Vårt 2021

I fjor skrev jeg årskavalkade for første gang på fem år, og det er fint å kunne ta et tilbakeblikk på året som har gått. Ekstra fint er det å lese gjennom i ettertid, siden man glemmer så fort. Spesielt når de siste årene har vært såpass like. Når man har bodd på samme sted, hatt samme jobb og en ganske ensidig hverdag i fire år, så er det vanskelig å skille årene fra hverandre.
2020 var et ganske fint år med lite bekymringer. 2021 har også vært fint. Med litt fler bekymringer, men det handler litt mer om en hundeeier som er hønemor, enn hunden.

JANUAR

Det ble mange fine vinterbilder i januar, med og uten potesokker. Selv om man kan starte med blanke ark når som helst på året blir i hvert fall jeg motivert av at kalenderen viser januar, selv om våren gjerne kunne kommet litt fortere.

FEBRUAR

Februar startet med tre egenmeldingsdager, og når formen tillot det tok vi en litt lenger tur i vinterkledd skog. Vinteren begynte å føles lang, såpass lang at jeg skrev eget blogginnlegg om det i februar. Det må jeg humre litt av nå. Kaspar har blitt ekstra vár på at føttene hans røres, og potesokkene elskes ikke, men hadde jeg visst at han skulle tåle sommervarmen dårligere med alderen hadde jeg heller prøvd å nyte kulda.
17.februar var Kaspar 13,5 år.

MARS

2.mars var vi klare for seniorsjekk. Jeg klarte å holde nervene i sjakk helt til vi parkerte utenfor dyreklinikken. Da flommet tankene over av alle kjipe ting vi kunne finne ut i løpet av den neste timen. Heldigvis var det ingenting å grue seg for, som veterinæren presiserte; “Dette var ikke noe å grue seg for. Du har et unikum av en hund.” Jeg hadde akkurat dumpet ned i utemøblementet hos mamma, i sola, da telefonen ringte og veterinæren startet samtalen med den setningen.
Da får ikke livet blitt så mye mer perfekt, og jeg nøyt de siste solstrålene den tirsdagen med brus og potetgull ute – snart var våren her for fullt.
Bilde 2 over; denne gangen tok vi blodprøver fra halsen, siden Kaspar helst vil ha bena sine i fred, og han kan sleike seg til blods om benet er barbert. Det fungerte fint.
Det har vært merkbart senere i 2021 at kroppen begynner å eldes, men mer om det senere.

Mars ble avsluttet med hvilepuls og starten av påskeferie.

APRIL

Påsken har blitt min favoritthøytid. Lysere tider, vår, mindre forventninger, grilling, lesing av bøker, og alle de fineste månedene ligger foran og venter. Påskeferien vår besto av forkjølelse, masse god mat, fine turer, formiddagsdupper, lesing, brettspill og quiz. Vi tok også vår første tur til Mjøstråkk, hvor vi skulle tilbringe mye tid i 2021.
13.april hadde vi kiropraktortime på Hamar og gikk en etterlengtet tur i Furuberget med min venninne, Stine.

MAI

I starten av mai ble jeg bitt av stolpejakt-basillen. Interessen var intens og kort, men hyggelig så lenge det varte. Den brakte oss ut på et par turer vi ikke har gått på mange år, blant annet til Skistua.
11.mai hadde vi ingen planer om langtur, men jeg fikk plutselig lyst til å samle stolpene på Ninabben. 17.mars 2020 gikk vi opp Ninabben, men da gikk vi bare opp og ned, ikke runden. To timers frisk luft, sølete og mye stigning underveis. Litt mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg, men en fin tur. Et godt tegn på at jeg ikke helt visste hvor lang runden var; jeg hadde med Kaspar sin børste, så jeg kunne børste ørene hans på toppen før fotografering. Vann derimot, det hadde jeg ikke tenkt på, så det måtte vi klare oss uten.
16.mai ble som vanlig brukt til hvitveisplukking. Mai huskes som en fin vårmåned, hvor Eurovision ga ekstra godstemning midt i måneden.

JUNI

Juni startet med fint sommervær, og vi kjørte flere dager til Mjøstråkk etter jobb for nedkjøling. Mjøstråkk er navnet på den 250 kilometer lange sykkelruta rundt Mjøsa. Den begynner ved Ørbekk båthavn på Minnesund. Varme sommerdager fører oss også gjerne til Eidsvollbygningen. Der er det også tilgang på litt badevann, samtidig som de enorme trærne rundt bygningen gjør sommerdagene litt svalere.

Sälen røyk i 2021 også. Det ville bli litt for mye styr å krysse grensa, med tanke på restriksjoner og koronatesting…
…men det var kanskje like greit, for akkurat da sommerferien var i gang, 27.juni, oppdaget jeg en hevelse på Kaspars ene kinn. Veterinærtime viste tannbyll ved en tann, og da kan det fort være noe med flere tenner.

JULI

Andre dagen i juli var vi klare for tanntrekk, og det endte med trekking av tre tenner. Ikke verst at alle tennene gjorde jobben sin i over 13 år. Trekkingen gikk heldigvis bra, men livet var rimelig kjipt et par dager etterpå. Smerter, sikling, antibiotika, smertestillende og varme. Jeg så mørkt på mange dager med oppbløtet mat og myke godbiter, men det gikk bedre enn fryktet. Vi fortsetter med tannpuss hver dag, som vi har gjort siden juli 2019.
Kaspar orket ikke så mye disse dagene, både på grunn av medisiner og sommervær. Jeg begynte derfor å gå turer på egenhånd, mens Kaspar hvilte ut hjemme. Det har tidligere vært uaktuelt og veldig rart. Jeg begynte å gå/løpe Ninabben-runden flere dager i uka, og endte på 25 turer fra 5.juli til 30.oktober. Et godt avbrekk i hverdagen, og fint gjensyn da jeg kom hjem igjen etter en times tid.

På bursdagen min 16.juli fikk vi en litt akutt kiropraktortime på Hamar, da jeg syntes Kaspar belastet benet annerledes. Sjekken viste at han var ganske stiv i bekkenet og øm ved venstre frambein. Han løsnet heldigvis fint opp og jeg er glad jeg fulgte magefølelsen.

21.juli dro vi til Hallingdal hvor vi ferierer på campinghytte hvert år. Dette var veldig varme dager, så fjellturen vår måtte dessverre droppes. Men vi kjørte opp til Golsfjellet den ene dagen, hvor vi møtte 16 år gamle Ebra’s K-Emmie Limelight “Sandy.” Hundene var ikke så interessert i hverandre, men fant en felles kjærlighet for vafler. Sandy døde dessverre tre måneder senere.
Juli ble avsluttet med litt kjøligere vær, og ferien var over.

AUGUST

I august tok vi et par blåbærturer på starten av Ninabben-runden. Det var ikke lenger aktuelt å gå hele runden med Kaspar som i mai, men fint å kunne gå litt i skogsterreng, med blåbær til mellommåltid.
Vi drev også med litt utstillingstrening…
17.august var vi klare for 14-årsdag! I 2021 som i 2020 var jeg syk, og var hjemme på Kaspars bursdag. God timing, men jeg må unngå det samme i 2022, så folk ikke begynner å tro at jeg gjør det med vilje 😉
Som nybakt fjortis reiste vi til Lillehammer for hundeutstilling. Se eget blogginnlegg.

23.august måtte dessverre min kusines hund Selva avlives etter å ha vært syk i en drøy måned. Hun er en av de få hundene Kaspar har gått overens med de siste årene. Vi er glad for å ha opplevd mange fine turer med kloke Selva ❤

Dagen etter var det godt å lufte hodet på skogstur med pannekaker og blåbær.

SEPTEMBER

4.september kom jeg hjem fra et hyggelig kafébesøk og skulle gå tur med Kaspar. Etter 100 meters gange segnet han delvis om på fortauet, og jeg rakk å tenke at slutten var kommet. Jeg kjente fort på buken og så på tannkjøttet, men før jeg rakk å tenke mer var Kaspar seg selv igjen. Skremmende, og vi fikk få svar. En nerve i klem? Et lite drypp? Mandagen etter var vi i hvert fall på plass på dyreklinikken og fikk sjekket han litt, tatt røntgenbilde og luftet tankene. Senere i uka tok vi også en kiropraktortime. Så mye klokere ble vi ikke, og lignende hendelser har ikke skjedd siden. Fra september har Kaspar stått fast på Onsior, smertestillende og betennelsesdempende.
8.september møtte jeg huggorm for første gang i livet på Ninabben-runden, og var da veldig glad jeg ikke hadde med hund.
September var ellers travel, og det var vanskelig å finne hvilepuls.

OKTOBER

Høstfotografering er et must i starten av oktober. Det var også godt med lavere temperaturer. Kaspar har tålt varmen dårligere med alderen, og det ble brukt mye vann til nedkjøling i året som gikk.
Kaspar har vært med på et par fotballkamper i nærmiljøet. Tålmodigheten er begrenset, og jeg må bruke mye avledning med fór/godbiter for at jeg skal få sett litt fotball. Men uansett godt å gjøre noe annet enn å bare gå småturer på Minnesund.
I høst har jeg jobbet 90%, med en fridag annenhver uke. Rett og slett for å få et pusterom, og mulighet til å ta meg av Kaspar om det trengs. Hvis jeg trenger å bestille time hos veterinær, så er det litt lettere å finne plass i kalenderen. Jeg kaller de bonusdager. Dager som Kaspar og jeg ellers ikke ville fått sammen i dette livet ❤

NOVEMBER

November kom og november gikk. I slutten av måneden var det mange ettermiddager med nydelig solnedgang (og morgener med nydelig soloppgang), og det hjalp virkelig på humøret i mørketida. Noen ganger er det ikke mere som skal til. Siste helgen tok jeg et døgn husmorferie på Hurdalsjøen hotell i forbindelse med julebord på jobb.

DESEMBER

Desember startet slik desember bør, med fint snøvær. Etter hvert tok glatta over, men vi hadde blant annet en fin måneskinnstur med min kusine Marita 17.desember. Kaspar, hennes hund Woody og termosen med kakao var med.
22.desember tikket det endelig ned til juleferie. Ferien har bestått av fem overnattinger hos mamma, mye avslapping, TV og lesing, men tiden har gått så altfor fort. Jeg har ikke engang fått lest ferdig boken jeg begynte på, og jeg hadde planer om enda et blogginnlegg, mere pusling av puslespill og mere lesing.
Men vi har kosa oss, og gleder oss allerede til helga.

27.desember døde dessverre Kara sin bror, Kompis. Han er den første i kullet som dør, og de fyller 9 år nå i januar. Et godt tegn at alle i kullet ble (nesten) 9 år, selv om 9 år er altfor lite ❤

Det er med ganske blandede følelser vi nå starter et nytt år. For hvert nye år som kommer, øker sjansen voldsomt for at dette er året vi skal ta farvel. Men det skal ikke bli i 2022, for jeg har allerede handlet inn 15-årsballonger, og vi skal feire halve mitt liv sammen. Kaspar ble født da jeg var 15 år, 1 måned og 1 dag, og 18.september 2022 har Kaspar levd i 15 år, 1 måned og 1 dag.
Har vi griseflaks så skal vi ikke ta farvel i 2023 eller 2024 heller ❤
Norges eldste kooiker blir 17,5 år 13.januar, og i Nederland lever ei tispe som fyller 18 år i mars.

På fredag venter ny seniorsjekk.
GODT NYTT ÅR!

So, ro, lillemann

Et A-menneske og en A-hund. Men våren 2020 ble den A-en litt vel stor, da hunden bestemte seg for at dagen ikke kunne starte fort nok.
I begynnelsen av mai 2020 er det første tegnet i albumet på at søvnmønsteret var endret. Jeg håpet det bare var en “feilkode” etter flere uker lockdown og unormal hverdag, men den gang ei. Det varte, og varte, og varte. I begynnelsen passet det egentlig greit, for da barnehagen åpnet etter lockdown begynte jeg på jobb klokka 8 hver dag en periode. Da var det helt okei å være oppe til klokka 6. Men alle småbarnsforeldre vet hvor sliten man blir av å stå opp grytidlig i lange perioder. Fordelen min var at vi sov i hvert fall tungt og godt de timene frem til Kaspar-vekkerklokka ringte.

Mai 2020.


Det er vanskelig å huske hvordan vi sov i “gamledager,” men i store trekk sov Kaspar til jeg våknet. De første årene var jeg jo våken lenger om kvelden/natten, og sov lenger om morgenen. Jeg kan ikke huske at jeg ble vekket da.

2011.

Da Kaspar, Anton og jeg bodde på Gjøvik, har jeg lest fra dagboka mi, at vi fort kunne sove til 10 om morgenen. Hvis jeg rørte på meg om morgenen, kunne de våkne til litt, men de kunne lett sovne igjen også om jeg fortsatte å sove. Nå føles det helt fjernt å sove så lenge, med eller uten hund. Men så har man jo ofte et større søvnbehov som ungdom og ung voksen.

Da vi bodde på Hamar begynte jeg å legge meg litt tidligere om kveldene. Da så stort sett alle kvelder og netter ut som bildet til venstre (fra januar 2015). Anton på venstre side av meg, Kaspar på høyre. Jeg sov stort sett på høyre skulder, og Kaspar kom ofte snikende under dyna og lå inntil magen min. Vi sov nok ikke like lenge om morgenene lenger, men gutta var i hvert fall veldig klare for dagen når jeg våknet. Det er så rart å tenke på at de i perioder kunne sove helt inntil hverandre ❤

De siste årene har ikke Kaspar liggi like mye inntil som før. Etter vi flyttet til Minnesund fikk vi nye faste plasser i dobbeltsenga, jeg på høyre side, Kaspar på venstre. På kvelden legger han seg oftest til på sin hodepute, mens han i løpet av natten flytter seg litt lenger ned i senga. Fra høsten 2018 “innførte” vi nytt kveldsrituale med «Natta Kaspar. Elsker deg. Takk for 31.oktober.» Hver kveld. Etter hver måned legges det til “, og takk for oktober 2021.” Tullete, men koselig. Jeg takker for hver dag vi får sammen, for sanda i livets timeglass renner bare fortere og fortere.

Tilbake til 2020. Frem til dette sov vi ofte til 07:30-8, mens det fra april blir tidligere og tidligere. Vår nye rutine var å stå opp lenge før resten av verden. Da var det ekstra godt når helgen kom, så vi kunne sove dupp på dagtid. Enkelte dager var vi våkne så tidlig, at jeg til og med rakk å sove en liten dupp igjen før jeg skulle på jobb. Den nye standarden ble mellom 5 og 6, ofte 05:20-05:40. En dag i november 2020 våknet jeg av meg selv 04:45, og da sto vi like gjerne opp. Etter hvert satt jeg klokka 6 som en grense. Det var helt uaktuelt å stå opp før klokka 6, uansett. Det hjalp, heldigvis. Kaspar våknet sjeldnere og sjeldnere før klokka 6. I sommer begynte det å gå seg til, og klokka var oftere og oftere bikket 06:30 når jeg lukket opp øynene.

Hunder kan både få økt søvnbehov og mindre søvnbehov med alderen. Kaspar sovner innmari godt igjen etter morgenstunden, og i 9-10-11-tiden sover han som en kampestein. Han sover også veldig godt om nettene. Vår leggetid er sjeldent senere enn klokka 22, gjerne også 21:30. Så selv om vi er oppe tidlig får vi mange gode timer med kvalitetssøvn, totalt sett.
Nå ser vi jevnlig 7-tallet på klokka når vi våkner, og i dag klinket vi jammen til med 07:41, ny rekord de siste månedene (og kanskje også på 20 måneder).

Vi er noen dovendyr begge to, og funker dårlig hvis vi har vært våkne for lenge, eller fått for mange inntrykk i løpet av kort tid. Ingenting er som å ha tid til en formiddagsdupp, uten å sette på alarm. Da sover vi godt begge to i et par timer, før jeg våkner av meg selv. Ligger han innenfor rekkevidde strekker jeg gjerne ut armen, og holder hånda på han til vi sovner.
I det siste har han sannelig ville ligge litt inntil frem til vi sovner også. Myk og varm hundepels tett inntil, det er terapi i det.
Jeg vet jeg har titusenvis av bilder av Kaspar, men jeg innser også at mengden sovebilder er helt ekstrem. Men så er jo en liten kooiker-smultring som begraver nesa under halen meget sjarmerende. Det samme er en fullstendig ommøblert seng, i jakt på den perfekte gropa for soving.

Vi skulle gjerne hatt tid til en søndagsdupp i dag, men å skrive blogginnlegg tar så lang tid, så klokka flyr i fra meg. Kaspar har i det minste sovet tungt og godt i senga mens jeg har skrevet. Nå kaller formiddagsturen.
Sov godt!

Tilbake i utstillingsringen

I mai 2019 måtte vi droppe rasespesialen fordi jeg ble syk, og jeg var redd vi ikke skulle få sjansen igjen. Oddsen ble ikke bedre av at rasespesialen 2020 utgikk.
I går var vi heldigvis klare, og satt kursen mot Lillehammer. Min mamma ble med, og vi kjørte nordover i 14-tiden. Så deilig med ettermiddagsutstilling! Både slipper man å stå opp før daggry, men det er også mindre folk og biler på utstillingsplassen.
Vi fikk nesten litt vel god tid, men kosa oss med en sensommerdag på farten.
Vi fikk installert oss ved ringen, før vi gikk en runde og fikk i oss en matbit.

Kaspar har blitt ekstremt masete i forbindelse med måltider på sine eldre dager. Så når det lar seg gjøre er det bedre å la han sitte ved siden av, da blir hvert fall bråket hans betydelig mindre 😛

Det var fint å være på utstilling igjen, og ventingen før det var Kaspar sin tur var bare hyggelig.

Kaspar hadde ikke perfekt flyt på løpingen, men fikk Excellent, en fin kritikk og mange komplimenter gjennom dagen. Ringsekretæren påpekte at “det er jo TO hunder det,” da hun så Kaspars alder. Jeg er jo heldig med at Kaspar holder seg godt, men jeg skulle ønske det var flere gamle hunder som stilte i veteranklasse. Det er jo få veteraner som stiller i utgangspunktet, og de fleste har akkurat bikket 8 år, føler jeg. Og en kooiker på 8 år? De er jo i sitt livs beste alder 🙂

Ventingen etter Kaspar var i ringen derimot, den var aaaltfor lang. Det er fint at dommeren bruker god tid på en rasespesial, men… Det var bare så vidt at det var verdt å vente for en sliten 14-åring (og en sliten eier).

Det var kun to veteraner påmeldt, og Kaspar ble BIM Veteran bak 10 år gamle Cheriss.

En fin dag, og mange fine premier ble med i bilen hjem. Kaspar sov hele bilturen, og vi sov godt på søndagen også 🙂
Måtte vi får muligheten til å stille ut igjen!

Livet i reprise

Hei Kaspar. Du er bare 16 dager ennå, men hun har drømt om deg i flere år. Hun har allerede gitt deg hjertet sitt, og du kommer til å fange det med alle fire poter.

Livet blir ingen dans på roser.
Du skal oppleve forgiftning, søskensjalusi, skader, gastroskopi og operasjon, men dyktige veterinærer og kjærlighet overvinner alt.

Du kommer til å gi henne utallige bekymringer, noen ganger så altoverskyggende at hun hverken klarer å spise eller sove.
Men du kommer også til å være den eneste som gir mening, i perioder hvor alt føles meningsløst.
Så lenge du har det bra, skal det mye til at hun ikke har det bra.
Noen dager er du den eneste grunnen til at hun står opp av sengen, fortsetter, holder ut – spesielt når lillebror reiser sin vei.

Du kommer til å overlesses av kjærlighet. Ikke bare av henne, men av alle som er glad i deg. Og de som er glad i deg, blir du også innmari glad i.
Du får henne til å le, til å gråte av glede og takknemlighet, og hun kommer til å ha sommerfugler i magen hele livet ditt.
Fordi du er den du er.
Fordi du er sær og sta.
Fordi du er oppfinnsom og underholdende.
Fordi du har personlighet uten sidestykke.

Tenk om vi visste alt dette 2.september 2007.
Mye hadde vært fint å vite,
men takk og lov for at vi ikke visste.
Takk for at livet ble som det ble,
og er som det er.

Men aller mest; takk for at du fortsatt er her ❤

Vinteren som aldri tar slutt

20.januar 2021

Joda, som alltid gjør den det. Men jeg kan ikke huske en vinter som har føltes lengre.
Vinteren på Gjøvik (2012-2013) føltes også lang. Men nå…
Jeg klager ikke så ofte på været (tror jeg). Jeg er veldig glad i strålende sommervær, jeg er glad i kjølige høstdager, jeg liker å pusle inne på regnværsdager, og å krype opp i sofaen på kalde vinterdager.
11.mai 2017, to uker etter Anton døde, snødde det. Aldri, aldri har det provosert meg mer at folk klaget på været – og etter den gang har jeg prøvd å være bevisst på det. Når man har det vondt, er man fullstendig likegyldig til hvordan været er. Sånn burde det jo egentlig være når man har det bra også.

Men nå trenger kroppen lys, sol og varme. Og det handler ikke bare om meg.
Kaspar har blitt mer og mer påpasselig når det gjelder føttene sine de siste årene. Han liker dårligere å klippe klør og pels på potene, han flytter føttene unna hvis jeg fikler med dem. Han har ikke likt å ha potesokker om vinteren. Spesielt ikke nå. Når han ser at jeg tar frem sokkene synker hele hunden sammen. Når han først kommer ut virker han ikke plaget, og vi gjør det til en positiv greie å ta de på, men det hjelper ikke. Potesokker er for tiden det verste som eksisterer…

På med sokkene halvveis på turen, 9.januar 2021.

Tilretteleggingen er ennå minimal for han som blir 13,5 år neste uke, men noen hensyn må vi ta – og kulda fører til hensyn. Heldigvis begynner langtidsvarselet å gi håp, og om en uke har vi forhåpentligvis vanlig, mild vinter. Jeg gleder meg til jeg kan kaste på meg joggeskoene, og Kaspar verken trenger sokker eller vest, og vi kan være ute over lengre tid av gangen – gjerne inkludert matpakke og termos.

Våren er vakrest en vinterdag.
Carl Hammarén

3.februar 2021.

Eldstemann i familien

Jeg kunne tenke meg å skrive oftere her inne, mens Kaspar fortsatt lever. Det er ikke det samme å skrive i ettertid. Men dagene går i ett, og jeg må si det er litt tiltak å sette seg ned for å skrive. Derfor får jeg starte med et enkelt innlegg, så jeg kommer i gang.

På tur i dag, 3.februar 2021.

Som jeg har sagt før, i forbindelse med Anton sin død, så trakk jeg det korteste strået. Anton kunne kanskje vært en frisk og fin 9-åring nå, det tror i hvert fall jeg – at det var en betennelse vi ikke fant ut av, som ga Anton amyloidose og nyresvikt. At hele familien til Anton fortsatt lever, tyder i hvert fall på at det ikke skulle stå på genene. Antons mamma blir 14 år i år (hun er født to måneder før Kaspar) og Antons pappa blir 12 år i år (red: Antons pappa Figgo døde 25.mai 2021, 11,5 år gammel). Så vidt jeg vet lever alle Antons seks søsken fortsatt, og de fyller 9 år neste uke.

Jeg skulle trukket det korteste strået med Kaspar også, da han ble forgiftet 10 måneder gammel. Heldigvis ville skjebnen, og veterinærene det annerledes den gangen, og i stedet var jeg så heldig å trekke det lengste strået ❤
Siden mai 2018 har han vært sistemann igjen i sin familie, og i oktober 2019 tok han igjen sin mamma i alder.
(Sabina og John fikk også et kull i 2006, som da er Kaspar sine helsøsken. To av disse lever ennå, så vidt jeg vet).

Kaspars fine mamma Sabina, 15.07.2001-20.09.2013.
Kaspars pappa John, 01.11.2002-25.09.2009 (lymfekreft). John var tysk.
Søster Tessa, 17.08.2007-28.05.2018 (miltsvulst).
Bror Skilo, 17.08.2007-02.07.2012 (adferdsutfordringer).
Bror Rossi, 17.08.2007-24.09.2012 (kreft).
Rusken, 17.08.2007-2009/2010 (adferdsutfordringer).

Jeg hadde mye kontakt med tre av Kaspars søsken de første årene, og sporadisk kontakt med eieren til Tessa frem til hun døde. Brit har vi hatt mye kontakt med, selv om vi har sett hverandre mindre de siste årene. Forrige gang vi møttes var i august 2019, og Brit står høyt opp på listen over de vi skal besøke ved første mulige anledning.

Rusken hadde jeg så og si ingen kontakt med. Han vokste fort til å bli en stor kooiker, og eierne hadde utfordringer med å håndtere temperamentet hans. Det var i hvert fall aggressivitet jeg husker ble nevnt den gangen, men etter å ha kjent rasen snart halve livet, så tenker jeg absolutt ikke at en hannkooiker på 1,5-2 år kan kalles aggressiv. Han havnet nok på feil sted. Rusken ble omplassert i hvert fall én gang.
20.juni 2009 møttes alle søsknene igjen for første og siste gang etter de forlot valpekassa, på Nordkooiktreff , og jeg kan ikke huske at Rusken skilte seg negativt ut. Jeg så han aldri igjen, og vet ikke hva som var endelig årsak for avlivning, men jeg mener at han døde i 2009/2010.

Nordkooiktreff 2009

Kaspar har hatt to onkler som har blitt 16 år + 1 måned og nesten 16 år + 9 måneder. Pr. nå er sistnevnte den eldste norskfødte kooikeren jeg vet om. Kaspar har også hatt to halvbrødre som ble nesten 15 år + 9 måneder og 15 år + 11 måneder.
Av de som lever nå, vet jeg om to halvsøstre som fyller 16 år i april og en onkel som blir 16 år i juni.

Så vi har troen på noen år til, og har i dag bestilt seniorsjekk til 2.mars 🙂

Vårt 2020

Jeg visste at det var en stund siden jeg skrev årskavalkade på bloggen, men at det er hele fem år siden, det kom litt overraskende på.
Det er fint å bla gjennom bloggen innimellom, og huske litt av hvordan hverdagen var den gang.

For oss har 2020 vært et veldig fint år, kanskje et av de fineste. Jeg har hele veien hatt en trygg jobb, og Kaspar har vært så frisk og rask som en 13-åring kan være. *bankibordet*
Før kunne jeg skrive om masse hunderelatert, turer med andre hunder, kooikertreff, valpebesøk osv. De siste årene har hundeeierlivet inneholdt lite annet hunderelatert enn hverdagen med Kaspar, og oppsummeringen av 2020 viser også det.

JANUAR

2020 startet allikevel ikke så bra. I romjula 2019 oppdaget jeg en flekk på tunga til Kaspar, og frem til sjekk hos veterinær 9.januar var jeg ganske urolig. Da dagen for veterinærtimen kom, var jeg helt i ubalanse, jeg var helt sikker på dårlige nyheter.
Lykken var derfor stor da det viste seg å sannsynligvis være ufarlige pigmentflekker, to stykker. Vi tok samtidig full blodprofil, og verdiene var finfine.

FEBRUAR

Den siste vanlige måneden på lang tid. Det var stort sett en rolig måned. 15.februar var jeg på håndballkamp på Lillehammer; Elverum – FlensburgHandewitt, og uka etter reiste jeg til Paris med ei venninne, for å se PSG – Elverum. Jeg har i utgangspunktet sluttet å reise bort fra Kaspar, men fredag til søndag går akkurat. Jeg synes det blir verre og verre å reise fra han, og det kommer til å bli minimalt med farting på meg alene den tiden han har igjen.
Dette var en veldig deilig vårhelg i Paris, vi kosa oss masse. Jeg er veldig takknemlig for at vi rakk denne turen akkurat tidsnok. 2,5 uke etter hjemkomst var lockdown et faktum.

MARS

Mars startet med snø, og i begynnelsen av måneden nøyt vi også solveggen på terrassen. Det var bare starten på en vår med masse fint vær. 10.mars skulle jeg til Elverum på håndballkamp, men i siste liten ble det bestemt at kampen skulle spilles uten publikum. Samme dag hadde Danmark stengt ned, og vi begynte å skjønne hvilken vei det gikk.
12.mars tikket det inn fler og fler nyhetssaker, og litt før klokka 14 var det klart at barnehager skulle stenge. Jeg var i utgangspunktet ferdig 14:45 denne dagen, og reiste fra jobb til vanlig tid, uten å vite at det skulle gå flere måneder til arbeidshverdagen ville føles relativt normal igjen.
Resten av mars inneholdt hjemmekontor, men hverdagen var brått mye mer fleksibel.
17.mars gikk vi tur til Ninabben, den høyeste toppen i umiddelbar nærhet. Fra vi gikk hjemmefra tok turen 3 timer, og det var vindfullt på toppen, 443 m.o.h.
Det ble også litt søppelplukking på tur i denne perioden.

27.mars gikk vi til Mistberget, Eidsvolls nest høyeste topp. Vi har gått der før, men det var brått blitt en del år siden. Noe snø, og noe glatt, men en finfin tur etter en halv dag på jobb.
Jeg jobbet noen halve dager i barnehagen i slutten av mars og begynnelsen av april. Det var godt å ha noe på kalenderen, men det var rart hvor tiltak det allikevel var – etter “bare” to ukers lockdown.

APRIL

4.april gikk vi tur i Trandumskogen, et sted i nærområdet med mye historie. Trandumskogen var en av de første massegravene man oppdaget etter 2.verdenskrig, nesten 200 personer ble henrettet her. En spesiell atmosfære. Vi gikk litt rundt, før vi satt oss for å spise niste. Da gikk det forbi ei dame som eide en kooiker fra kennel Ebra på starten av 2000-tallet.

10.april gikk vi tur til Hasleråsen på Dal. Tårnet hadde for bratte trapper til at Kaspar kom seg opp, men vi kom oss til første avsats. En lang og fin tur, også denne gangen i nydelig vær.

20.april var jeg tilbake på jobb, i begynnelsen var vi oppdelt i små kohorter med en voksen og tre barn i hver. Det ble mye logistikk og mye overtid, men det var masse positivt ved å være i så små grupper. Vi hadde mange fine turer i den lille skogen i nærheten, hvor barna også sov dupp under åpen himmel i skogen.

MAI

3.mai gikk vi tur med mamma i Ravinedalen på Gardermoen. Hvitveisen var i full blomst, og det føltes som å gå tur i en jungel.
Vi fortsatte med tur i hvitveisen da 17.mai nærmet seg. På morgenen 17.mai kjørte vi i nærheten av Eidsvollbygningen og så flaggheisingen klokka 8.
I slutten av mai kom varmen, og det var innafor med første gåtur i t-skjorte.

JUNI

Juni ble den fineste sommermåneden i 2020, og vi måtte ned til Mjøsa for avkjøling flere dager.
I uke 26 hadde jeg ferie, og det ble den varmeste uka av de alle. Dette er jo KooikerCamp-uka, men KooikerCamp ble naturlig nok avlyst i år. I stedet reiste Kaspar, min venninne Eva og jeg på Innlandet-roadtrip.

Vi startet med to netter på hytte på Koppang, hvor vi blant annet gikk opp Gråvola, 1065 m.o.h. Deretter kjørte vi til Spidsbergseter Resort Rondane, hvor vi sov en natt. På vei hjemover siste dagen, startet vi med et stopp på Maihaugen. Vi kjørte så til Gjøvik, og kosa oss i skyggen utenfor Gjøvik sjokoladefabrikk med is.
Turen ble avsluttet på Kapp, hvor vi først slappet av i vannkanten, før vi spiste nydelig pizza på Fjorn.

JULI

I juli ble det litt mer jobbing, før nye tre ukers ferie. Denne ferien var vi mest hjemme, og det ble mange formiddagsdupper. Det er noe av det beste vi vet begge to. 21.juli gikk vi Finnkollrunden.
23.juli satt vi ut på en liten ferietur. Vi kjørte først til Brandbu, hvor vi spiste ute på Lokstallen Røykenvik. Flott sted! Vi kjørte så videre til en natt på Danebu Kongsgaard i Aurdal, hvor vi også var i fjor. Nydelige omgivelser, utsikt og mat.

Deretter ble det tre netter på campinghytte i Hallingdal, hvor vi har feriert i nesten 30 år. Vi fikk gått tur på Bergsjø for fjerde år på rad, og kjørte videre til Fagerdalen støl hvor vi spiste rømmegrøt og spekemat. Nasjonalromantisk!

AUGUST

Også i august hadde vi et par turer til Mjøsa for bading. Kaspar ble 13 år 17.august, og vi fikk dele hele dagen sammen, selvom det var en mandag. Jeg var syk, og måtte testes denne dagen (negativ, heldigvis).
En finfin sommer, og selvom juni var best værmessig, så husker jeg sommeren som veldig fin, når jeg tenker tilbake.

SEPTEMBER

Vi startet måneden med en nydelig sensommerdag i skogen, og fortsatte halvannen uke etter med tur til Skreikampen, Eidsvolls høyeste fjell. Vi fikk en regnskur på veien, og det blåste meget friskt på toppen, men en fin tur, hvor Kaspar hang bra med.
17.september tok vi en Hamartur, for kiropraktortime og vaksine. Vi møtte så min venninne Stine, og kosa oss utenfor Larsen kafé.

OKTOBER

Høst med hund er fint. Nå temperaturen synker, og man kan gå hvilke turer man vil, uten å måtte tenke på temperatur og bademuligheter. Høsten har jo ikke vært noe å rope hurra for, med mye nedbør. Den første snøen tittet også innom.
Jeg hadde en feriedag i slutten av måneden, og da gikk vi en flott tur på Berger – en runde vi gikk utallige ganger i gamle dager.

NOVEMBER

November inneholdt mange vanlige hverdager, men det er jo hverdagene vi savner når ting er unormalt, sant? I november fikk Kaspar hilse på min lille favoritt-venninne, med en liten gåtur ved Eidsvollbygningen.
15.november var Kaspar og jeg på en kjøretur i Oslo. Vi parkerte på Slemdal, jeg ser ut av bilen, og der kommer en kooiker ruslende. Attpåtil var dette Caddie, eierne til Caddie er tante og onkel til ei venninne av meg. Et hyggelig møte, selvom Kaspar bare vil hilse på de tobente, og ikke den firbente.
Mot slutten av måneden gikk vi en fin tur inn mot Netsjøen i nysnø, også et sted vi gikk mange turer før.

DESEMBER

Desember forsvant på et blunk, og Kaspar var flink til å holde meg med oppsyn på søndagene, ved åpning av adventskalenderen.
Det kom noe mer snø, som forsvant med regnet før man rakk å blunke. Først på nyttårsaften kom det ordentlige juleværet. Vi overnattet tre netter hos mamma i jula. På julaften dukket julenissen opp, ganske overraskende, siden Kaspar var yngstemann tilstede. Lenge siden jeg har sett Kaspar så streng som han var mot nissen, men det roet seg da nissen tok av hår og skjegg.

Romjula raste avgårde, og på mandag er hverdagen i gang igjen. Vi håper 2021 blir like fint for oss, men generelt bedre for verden.

En morfar som mangler

Det var en gang.
Ei jente med en morfar, og to hunder.
Som alle satt like stor pris på hverandres selskap.
2017 tok den ene.
2018 tok den andre.
Så var vi bare to igjen.page1002.jpg

For fem måneder siden, 5.september, gikk min morfar bort. Far, som vi kalte han.
Et tap som merkes hver eneste dag.

I oppveksten var kontakten med Far sporadisk. Veldig tett kontakt da jeg var liten, for så å dabbe av etter hvert, av ulike årsaker. Dette tiåret endret på det. I 2013-2014 tilbragte vi mer og mer tid sammen, og da han flyttet for seg selv før jul 2015, var han for godt tilbake i livene våre.
Far har alltid vært en mann med mange jern i ilden. Jakt og fiske, fotball, verv og en hjelpende hånd for de som trengte det. Og hund.
Det var noen hunder opp i gjennom i gamle dager, men ikke noe langvarig.
Det var da Ronja kom til han i 1987, at han fikk en langvarig følgesvenn. Det var felles familiebegravelse da Ronja gikk bort, og for Far var et liv uten hund uaktuelt.
I 2001 fikk jeg være med, da lille Mira ble hentet. Ytterligere 13 år med hund.
Etter at Mira døde i 2014, uttrykte Far flere ganger hvor mye han savnet å ha hund.
page1005.jpg
Han var så glad for selskapet til Kaspar og Anton.
Han var slik som de mest godhjerta menneskene er; de som hilser på hunden, før de hilser på eieren. En ordentlig hundevenn, noe Kaspar og Anton merket godt.
De lærte seg også fort hvor de burde sitte i familiesammenkomster. Far skalv mye på hendene, men noen ganger kan man jammen lure på om han overdrev. Han latet i hvert fall som at det var et uhell hver gang noe datt ned fra hans tallerken, som hundene fikk tak i 😉

2016 startet vi med flere fine turer sammen vi fire. Selv om jeg var på Hamar, var studiehverdagen fleksibel, og så fort vi fant et smutthull, gikk vi tur. Far kom også opp til Hamar på besøk, og guttene var helt ville da vi møtte han på togstasjonen.
I mars 2016 ble Far alvorlig syk, og han var ikke hjemme igjen før seks uker senere. Han trente seg opp igjen, og ble sprekere enn noen gang.
På kveldsturene på Hamar, ringte jeg Far i hvert fall et par ganger i uka. En liten oppdatering. Om han, om hundene, om sport. Han du alltid visste at tok telefonen, og som alltid var takknemlig for å slå av en prat.
page1003.jpg
2017 skulle bli så bra, regnet jeg med. Vi fortsatte det nye året med å gå turer, og jeg gledet meg til å flytte hjem igjen, så jeg var nærmere.
Så kom april, som rev fra oss Anton. Det var så viktig å være sammen med mennesker som også anså det som et tap å ikke lenger ha Anton i livet sitt.

Far var den typisk “gammeldagse” hundeeieren.
Selv om vi hovedsakelig hadde det masse fint sammen, så var det også få som kunne irritere meg mer. Når han syntes synd på hundene fordi de fikk tørrfór. Når han sneik til de mat, som de ikke burde ha. Jeg er veldig rund i kantene med godbiter, og andre ting i kjøleskapet, så lenge jeg vet det ikke er noen fare – Far var noe mer slurvete. Heldigvis syntes han det var artig at Kaspar og Anton var så glad i blåbær, og det hadde han stort sett alltid i kjøleskapet. Problem løst.
Jeg var heller ikke superfornøyd da han innrømmet at han tok av Kaspar båndet ved postkassene (ved lufteturer, når Kaspar var hos mamma), og lot han løpe tilbake til huset, forbi gårdsplassene til flere naboer. Han syntes nok jeg var litt overbeskyttende, men med det jeg har opplevd som hundeeier, syntes jeg at jeg hadde rett til å være litt ekstra forsiktig. Han forsto det.
Men det viktigste; han så på hunder som et fullverdig familiemedlem, som fikk plass både i sofaen, på fanget og i hjertet.

5.september var livet med Far over. Jeg blir fortsatt litt overrasket over at han ikke finnes mer. Hele august ble tilbragt på sykehus, men 4.september var han tilbake i kommunen, på sykehjem, og skulle bare trene seg opp igjen en gang til… Vi var på besøk denne tirsdagskvelden, og jeg så frem i mot helgen, da skulle jeg ta med Kaspar en tur på besøk. Klokka 7 morgenen etter, kom mamma inn på rommet, med den grusomme beskjeden…
Heldigvis fikk jeg denne gangen mulighet til det jeg angret så inderlig på da Anton døde. Kaspar fikk tatt farvel.
page1004.jpg
Vi savner han så inderlig, og orker ikke tanken på noe annet enn at vi en gang sees igjen.
Som et bilde jeg ser for meg, når jeg tenker på de tre jeg har mistet. Mitt livs tre største tap. Pappa og Far sittende langs en elv med hver sin fiskestang, mens Anton rusler i vannkanten.

IMG_5204.JPG

Ett år etter.

Nå føles det så fjernt. April 2017. Dette korte, lange året har vært det mest krevende og det året med flest forandringer hittil i livet. Et enormt tap, å gå fra studieliv til jobbtilværelse og innflytting i egen leilighet.
Anton føles så langt unna, og det er så mye som er glemt.

page270418.jpg
Fredag 27.april, på ettårsdagen for Antons død, reiste mamma, Kaspar og jeg til Moss. Mamma spurte et par uker tidligere om vi skulle gått ut å spist den dagen, for å markere. Da vi fant ut at ingen av oss hadde planer fra fredag til lørdag, booket vi oss rett og slett inn på Hotell Refsnes Gods på Jeløya, der jeg bodde en natt da Anton var innlagt.
Vi plukket hvitveis på vei ut til dyreklinikken, som vi la ned på gresset omtrent der Anton trakk sine siste åndedrag.
En fin stund, men jeg nektet nok meg selv å føle noe særlig. Orket ikke. Da vi gikk tilbake til bilen sto en hulkende dame utenfor klinikken, mens mannen som hadde ankommet i hui og hast holdt rundt henne. Det var deres 27.april. Jeg er så glad det er ett år siden vår.

IMG_9071.JPG

1.april 2017. En nydelig dag.

Når jeg tenker etter nå, så er det en ting jeg sitter igjen med etter året som har gått. Glemsel.
Det føles nå helt fjernt at jeg i fem år var hundemamma til to. Alle utfordringer, alt slit, all kjærlighet og alle de gode opplevelsene vi tre hadde. Fjernt, langt unna, tåkete.
Minnene kommer i små blaff. Når Kaspar ligger ved siden av meg, og jeg myser med øynene, så mye at han til slutt ligner på Anton. Når jeg blar gjennom alle album.

Ett år etter går det ganske greit å se gjennom bilder, selv om bildene fra sykdomsperioden er noe tøffere. Ved videoer stopper det seg fortsatt. Da blir alt så levende, så tydelig og klart. Litt for klart. Litt for åpenbart hva jeg har tapt.
Det er så vondt at jeg kommer til å glemme så mye mer. Kun et år har gått, jeg skal sannsynligvis leve uten Anton i 60 år til. Hva husker jeg i 2020? Hva husker jeg i 2050? Hva husker jeg i 2070? Jeg er glad jeg har brukt denne bloggen sporadisk i årene som har gått. Prosjektet for i år blir å få dette inn i bokformat, i hvert fall noe av det.
Hvem vet, om noen år eksisterer kanskje ikke WordPress lenger.

Noen følelser var ekstra sterke for et år siden, og noen regnet jeg med at ville bli mildere med tiden. Men i dag angrer jeg fortsatt like sterkt på to ting.
At jeg ikke besøkte Anton 26.april,
og at jeg ikke tok med Kaspar til Moss 27.april, slik at han også hadde fått en avslutning.
Han er så smart, jeg tror absolutt han forstår, men da hadde jeg i hvert fall vært sikker.IMG_1906.JPG

 

Regnestykket svart på hvitt

Jeg har vært student i en stor del av livet som hundeeier, noe som sjeldent er lukrativt for noen.
Jeg har hatt mye dårlig råd, men har alltid vært kvalitetsbevisst, og forstått at enkelte ting er nødt til å koste penger. Jeg har aldri forstått de som reagerer på høye kjøpesummer på en rasehund, dette er en engangssum, og er ingenting mot utgiftene som kan dukke opp gjennom hundens liv. Og dersom du kjøper deg en hund, men ikke unner den noe annet enn fór fra Rema 1000, vil du aldri bli respektert av meg.
Har du ikke råd til å gi hunden det den fortjener, så stå over. Hjelp heller noen du kjenner med gåturer og hundepass.

Ja, jeg har måtte bruke kredittkort på dyreklinikken mange ganger, men det har selvsagt vært det første jeg har betalt ned igjen når stipendet/lønningen har kommet. Ja, jeg har måtte låne penger av flere i familien, men jeg har alltid vært nøye på at det skal betales tilbake så fort som overhodet mulig.

Det var aldri noe spørsmål om Anton skulle obduseres, eller ikke. Det var viktig for meg å få et så klart svar som mulig, og det er viktig for rasen! Når vi i tillegg har et fond som kan gi støtte på halve summen, så mener jeg at man faktisk har et ansvar.

April og mai var kostbare måneder, da Anton ble syk og døde. Det er flere utgifter man ikke tenker over, men alt i alt var jeg utrolig heldig. Hadde det ikke vært for at Jeløya trengte erfaring på dialyse, ville dialysebehandlingen blitt en mye mer kostbar affære.
Det kom også hjelp fra et par nære og kjære ❤

19april.jpg

Nedenunder kommer et lite regnestykke på de vondeste ukene i 2017:

Uten forsikring ville sannsynligvis ikke oppholdet på Jeløya blitt gjennomført, men allikevel – uten forsikring, hadde sykdomsperioden kommet på den nette sum av 53 600 kroner….

HVA

TOTALT

AGRIA DEKKET

BETALT

AniCura Råholt dyreklinikk
(konsultasjon 2.påskedag, blodprofil som viste nyresvikt)
 7300,- 5400,-  1900,-
AniCura Dyresykehus Oslo
(ett døgns oppstalling med væskebehandling)
 16450,- 12000,- 4300,-
AniCura Jeløy dyreklinikk:
(åtte døgns oppstalling, fire dialysebehandlinger, alle medisiner, alle blodprøver, avlivning, frakt til obduksjon)
 20600,- 12300,- 8300,-
Separat kremering og urne
(kremering kan delvis dekkes av forsikring, men på dette tidspunktet var veterinærforsikringen brukt opp)
 2370,-  2370,-
Obduksjon  6875,-  6875,-
 53595,-  23745,-

Summen på Jeløy dyreklinikk er ikke reell. De brukte opp forsikringen som avtalt, men utover det betalte jeg ikke for selve dialysebehandlingen. Jeg vet ikke hva totalsummen kunne ha vært, men det er åpenbart at den ville vært mye mer, når man sammenligner ett døgns oppstalling i Oslo med åtte døgns oppstalling på Jeløya….

 

På plussiden kom disse summene:

HVA

SUM

Utbetaling av livsforsikring + tilbakebetaling av forsikring (forsikringsår har gått f.o.m august t.o.m juli)  10900,-
Gave til Anton siste helgen han levde 5000,-
Mamma betalte regningen på AniCura Dyresykehus Oslo 4300,-
Refusjon fra Sannah-fondet for obduksjon 3437,-
23637,-

På dette regnestykket ser det ut som jeg gikk en hundrelapp i pluss, men i tillegg kommer utgifter som ikke dreide seg direkte om sykdommen, men som fulgte med.
2100,- på hotellovernatting i Moss, en del handling i Moss (vi trodde Anton skulle avlives i Oslo, men jeg hadde tatt med toalettmappa for sikkerhets skyld, allikevel måtte en del kjøpes), flere tanker med diesel, 1000 kroner i bompenger, mat i flere dager.

Det beste når man er i unntakstilstand er at penger betyr så lite, samtidig er man så avhengig av det. Jeg er takknemlig for at denne smellen gikk så greit som den gjorde, og at den ikke ødela økonomien i månedsvis. Selv om enhver økonomisk smell ville vært verdt det, om jeg fikk beholde deg… ❤
IMG_10116.JPG