå skal vi aldri nusse mer. Aldri ligge inntil hverandre om natta. Aldri feire 11.februar. Aldri dele en is. Aldri kaste pinner ut i Mjøsa. Aldri glede oss til blåbærsesong. Aldri løpe agility. Aldri sitte langs jordet og spise gulrøtter vi har dratt opp selv. Aldri kose kinn mot kinn.
10 dager uten, og jeg venter fortsatt på at du skal bykse inn døra etter endt sykehusopphold. Ikke helt frisk kanskje, men medisiner og spesialfór resten av livet hadde vi fikset lett som bare det. Alt hadde vært lettere enn å ikke få lov til å leve sammen. 345U7012-høy oppløsning

Vår siste fine tid

2017 så ut til å bli fint. Det så ut til å bli fylt av positive ting og spennende forandringer. Og etter at Anton sprakk tredeputa på ene poten 2.januar, så kunne jo året bare bli bedre, eller…?
Jeg var ferdig med studier i desember, og var fast bestemt på at denne januarmåneden skulle være hellig! Jeg hadde jobben på Kitch’n, men utenom det skulle jeg hverken skaffe meg mer jobb, eller søke på jobb. Jeg trengte virkelig å hente meg inn igjen.

Et innlegg mest for min egen del,
for å få litt oversikt over starten av 2017.

IMG_6604Og så takknemlig jeg er for det nå.
Som medarbeider i butikk blir det mye kveldsjobbing, oftest 15-21 eller 16-21. Det er såklart ikke supergøy i lengden, men jeg har nytt nesten hver eneste kveldsvakt etter jul. Å få sove til menneskelig tid (8-ish), morgentur, lang frokost med lesestoff, og en god skogsrunde før jeg drar. Det er noe annet enn å ta den samme skogsrunden sliten etter jobb, når mørket siger på og alle andre også lufter hundene sine.
pageanton1 – Kopi
2017 var hvertfall et godt år i 3,5 måned. Poten til Anton ble fort fin, og det gledet vi oss over. 1.februar kom morfar på besøk til oss, og vi tok han med ut på vår faste runde i skogen. Noen dager senere var synet av to passerende hester i vinterparadis turens høydepunkt.
pageanton2
11.februar var verdens søteste gutt 5 år! Vi tok bursdagsbilder ved Mjøsa dagen før. Jeg syntes 5 år var et litt skummelt tall. Da er man virkelig voksen, og vi hadde kanskje “bare” 8-9 år igjen…
pageanton2 – Kopi
På selve bursdagen var jeg først på jobb, før vi var så heldige å få gå tur med Enya! Herlige, gode Enya som vi ble kjent med da vi bodde på Gjøvik. Antons bestevenninne og favorittjente. Bedre bursdagsgave kunne det ikke bli.
pageanton3 – Kopi
Fra midten av februar ble det mer Eidsvoll på oss. Jeg hadde fått en 40%-stilling i barnehage, som jeg kombinerte med Kitch’n litt til. Hverdagen var fortsatt helt passe travel. På Eidsvolldagene tittet også gjerne mormor innom, og mamma gikk tur når hun var hjemme. Heldige gutter.
pageanton324.februar vil nok være en av dagene jeg kommer til å huske best. På ettermiddagen skulle mamma og mormor komme på middag og teater, men først måtte guttene luftes. På den vakreste dagen denne vinteren. Jeg var i litt jobbdilemma disse dagene (luksusproblem forsåvidt), og utpå Mjøsa rant tårene, for… Herregud, så heldig jeg egentlig var!
Livet, jobb, glade gutter, sol og snart vår.
pageanton4
I starten av mars rakk vi jammen et besøk av Kara også. Hun var hos oss fra fredag til søndag. Det er alltid litt styrete de første timene, men så roer det seg fortere enn tidligere, og jeg fikser trehundseier-tilværelsen for en kort stund.
pageanton4 – Kopi
17.mars dro jeg med min venninne Eva opp til hytta i Feiring. Dagene tikket. Kun fire gode uker var igjen. På lørdagen fikk vi første snev av vårvarme i solveggen, og koste oss ute på terrassen.pageanton5
De nederste bildene er fra 1.april – en nydelig dag. Vi koste oss ekstra på runden i skogen, og da vi kom tilbake tok jeg fatt på litt hagearbeid. Kaspar snuste rundt, mens Anton fant pinnen sin. Jeg satt meg rett ned på gresset, og husker så godt at jeg også da kjente en intens lykke. Livet var godt.
pageanton6
Da huset til mamma skulle få nytt tak ble det noen flere dager på hytta, og det takker aldri Anton nei til. Det gjør egentlig ikke jeg heller. Hvertfall ikke når føret er sørpete og møkkete på Råholt, og det fortsatt er ren og fin snø på hytta.
Første uka i april begynte jeg så smått i ennå en barnehage. Etter påske skulle jeg i gang 100% totalt.
7.april hadde jeg “reservert” meg mot jobb på forhånd, da jeg skulle være barnevakt på ettermiddagen. Det ga muligheten for en deilig 3-timerstur med morfar og guttene på formiddagen. Disse turene gledet vi oss til å ta flere av.
pageanton7
I påsken nøt vi litt alenetid på Hamar fra søndag til langfredag morgen. Hamar har vært vårt fristed og paradis siden 2013. Vi ble en ekstra natt i påsken bare fordi vi hadde lyst. Fredag formiddag satt vi kursen mot hytta, hvor familien skulle samles for grilling.
Det var helt nydelig å komme frem til all snøen, Anton kastet seg ut av bilen og storkoste seg. Det gjorde jeg også. Jeg skulle virkelig nyte siste rest av snø, fordi Anton elsker det så høyt. En finfin langfredag avsluttet vi med en spontan gåtur, før vi dro hvert til vårt. Alle var fornøyd etter en deilig dag.
Lite visste vi om at dette var den siste gode dagen på så altfor lenge…

Innlegg om sykdomsforløpet kommer.

Et helvete på jord

Jeg regner med at dette bare er en syk spøk som snart er over? Et mareritt jeg snart våkner fra? Noen med en bisarr humor som holder meg for narr?
For det er den eneste måten å forklare dette på. Ingenting annet gir mening. Ingenting annet er overkommelig.

374154_10151484039035652_743293332_n
And then my soul saw you and it kind of went “Oh, there you are. I’ve been looking for you.”

Det er som om det aldri var meningen. Det jeg hele tiden har trodd har hatt en sterk mening. Måten vi fant hverandre på. Den sterke kjærligheten som fortsatt ga meg sommerfugler i magen etter fem år. At det var oss mot verden. Jeg som tidvis måtte beskytte deg mot en tullete storebror, og mot andre hunder du ikke ville ha noe med å gjøre. Støtte deg når du var ukomfortabel. Bygge oppunder når du fortjente ros.

Det er så mange tanker og følelser som flommer gjennom kroppen disse dagene.
Fornektelse. Lammelse. Maktesløshet. Sorg. Desperasjon. Sinne.

Jeg håper og tror takknemligheten vil komme senere. De gode minnene. Solskinn.

Men nei, det hjelper ikke nå å høre at det kommer til å bli bedre. At jeg må tenke på de gode minnene. At han har det bedre nå. At jeg må være glad for den tiden vi fikk sammen.

For det er ikke sånn. Hvordan kan 62 måneder med Antonmin veie opp for potensielt 70 år uten? Når jeg virkelig forstår at jeg aldri mer skal stryke over fregnene hans, se han løpe forbi meg i skogen, og aldri møte meg i døra igjen. Hvordan skal jeg klare å puste da?
10174966_740523399325525_6233292242109846019_n
Jeg er glad for…

  • at jeg hundretusen ganger sa at jeg elsker deg
  • at vi hver dag tok oss tid til kos og nuss
  • at du nesten alltid valgte senga sammen med meg, selv om det ble trangt
  • at vi fikk en ekstra uke sammen, selvom det gikk til helvete

Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for…

  • at vi ikke tok blodprøver ved omgangssyke i fjor, og at vi ikke dro til veterinær i jula
  • at jeg ikke besøkte deg på onsdag
  • at jeg ikke tuppet megselv i rævva og kom i gang med agility igjen. «Når jeg er ferdig med studiene, så… Når vi har flyttet hjem til Eidsvoll, så…»
  • at du fikk en storebror som ikke ønsket deg
  • at jeg har vært så sliten av livet som hundeeier det siste året

Jeg er lei meg for…

  • at du aldri fikk oppleve livet som alenehund, bare du og jeg, ingen sjalu storebror
  • at jeg ikke snappet opp noen tegn tidligere, selvom de knapt var tilstede
  • at våren kom skikkelig først nå, som du hadde nyti solveggen i dag
  • alle planer som gikk i vasken
  • alle kyss vi går glipp av

Jeg blir sint av…

  • at nyrer er så jævla slemme når de først blir vrange
  • at transplantasjon på dyr er så håpløst å gjennomføre (om du bare kunne fått en av mine, skatt)
  • at universet aldri gir meg fred

IMG_0212