KooikerCamp 2016

Så er vi hjemme igjen, etter å ha tilbragt siste uka i juni i Sälen for femte år på rad.dag0Karas eiere tok seg en tur til Spania, så Kara fikk bli med oss. Hun var også med da hun var 5 måneder gammel, i 2013. Vi var på plass i Sverige søndag ettermiddag, og tok en tur i slalåmbakken før middag, fotball og kveldstur med Cheryl og Bree. Cheryl tok turen fra USA for tredje gang, og hennes Bree var med for andre gang.

dag1Bilde 1 ovenfor: Marika Andersson.

Mandag morgen var det tradisjonell tur opp Kungsleden. Her går vi opp til et fjellvann, før noen går tilbake – mens andre fortsetter på en lenger runde. Jeg var allerede utslitt etter første morgen med tre hunder, så vi gikk tilbake til hytta for å spise lunsj.

dag1 – KopiBilde 2 ovenfor: Pia Cederberg.

Etter lunsj ble det sosialiseringsaktiviteter i bunnen av slalåmbakken. Vi delte oss i to ringer, og i hver ring fikk én og én hund fokuset. Hunden skulle oppsøke menneskene i ringen på eget initiativ, og fikk ros og belønning når de gjorde det. Anton tok det så bra og lett som jeg regnet med, men han har godt av det uansett. Kara er noe mer forsiktig, men fikk en god opplevelse. Selv om gjengen min ikke er voldsomt begeistret for “inntrengere,” så er det helt okei å dele Cheryl og godteri med Bree (bilde 3 ovenfor).

På kvelden samlet vi oss på SkiLodge i Lindvallen, hvor vi skravlet hund et par timer. Vi hadde så tenkt til å gå over til O’Learys for å se England-Island, men de stengte visst 21 på mandager de da…. Dermed tok vi turen til Ingela, Simon, Marika, Cheryl og Sara (phu ;)) sin hytte.

dag2Tirsdag morgen var det klart for spor. Vi var litt tidlig ute, og tok oss en tur opp i snøen mens vi ventet. Snø i juni er herlig! Mest fordi det allikevel er varmt i luften, og man lett kan stikke av fra snøen når man vil 😉 Kara skulle få prøve sporruta først. Ruta vår var ikke av de beste, fordi vi lot nybegynnerne komme i gang først. Kara nølte litt, men fant målet til slutt. Deretter prøvde jeg med Anton og Kaspar i samme rute, og de tok den veldig bra.

Etter lunsj ble det litt enkle aktiviteter igjen, før vi også denne kvelden samlet oss for teori nede i Lindvallen.

dag3
Bilde 2 ovenfor: Marika Andersson. Bilde 3, 4 og 5 ovenfor: Pia Cederberg.

Onsdagen har også fast tradisjon – agility i Malung, på Malungs kennelklubb.
Hovedsakelig er det bare gøy, og alle får prøve seg frem, både med agility og rallylydighet. Kennelklubben serverer oss lunsj og kaker, og dagen avsluttes med en uhøytidelig agilitykonkurranse. Kaspar fikk prøve seg, og han ble faktisk med på hele banen, selv om han måtte bortom publikum et par ganger. Da det var Anton sin tur “jagde” jeg de andre hannhundene til andre siden av gjerdet. Han er så fokusert, så det hadde kanskje gått fint, men jeg trenger en ekstra ro og trygghet, ellers blir det bare tull. FULL fart som vanlig, og litt for kjapp forbi et par hinder. Men det ble ingen feil, og jeg fikk han fint tilbake i løypa. Det resulterte i en flott 2.plass  😀

Vi var ikke tilbake i hytta før nærmere klokka 18, så vi hadde en utrolig deilig og slapp kveld med bare en liten kveldsrunde.

dag4Bilde 1 ovenfor: Marika Andersson.

Torsdag fikk vi “sovmorgon” før en liten økt 11:30. Været var dårlig, og etter noen øvelser med alle tre hundene, dro vi til Sälen for å handle. Under ettermiddagsturen møtte jeg på en seksbent hund i fjellet (bilde 2 ovenfor) 😉 På kvelden samlet vi oss i hytta til Ingela & co for skravling og fotballkamp. Veldig hyggelig kveld!

dag5Bilde 2, 3, 5 og 6 ovenfor: Marika Andersson.

Mange reiste i løpet av torsdagen, så vi var en liten gjeng som var klare for langtur fredag morgen. 08:30 var vi på plass ved Hundfjället og la i vei. Klokka 11 stoppet vi ved Skogsäterstugan for lunsj, før vi fortsatte. Da vi ankom parkeringsplassen hadde vi lagt bak oss 12,98 kilometer på nøyaktig 5 timer. En flott tur! Ekstra gøy at jeg ikke merket noen forskjell på de tre hundene – både 3,5-åringen, 4,5-åringen og 9-åringen fullførte uten problem.dagolearysDet var spådd dårlig vær denne dagen, men vi fikk kun noen få dråper i løpet av turen. Derfor var jeg innstilt på å dra rett til Kungsleden for den årlige photoshooten ved det kule treet. Og tror du ikke – da vi satt oss i bilen åpnet himmelen seg 😉 Så sta som jeg er skulle det bli bilder uansett, og det ble det, selv om de er kjempestusselige i forhold til tidligere. Slike ting irriterer meg dessverre mer enn jeg skulle ønske, så neste år skal anledningen benyttes ved første gode anledning – om det så blir det første vi gjør ved ankomst.

dagolearys – KopiFredag kveld var den gjenværende gjengen endelig klare for O’Learys og fotballkamp. Jeg hadde gledet meg hele uka, og det levde virkelig opp til forventningene med god mat og seier til Wales over Belgia.
Lørdag morgen kjørte vi vestover igjen, fornøyde etter en fin uke. Nå aner ikke hvor jeg er i “verden” neste år, men KooikerCamp er allerede skrevet opp i kalenderen 🙂IMG_1752

 

 

 

Da gamlefar ble champion

IMG_3522.JPG
Jeg blir fortsatt litt satt ut når jeg tenker tilbake på helgens resultater. Så utrolig mye mer gøy det er, når man ikke har noen forventninger på forhånd.

Rasespesialen nærmet seg, og da føler jeg alltid at jeg “må” stille. Disse årene jeg har bodd på Hamar har det føltes som et ekstra tiltak å ta turen, men jeg vet jo hvor koselig det blir når dagen først kommer. Det var i tillegg flere måneder siden vi hadde truffet Kara, så jeg følte det var en god anledning til å slå to fluer i en smekk. Og når jeg først skulle melde på henne, var det teit å la andre delen av bilburet være tomt 😉 Da var det egentlig bare et valg. Anton er mer krevende å ha med rundt, og jeg vet hvor sliten jeg hadde blitt. I tillegg gjorde hans rygg-/kneplager det uaktuelt uansett. Kaspar fikk bli vårt reisefølge.

Kaspars utstilling nummer 12. Én som valp, ni i åpen klasse og dette ble andre gangen som veteran. Vi var ivrige en periode, men møtte mye “motgang.” Vi deltok blant annet i brødrene Berk (Linux & Marvin) sine glansdager, i tillegg var Kaspar både to og tre kilo for tung på det verste. Sju av ni deltakelser i åpen klasse ga excellent, mens very good ble gitt to ganger pga vekt. Tre CERT samlet vi greit, men storcertet uteble.
utstillinger0916.jpgSå tok lillebror mer over, og utstilling var rett og slett ikke like gøy lenger. Men for et knapt år siden kom lysten tilbake da Kaspar ble veteran. Det hadde jeg rett og slett gledet meg til. Dommerne blir kanskje litt lettere imponert, og for en kjekkas med kun noen få hvite hår rundt øynene, øynet jeg en mulighet. Derfor var det veldig gøy da vi i oktober ble Norsk Veteranvinner 2015 i Vikingskipet. Lysten og gleden ved å stille var tilbake.

Jeg avsluttet min barnehagelærerutdannelse den torsdagen, og på lørdag sto vi opp sammen med sola. Jeg kjente allerede da at dagen kom til å bli bra. Etter endt årsmøte hadde vi god tid til å få satt på plass bur, og gått en god tur, før vi inntok Drammen hundepark.page0406b.jpgEtter noen unggutter var det vår tur. Det er så deilig å hannhund, for da slipper man å vente så lenge i ringen 😉 Med godbiter gjør Kaspar det meste, men han ble nok litt for opptatt av hva som befant seg i hånda. Dommeren spurte om vi hadde drevet med lydighet, fordi han var så opptatt av hånda/armen min. Da var det bare å putte all godis i lomma og late som vi hadde full kontroll, hehe. Dommeren var nøye (og trivelig!) og tok seg god tid. Da det nærmet seg slutten begynte Kaspar å bli utålmodig, og dro til med litt vinking. Jeg var strålende fornøyd med en god opplevelse, og vi gikk ut av ringen med excellent, CK og beste veteran. Kritikken ligger nederst i blogginnlegget.page0406a.jpgDa begge åpen klasse-guttene fikk very good før vi skulle inn i ringen, begynte jeg å få et lite håp. Vi kunne fortsatt få storcertet selv om vi skulle havne bak championgutta (tenkte jeg da, når jeg ennå ikke hadde kommet på at den finske championen også jaktet certet). Fire hannhunder skulle tilslutt kjempe seg i mellom.
Vi startet bakerst pga startnummer, og jeg måtte si til meg selv at vi kanskje kom til å ende der også. Etter en rundes løping ville dommeren ha meg fremover. Jeg trodde han geleidet meg inn på en andre plass, men han vinket meg ennå et hakk frem. Da startet hjertet hamringen… Litt mer løping… Og dommeren var ferdig! Vi sto først! Certet var vårt, og Kaspar var Norsk Utstillingschampion!

Kaspar vant i siste runde over en 11-månedersgutt, en 2-åring og en nesten 5-åring. Totalt ble han best av utstillingens ni hannhunder.IMG_1673.JPGHelt avslutningsvis ble Kaspar BIM (best i motsatt kjønn), men det betydde ingenting i den store sammenhengen akkurat denne dagen.

Å stille ut er til tider frustrerende og slitsomt, hvertfall når det ikke gjøres jevnlig. Bakdelene i tidligere år var at jeg hadde så enorme forhåpninger, og ble skuffet så mange ganger. Jeg kunne jo ikke begripe at han ikke vant alt som var 😉 Så blir man eldre og mer avslappet, og det ble jammen hunden også. Så går fokuset over til å ha en god opplevelse fremfor resultater. Vi hadde det så gøy! Det var ingen tvil om at gutten som fyller 9 år i august storkoste seg. Og når gode resultater kombineres med lykkelig hund, så endte vi opp med den flotteste utstillingsdagen hittil i livet (så vidt foran Antongullet som nusset dommeren på sin andre utstilling).

…men vi er ikke ferdig i veteranklassen av den grunn. Vi tar en utstilling i ny og ne, så lenge vi har det gøy. Vi har fortsatt noe å strekke oss etter. Kaspars mamma ble tross alt BIM på rasespesialen måneden før hun fylte 11. Så om to år… 😉
IMG_1682.JPG
Takk for en nydelig dag, Kasparmin. Dette fortjente du, og dette fortjente jeg.

Takk til Femke for de fire bildene av oss i ringen.
page040616a.jpg

Vårt 2015.

Så er vi her igjen. Et år siden sist. Og denne gangen er dette innlegget kjekt for hukommelsen. For det er lenge siden et år har inneholdt så lite hund som 2015, og jeg trenger å bli minnet på hva vi egentlig har drevet med.
Guttene får det de trenger av turer, kos, mat og kjærlighet, men andre aktiviteter har det vært mangel på dette året. Jeg skrev et innlegg tidligere i år om dette HER.

JANUAR.
janfeb
Allerede den første dagen i året bar det opp til Hamar. Jeg hadde eksamen 7.januar, så den første uka ble som eksamenperioder pleier å være. Stress, nerver, mat og gåturer som får meg til å nullstille litt.
Årets første innkjøp var en selfiestang, som måtte testes ut (bilde 1 og 2).
Ellers ble det mange late dager, og mange fine turer i vinterparadis.

FEBRUAR.
janfeb - Kopi
Første uka i februar fikk guttene være en natt hos mamma (bilde 1), mens jeg tok en kjapp tur til Larvik. Det er få dager i året jeg har helt hundefri, men da er jeg til gjengjeld suveren på å nyte hvert minutt.
11.februar var Antonskatt hele 3 år! (bilde 2).
Helgen etter bar det ned til Eidsvoll igjen for begravelse (bilde 3), overnatting hos mormor og fire dager på hytta (bilde 4).
Siste halvdel av måneden var vi tilbake på Hamar med travle hverdager.

MARS.
marsapr
Mars kom med nydelige vårdager de første to ukene (bilde 1 og 2). Når denne bittelille smaken av sommer kommer, kjenner jeg på en enorm lykkefølelse. Så skuffelsen var stor da ennå et hvitt lass kom dalende ned da mars nærmet seg slutten (bilde 3). Men vi koste oss med vinterlig påskevær på hytta (bilde 4), før snøen forsvant igjen.

APRIL.
marsapr - Kopi
Det ble mye hit og dit denne våren, men påskeferien avsluttet vi med ennå et par dager på hytta (bilde 1). Etter et par uker på skolebenken var det tilbake på hytta, denne gangen sammen med Kara (bilde 1, 2 og 3).
Vi var så hjemme hos mamma noen uker, mens jeg hadde praksis i barnehage på Eidsvoll.

MAI.
maijuni
Jeg ser nå hvor innmari flink jeg var til å bruke hytta i vår. Og godt er det – for etter turen i mai (bilde 1), så var vi ikke tilbake igjen før desember. I år håper jeg vi er der mer jevnt gjennom hele året.
Våren var på plass for fullt (bilde 2), selv om 17.mai på Eidsvoll ble en veldig kald affære. Etter mange fine maidager “sørpå,” ble slutten av måneden rolig på Hamar, blant annet med margbein i skogen (bilde 4).

JUNI.
maijuni - Kopi
Godværet er tilbake, og det vet vi å utnytte. En ekstra lang rundtur i nabolaget (bilde 1), og badesesongen i gang for fullt (bilde 2).
12.juni var endelig siste skoledag, og det ser det ut som både Anton og jeg var like glad for (bilde 3). Dagene ble nå erstattet av jobbing, men vi fikk klemt inn fine turer lang Mjøsa allikevel (bilde 4).

sverigeUke 26, og hva betyr det? Jo, ferie og KooikerCamp!
Vi koste oss først i Sälen (øverste rad), og så kjørte vi videre i Sverige (nederste rad), hvor vi besøkte Antons søster Alea.
Denne turen har jeg skrevet mer om HER.
I disse dager venter jeg på at hyttene igjen legges ut. Vi er selvsagt klare for KooikerCamps 5-årsjubileum 🙂

JULI.
juliaug
5.juli fikk Anton og jeg tatt en etterlengtet agilitytrening på Bøn. Det har dessverre blitt altfor lite agility i år, og det må bare bedres i år. Samtidig hentet vi Kara, som fikk bli med innom mamma en tur. Slik ser våre middager ut, med tre hunder tilstede (bilde 1). Kara ble så med opp til Hamar i noen dager, mens Tommy var bortreist (bilde 2).
Det var så endelig klart for Hellas igjen. Mormor og Maren Ylva var suverene hundepassere! Selv om jeg aldri klarer å slappe av 100% når jeg ikke har styringa selv, så vet jeg at guttene storkoser seg – og det går jo stort sett alltid bra.
Måneden ble avsluttet med deilige dager i Hallingdal sammen med mamma (bilde 3 og 4).

AUGUST.
juliaug - Kopi
Er det noe det har vært mangelvare på i 2015, så er det kooikervalper i Norge. Så når Toril først fikk to valper 1.juli, måtte vi bare ta en tur da valpene var 5 uker (bilde 1). Heldigvis ser det ut til å bli flere sjanser i 2016.
Jeg nøt så et par fridager i London med kusine Maren Ylva.
Så kom det endelig litt ordentlig sommervær, og da ble det fotografering ved Mjøsa (bilde 2).
Siste helg før skolestart var vi på Eidsvoll, og 17.august ble Kaspar 8 år!  (bilde 3).
Været ble bare bedre og bedre mot slutten av måneden, og vi pakket sekken så fort vi kunne, og ruslet 10 minutter ned til vannet (bilde 4).

SEPTEMBER.
septokt
Jeg merker også at det ble veldig mange turer til Eidsvoll dette året. Ingenting galt med det, men det er slitsomt å hele tiden pakke opp og ned. Pakke ut og pakke på nytt. I tillegg gleder man seg jo så klart mer, hvis det blir litt mer tid mellom besøkene.
September startet med European Dog Show på Lillestrøm, så da måtte vi selvfølgelig nedover. Ingela tok turen fra Umeå sammen med Nize for å stille ut, og de bodde to netter hos oss. Veldig koselig, og det syntes Kaspar også (bilde 1).
24.september ble Anton ordentlig onkel for første gang, da kullsøsteren Alea ble mamma (bilde 3).
Vi fikk endelig tatt et besøk til oppdretter Brit igjen – da vi skjønte at Kaspars nydelig fødested dessverre skulle selges. En veldig hyggelig dag (bilde 4).

OKTOBER.
septokt - Kopi
Tilbake på Eidsvoll for praksis, og etter første fullførte arbeidsdag klarte Kaspar å strekke benet skikkelig (bilde 1). Resten av dagen klarte han knapt å gå ordentlig, men det bedret seg etter hvert. Dessverre ser jeg fortsatt tendenser innimellom, så vi må nok få tatt en sjekk.
Verden ble oransje, og vi måtte selvsagt ha photosession i løvet (bilde 2). Vårt favorittre ligger ved siden av en meget travel rundkjøring, så det blir nok av lydighetsøvelser i samme slengen.
Jammen dro vi ikke til med en utstilling denne måneden! For første gang på 3 år, ble Kaspar igjen stilt ut (bilde 3). En finfin stund i Vikingskipet.
Kara tittet innom oss igjen også, og vi fikk gjennomført de første helsetestene (bilde 4).

NOVEMBER.
novjul
November er alltid en kjip måned. Det er ingen vei utenom den mørke tida, og i tillegg er det siste innspurt på skolen før eksamen. Hadde jeg kunne valgt, så ville jeg tilbragt hele måneden som på bilde 1.
Det var klart for tannrens for Kaspar, og jeg må si det er deilig å ha en veldig trøtt hund resten av dagen (bilde 2).
Snøen tittet innom en liten tur (bilde 3), men forsvant fort igjen.
29.november var første søndag i advent, og den ble brukt helt passende, spør du meg (bilde 4).

DESEMBER.
des
Som om ikke oktober og november var travle nok, med mye jobbing i tillegg til skole, så er det ingenting som slår desember. Avsluttende klassetur til Skeikampen 7-9.desember, og da var guttene hos mamma. Jeg har vært flink til å lade batteriene på sydenturer tidligere, men aldri har jeg kost meg så mye med fri som denne turen. Jeg følte nesten jeg kom tilbake som et nytt menneske, og energien trengtes til eksamen og jobbing.
Sent på kvelden 22.desember var endelig juleferien et faktum. Mange rolige, fine dager, med blant annet juletrehenting (bilde 2), slappe formiddager og hyttetur (bilde 3). Etter jobbing 30. og 31. desember, avsluttet vi året på hytta. Bare hundene, mamma og jeg.
Bilde 4 er tatt nøyaktig klokka 00:00, da hundene gikk ut på verandaen for å se hva som foregikk. Vi slapp selvsagt ikke unna fyrverkeriet, men lydnivået var på et heeelt annet nivå, enn midt på Råholt.
Godt å gå over i et nytt år sammen med fullstendig avslappede gutter.
novjul - Kopi
Jeg er på egne vegne fornøyd med 2015, men 2016 er nødt til å bli et mer aktivt hundeår. Jeg håper energien og viljestyrken min er til stede for å få det til.
Så får vi se om Karas valpekull får utsettes til sommeren 2017 – men mer om det senere 🙂

KooikerCamp 2015

Dette innlegget burde jeg skrevet rett etter jeg kom tilbake, for nå var det skikkelig tiltak kjente jeg… Men her kommer det.

dag1Mandag morgen begynte vi med felles tur oppover Södra Kungsleden som vanlig. Noen av de faste, “gamle” var tilbake i år også, men en del nye var også på plass. Gøy med nye bekjentskaper.
Senere på dagen ble Kaspar og jeg med på litt rallylydighet, før sosialt samvær på kvelden.

dag2Dag nummer to var det klart for spor. Hadde det ikke vært or all ventingen, så hadde spor vært gøy det… Neida, vi skal få til mer av det – og finne lure måter å planlegge på 🙂 Anton fikk prøve først, og så “bannet jeg i kjerka” og gikk med Kaspar samme sted etterpå. Og det gikk så det suste. Noen ganger er det viktigere at hundene blir slitne, enn at absolutt alt skal gjøres etter boka.dag2 - KopiSå var det klart for bursdagsfeiring, i år som i fjor. Fjorårets 1-åringer var nå blitt 2 år. Kullets 5 jenter var på plass i år også (de to guttene manglet). Vi samlet oss på Olnispagården hvor det ble kake, skravling og fotografering.
dag2foto
Tirsdag var en god dag, så da jeg kjørte “hjem” fra Olnispagården i 21-tiden og det fortsatt var nydelig vær, bråbestemte jeg meg for photoshoot.
5 minutters gange opp Kungsleden har blitt fast plass. Flinke gutter gjorde en god og effektiv jobb, før vi dro hjem og la oss 🙂

dag3Onsdag bar det av gårde til Malung og hundeklubben der. Dagen besto av rallylydighet, agility og lunsj. Det kjipe med svensker er at de absolutt skal ha med hundene absolutt overalt, og at de nesten aldri kan sitte litt i bilen.
Her er jeg vant til (på agility) at instruktør oppfordrer folk til å sette hundene i bilen, om den som løper bana ønsker det. Jeg var på nippet til å dra – for å gå agility med Anton når 15 hunder står rundt er klin umulig. Men så oppmuntret heldigvis Ingela til at vi kunne prøve litt med de gale gutta våre. Noen gikk utenfor gjerdet, mens andre avsluttet for dagen. En fin avslutning med flere gode løp, før vi kjørte tilbake.

dag4 Torsdag var det klart for litt nosework. Gøy å høre litt om, men kjenner tålmodigheten min er litt for dårlig, når guttene bruker så lang tid på å skjønne noe som helst (og egentlig ikke skjønte det heller).
Ettermiddagen ble meeeget rolig, med en liten tur alene til Sälens fjellkirke.
Tradisjonen tro ble det felles mat med resten av gjengen denne siste kvelden. (Siste kvelden før campen avsluttes, men vi er alltid igjen en dag ekstra.)

dag5 Siste dagen tok vi turen opp til liften – da vi ikke har et bedre navn på det 😉 Lenger opp på fjellet. Vi kjørte et stykke og gikk opp resten, mens de fleste tok heisen opp til toppen. Der gikk vi innover til dette vannet (bilde 1 og 2) hvor det er utrolig flotte steinkonstellasjoner uti. Vi går så bortom en “klippe” som overhodet ikke er så skummel som den ser ut, før vi tar en sving og vender tilbake.

Kaspar, Anton og jeg gikk bak Annika, Hugo og Myra. Anton hadde vært så flink hele uka, med få utfall. Været ble dårligere, Annika bremset opp uten at jeg fikk det helt med meg, og plutselig kaster Anton seg etter rumpa til Hugo. Jeg fikk overhodet ingen følelse av at Anton var nær han. Lite trivelig syn når vi kommer til endestasjonen og jeg ser Annika og Lena stå å vaske rumpa til Hugo ren for blod 😦
Anton fikk tak – og det resulterte i sår like ved siden av endetarmsåpningen. Nærmeste dyreklinikk er Trysil, og Annika hadde ikke så lyst til å ta den turen alene. Jeg ble selvsagt med – det var det minste jeg kunne gjøre. Noen sting i rumpa, smertestillende, antibiotika og lampeskjerm. Stakkar Hugogutten. Heldigvis gikk det så fint som det kunne, og Hugo er nå frisk igjen.
IMG_7962
Fikk i det minste hilse på disse søte små (var 4 stk), som noen kjipinger hadde etterlatt utenfor klinikken.
Avsluttet dagen på O’Learys med noen av de som var igjen. Strålende kveld med nydelig mat!

dag6filipstad Så var KooikerCamp over, og vi satt kursen videre. Kaiko kom en tur fra Løten for å hilse på oppdretter Marika, så vi gikk en tur med de før vi dro fra hytta.
Første stopp i Vansbro (bilde 1) før det ble overnatting på et vandrerhjem i Filipstad (bilde 2 og 3). Kjip trapp opp, så jeg måtte bære guttene. Men vel oppe var det en nydelig veranda. En sånn skulle vi hatt 🙂

dag7
Klokken 8 neste morgen gikk turen videre. Jeg var innom Stavnäs (bilde 1) og Långserud kirke, hvor mine forfedre holdt til på 1800-tallet. Her dukket også den første flåtten opp…. Da var det i gang..
Jeg begynte å bli sliten, og det var ikke så kult å være på tur “alene” allikevel. Var innom Umeå, så visste jeg ikke lenger hva jeg ville. Heldigvis kunne jeg komme til Madelene og familien – så da satt vi kursen 3 timer sørover.
Vel fremme tok vi en tur i skogen med hele gjengen – Antons søster Alea og fire Border Collier.
Fantastisk med balanserte hunder, som gjorde at også Anton klarte å vise hvor flink og fin han er. Alle 7 gikk fint overens, og sa fint i fra til hverandre om det var noe de ikke likte.
Etter en koselig kveld gikk vi til sengs, hvor jeg måtte fjerne 10-15 flått fra hver hund..

dag8
Ny dag i Varberg, og etter frokost satte Madelene og jeg kursen mot Ullared. Jeg har nesten ikke sett noe av programmet, og visst minimalt, men tenkte det var kult å ta en tur. Og for et fantastisk sted 😀 Kjempegøy. Til neste gang skal det spares masse penger! Et par av kuppene var Hurtta treningsvest og Hurtta flytevest til 200 kroner stykket.
Tilbake på gården ble det litt fotografering, før vi satt kursen mot Norge.
Tusen takk for Madelene og familien for at vi fikk komme på besøk. Kjempekoselig å treffe de og Alea igjen etter 2 år.

På grensa måtte vi innom tollen, men ble kjapt sendt videre da de hørte hundene, og så et passasjersete fullt av nakkepute, crocs, kjeks, vaskeservietter osv 😛
Selv om flåtten la en demper på det hele (jeg har virkelig lært til neste gang vi skal sørover!) hadde vi 9 flotte dager i vårt fine naboland!
IMG_9574

Tilbake i Sälen.

Så er vi tilbake – for fjerde gang. Jeg blir så glad hver gang jeg passerer Högfjället, for å hente nøkler på Sälfjällstorget og handle på ICA Lindvallen før innlosjering på hytta. Nå føles det nesten som hjemme her, og det er godt å være tilbake. pagesalen1 For anledningen tok jeg vekk hodestøttene, slik at gutta (og jeg) skulle få bedre sikt. De fremover, jeg bakover. Det blir ekstra kjekt når vi kjører videre i Sverige neste helg. Vi møtte Cheryl i det samme vi kom. Hun har tatt med seg lille Bree hele veien fra USA for å være med. Tøft! Før jeg dumpet ned i sofaen tok vi en tur oppover alpinbakken. Og der oppdaget vi jammen det eneste positive med en dårlig vår 😉 SNØ! Det syntes Anton var helt fenomenalt der han løp oppover fjellet. Han syns så vidt på den lille snøflekken langt der oppe. pagesalen2 Jeg gleder meg mer og mer til hvert år jeg skal hit, men kjenner allikevel at jeg blir latere og latere. Jeg gleder meg til å slappe av på hytta, gå turer i fjellet og handle i svenske matbutikker. Alle aktivitetene som alle de andre gleder seg til, er baksiden for meg. Noen ting går selvsagt bedre enn andre, men jeg blir så utrolig utmattet av å være på vakt absolutt hele tiden. Anton kommer til å være helt idiot når vi møtes til fellessamling i morgen tidlig. Håper han roer seg litt når han blir vant til at det er hunder overalt. Jeg blir så lei meg av tanken på hva folk synes om Anton. I hvert fall de som ikke vet. Ikke vet hvor fantastisk glad og lærevillig han er, og hvor full han er av spillopper og kjærlighet. Jeg håper vi fått gått tur alene med noen av de yngste tispene som er her, så kanskje han kan vise at han også er søt og god. Synd å ha verdens godeste hund hjemme, og verdens teiteste hund ute blant folk. pagesalen3 Men nå skal vi kose oss! Også gleder jeg meg ekstra til vi kjører videre. På lørdag fortsetter vi innover i Sverige og sørover mot Storfors. På denne turen skal jeg innom steder mine forfedre vokste opp for 120-200 år siden. Høydepunktet blir Långserud, hvor min tippoldefar Stefanus og mitt etternavn Wennerstrand kommer fra. Håper på flott sommervær og fine steder for overnatting, grilling og boklesing inntil vannet. Så kjører vi nedover til Urshult, videre til Karlshamn, før vi kjører mot Malmö og oppover igjen langs vestkysten. Der håper vi å få truffet Antons søster Alea igjen. pagesalen4 Ikke bare fant Anton snø på turen, men det fine tjernet dukket også opp. Den perfekte gårunden for lille sprettball. “Har du ingen pinne, Oda?” sier han antagelig på det første bildet. Det hadde jeg ikke, og etter litt frem og tilbake ble det en svømmetur allikevel. Vi satser på at denne uka blir like fin som før 🙂 page121314 KooikerCamp 2012, 2013 og 2014. (Første bildet: Nina Grenness.)

Når livet er for travelt for hund.

Neida, det er ikke så galt som det høres ut som, men igjen og igjen tar jeg meg selv i å nedprioritere alt som har med hund å gjøre, etter at guttene har fått sitt.
IMG_57252015 har hittil vært travelt, men jeg elsker det!
Jeg begynte som sagt på håndball for 8 uker siden, og det er så gøy. Tirsdag og onsdag går med til trening, og de to siste (og den neste) søndagene til kamp. På torsdager er det fast ettermiddagsjobbing + enkelte fredager og lørdager, også er det jo selvsagt skolen i tillegg.

1Fra jeg fikk førerkort ble jeg med på omtrent alt som skjedde i Kooikerklubben på Østlandet. Det var styremøter, årsmøter, turer fra Fredrikstad i sør til Hamar i nord og KooikerCamp i Sälen. I tillegg ble det miljøtreninger, hundetreff på Gjøvik, agility og playdates.
Og jeg husker så godt at jeg syns det var irriterende at det var noen som aldri gadd. At vi ble de samme som stilte opp nesten hver gang.

1 - Kopi
Nå er jeg en av de. En av de som ikke har lyst, ikke gidder og ikke har tid. Fordi det er mer enn nok å komme seg gjennom uka med hundrevis av ting som skjer, og i tillegg underholde to firbente som kun har meg.
“Du er jo alene med de også…” sier flere, ofte de med familier. Ja, men da slipper jeg i det minste å ha noen å krangle med om hvem som skal gå tur nå, hvem som gjorde det sist osv 😉 Jeg lurer meg selv med at det er en fordel.

2
Men vi har kost oss masse i dette nye året altså! 🙂
Jeg har bare vært sliten de siste par ukene når man så intenst går å venter på vår, og så er det glatt herfra til evigheten, vått, klissete, og plutselig våkner man til nysnø IGJEN. Og jeg venter ikke på vår bare fordi det er digg. Men på grunn av alle tingene som blir så utrolig mye lettere. Bare ta på joggesko og fleecegenser når man skal ut. Ikke trenge å risikere livet på glatta. Slippe å miste votter, så man må gå samme turen rett etterpå for å leite (venstre vott forsvant i sta, så på neste tur må vi være detektiver.) Og slippe å ha en leilighet med svarte potemerker hver eneste dag…

3
I vinterferien koste vi oss på hytta. Det var andre gangen vi var der, og denne gangen var vi de fleste dagene alene. Det er så deilig med et lite avbrekk fra leiligheten, selv om vi tråkker oppå hverandre på hyttetur også. Men det føles i hvert fall annerledes.
Vi koste oss på turer i skiløypene, kos foran peisen og lek i snøen, selv om Kaspar syns det var litt dårlig vær et par dager 😉

4
…og selvom jeg innimellom savner møter, treff og turer, så tenker jeg at alt har sin tid. Og jeg vet jo at ting blir annerledes når jeg er tilbake i Eidsvoll. Når man har fått seg fast jobb, og igjen kan få tilbake fritiden. At fritiden ikke må fylles med skolearbeid og jobbing for å “overleve.” DA er jeg nok tilbake igjen. Og stiller opp hver eneste gang jeg har mulighet 🙂

4 - KopiSå når vinteren sier takk for seg, og våren endelig begynner å ta den plassen den fortjener, blir det ennå bedre. Vi koste oss masse på to turer langs Mjøsa i helgen.
I disse travle hverdagene så trøster jeg meg i hvert fall med at selv om håndballen gjør så jeg er borte 5-6 timer ekstra i uka (håndballsesongen er snart over allerede også), så har den gitt meg mer overskudd.
Som gjør at jeg heller tar 1 time i skogen, enn 45 minutter rundt i nabolaget.
Som gjør at jeg jogger med Anton etter kveldstur et par ganger i uka, i stedet for å legge meg på sofaen.
Som gjør at tålmodigheten min endelig orker å la guttene være litt løse i skogen igjen, i stedet for at det blir kort bånd hele runden.
Så alt i alt tror jeg ikke guttene merker så mye av at jeg er travlere.
I mens venter vi på at agilityen begynner utendørs igjen, så Anton og jeg kan fortsette der vi slapp i senhøstes 🙂IMG_5594 - Kopi

Tilbake på håndballbanen

Så utrolig ubetydelig for alle andre, så veldig stort for meg. Ikke bare en historie om håndball, men også om en sorg og et tap. Jeg håper du er stolt av meg nå pappa, og at du satt på sidelinjen i går og i kveld, som hundrevis av ganger før.
Bilde (46) - Kopi

A dream is a wish your heart makes
2

Det er meget sjelden angeren for at jeg sluttet med håndball har dukket opp.
Men mesterskapene hver eneste desember har gitt meg klump i halsen, og den klumpen har vokst seg større og større for hver gang.

I høst følte jeg meg lettere enn på årevis, men så kommer den «berømte» nedoverbakken når september dukker opp. Septemberdagene gikk, og plutselig fant jeg ut at Storhamar skulle spille seriekamp mot Larvik…..den 24. i måneden selvfølgelig. Jeg hadde egentlig tenkt meg hjem til Råholt etter skolen, men det kunne lett vente til senere om kvelden.
Markeringen av din 10-års dødsdag kunne ikke blitt bedre for meg. Larvikkampene som en gang var vår greie, var nå noe jeg måtte på uten deg. Men det føltes helt greit, og også veldig fint.
pagealmanakk
For en mersmak det ga. Det ble et par-tre kamper til i Prestrudhallen på høsten, og hittil to nå på nyåret, og jeg hadde gått fra å være Larviksupporter til å bli Storhamarsupporter.

Så ble det mesterskap igjen da, og etter mange merkelige år som Ungarn-fan, holdt jeg endelig med Norge igjen, og var mer ivrig enn på årevis. Og klumpen i halsen måtte nå gjøres noe med, for den begynte å bli uoverkommelig å forholde seg til.

page123
page123 - Kopi (2)
Året var 1998, jeg var 6 år, og min første fritidsaktivitet ble håndball. Kanskje tilfeldig, kanskje ikke, men jeg trivdes, og de første årene var vi en gjeng som bare hadde det gøy.

Etterhvert merket vi jo, og flere rundt, at det begynte å bli noe ut av oss. Vi ble et team, vi spilte godt sammen, og vi gjorde det bedre og bedre.
page123 - Kopi
*savner oss tre på midten <3*

Jeg var så heldig å ha et prakteksemplar av en pappa. Han ordnet og fikset og stilte opp. Håndballen var selvfølgelig ikke noe unntak. Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg var den som hadde en forelder på sidelinjen aller oftest. De var noen som var ganske ofte, og de byttet på å ha med seg kaffekanne for deling under treningene våre. Og kamper i helgene var overhodet ikke pes for pappaen min. Nei, det var en ypperlig mulighet til en kjøretur (som han likte godt), godt selskap, kaffeslaberas, aktivisering av barn og god stemning.
page456 - Kopi (2)

Håndballen tok stor del i hverdagen, og var en glede for meg og pappa. I overkant av 10 år ble jeg, før vi tok den første turen til Larvik på håndballkamp. Tre turer ble det i 2003, det eneste vi rakk før han ble for syk. Tre turer som var veldig like hverandre, og jeg tror vi begge anså det som ganske perfekte dager. Avreise fra Råholt, første stopp på Shell på Skedsmokorset hvor vi kjøpte chilipølse og bøtte med smågodt, før vi suste videre med Finn Kalvik hele veien ❤
Bilde (35)
12.januar 2003: Larvik – Ikast: 31-32
15.februar 2003: Larvik – Montex Lublin: 27-19
15.mars 2003: Larvik – Krim Ljubljana: 22-21

Og det største var selvsagt å møte den store helten 😉 Det må ha vært på kampen i mars da vi sto ute i vårsola og ventet, da hele laget plutselig kom ruslende. Og pappa dro opp kamera for å knipse bilder.Bilde (33)Bilde (44) - Kopi

Så gikk det mot slutten. Du ble mer syk, sliten og svak. Jeg husker det knapt.
Fredrikstadcup i pinsen 2004 var det siste du fikk vært med på. En nydelig forsommerhelg. Om natten måtte du til og med kjøres på legevakten med pustebesvær, men stilte opp igjen dagen etter. Helten min.
pagepappa2

Den siste cupen måtte du dessverre ufrivillig stå over. Starum cup 27.-29.august 2004. Fire uker før du dro fra oss.
301134_10150819881375652_906884472_n________________________________________________________________________

At jeg sluttet med håndball var nok et lite «tenåringsopprør.» Jeg var etterhvert lei av at fire dager i uka gikk til håndball. To treninger, løpetrening og kamp. Det påvirket også at jeg fikk en form for anstrengelsesastma, som gjorde spesielt løpetrening dritt. Det var greit så lenge jeg hadde det gøy, for da tenkte jeg ikke på pustingen, men når jeg kjedet meg ble alt kjipt og pusten slo seg vrang.Bilde (47)-horzcuper

I tillegg får jeg vel skylde litt på at jeg var 15 år, og mye annet var mer interessant.
Det kjipeste når man er etterpåklok, er at jeg vet at pappa aldri hadde latt meg slutte. Han hadde nok fått meg til å forstå at det var kun for en periode, og at det ville bli gøy igjen. Og jeg vet at han hadde hatt rett.

23.november 2007 var jeg på min siste håndballtrening. Drøye 7 år tok det før jeg var klar til å prøve igjen. Det er 2608 dager uten håndball det.
page456 - Kopi

Tilbake til 2014.
Norge skulle møte Polen i hovedrunden i EM 15.desember. Jeg hadde en etterlengtet fridag og benket meg tidlig foran tven. Dette var eneste gangen jeg fikk med meg «Før kampen.» Selvsagt. For denne dagen var det reportasje om Veronica Kristiansen og søstrene, som vokste opp med alenepappa som stilte opp på alt i forhold til håndballen. Da rant det over.
Og før jeg fikk tenkt altfor mye slang jeg avgårde en melding til Ellen om hun kunne sjekke treningstidene til 5.divisjonslaget. Denne dagen var jeg nok ekstra sliten, for jeg gråt meg i søvn ved tanken på at jeg ikke skulle få til dette. Og bestemte meg en gang for alle; jeg får til det jeg vil!
1

Og nå har jeg vært på mine to første treninger med Storhamar 3, som spiller i 5.divisjon. Uvirkelig og rart.
Kroppen er sliten, mørbanket og stiv. Jeg har følt meg som en klovn. Ting man tidligere gjorde ubevisst, som å holde seg inne på banen, er ikke lenger en selvfølgelighet merket jeg i går, da jeg som ving plutselig sto en halvmeter utenfor sidelinjen 😉 Men det å kaste en ball var i det minste lettere i dag enn i går, så jeg håper det blir litt fremgang etterhvert hvertfall.

Jeg aner ikke om dette varer 1 måned, 1 år eller om jeg holder på i evigheter, men jeg kjente at dette var noe jeg trengte å gjøre. Trengte å føle litt på alt det fantastiske håndballen har gitt meg. Og hvis jeg føler for å slutte igjen senere, så vet jeg at det denne gangen har vært gjennomtenkt, og ikke en forhastet beslutning som har innhentet meg flere ganger siden 2007.
3
…og til slutt, tusen takk til Ellen, som ga det siste pushet i riktig retning. I owe you one! 🙂

Vårt 2014.

Det har nesten blitt tradisjon å skrive årskavalkade morgenen 1 januar. I år måtte det dessverre vike, da jeg dro opp til Hamar for å lese til eksamen. Nå har vi hatt to deilige fridager etter eksamen, og da har man tid til litt “kontorarbeid.”

JANUAR.
janfeb
Juleferien i fjor var litt lenger, så vi dro ikke oppover før 5 januar, og da fikk vi med oss kooikertur på Kapp med tre andre kooikere (bilde 1). Senere i januar tok vi turen til Oslo for ennå en kooikertur, denne gangen med en del flere deltakere (bilde 2).
Vi avsluttet også måneden hjemme på Råholt, hvor vi fikk besøk av min kusines lille Woody på 2 måneder (bilde 3 og 4). Han har nå bikket 1 år, og det er helt snålt å se hvor lik han er Anton. Vimsete gladgutt med masse energi.

FEBRUAR.
janfeb - Kopi
Februar ga masse nydelig vintervær, og sammen med OL i Sotsji ble det mange fine februardager. Kjære lillegull fylte også 2 år! (bilde 3) …og nå nærmer vi oss faretruende 3-årsdag.

MARS.
marsapr
Siste dagen i februar hentet vi Kara og hadde henne på overnatting til 1 mars (bilde 1 og 2). Det så den helgen dessverre ut til at hun måtte omplasseres og vi møtte potensiell ny fórvert. Heldigvis ordnet det seg så hun ble værende, noe som var til det beste for oss alle 🙂
Med mars kom våren så det suste. Mange deilige vårdager ute i solveggen, og det nøt virkelig guttene også (bilde 3 og 4). I mars hadde jeg praksis, så hele måneden ble tilbragt hos mamma. Ekstra deilig med fint vår når vi var hjemme i den inngjerdede hagen vår.

APRIL.
marsapr - Kopi
Og jammen fortsatte ikke april slik mars hadde sluttet. 20 april samlet familien seg på tantes hytte i Gullverket – en nydelig dag! (bilde 1 og 2). Da vi kom opp til Hamar igjen etter påske, samlet 8 kooikere seg til tur langs Mjøsa (bilde 3). Kaspar koste seg ekstra med at Brit også dukket opp (bilde 4), og jeg skrev da et innlegg om Kaspars flotte oppdretter: HER.

MAI.
maikara
Mai ble noe roligere for hundene sin del, da jeg hadde to eksamener å konsentrere meg om. Kjedelig at skole ødelegger en av årets fineste måneder.
Men den 27 mai var endelig skolen ferdig, og vi nøt nydelige dager i solveggen utenfor leiligheten (bilde 1 og 2). Anton startet også badesesongen for fullt (bilde 3). Allerede siste dagen i mai hadde mamma og jeg første rekemåltid (bilde 4). Og ja, det var virkelig så idyllisk som det ser ut. Merker nå når jeg skriver om alle disse fine dagene, at jeg virkelig klarte å nyte dagene med fantastisk vær i 2014.

JUNI.
maikara - Kopi
Første junihelgen var det igjen klart for kooikerspesialen i Drammen. Syns faktisk det er litt surt med EDS i år, for da blir spesialen der, men i 2016 er vi tilbake i Drammen.
Gud, så deilig å bare ha med Kara ut blant folk og hunder. Hun er så utrolig lett å ha med å gjøre, og var også veldig flink i ringen. Søsteren hennes Minty var der, og bror Jack, som vant hele greia 🙂 (bilde 2). Utrolig gøy!

junijuli
Maja var på besøk hos oss dagen etter, og det syns guttene er stas! (bilde 1 og 2). I midten av måneden besøkte jeg Siv for å hilse på lille Odin. Han er halvbror til Kara. I tillegg flyttet han inn hos Kaspars storesøster, så da måtte jeg innom for litt valpekos (bilde 3). Vi tok også en formiddagstur til Eidsvollbygningen med min barndomsvenninne Anette (bilde 4). 

salen
Så var det klart for antageligvis hundenes favoritt. KooikerCamp i Sälen for tredje år på rad. Vi hadde selskap av Toril og hennes jenter. Tradisjonen tro har vi blitt igjen en dag etter campen er over, og den siste dagen er alltid best 😉 Sliten eier, slitne hunder, ikke noe opplegg, fullstendig stillhet og en god bok. I dag ble depositum på hytta til KooikerCamp 2015 betalt, så vi er klare igjen om 5,5 måned! Mer om KooikerCamp 2014 kan du lese i eget blogginnlegg HER.

JULI.hallingdalen
Vi startet juli i Hallingdal hvor vi har feriert hele livet mitt. Denne gangen ble også morfar med, og vi hadde fine dager med nydelig vær (noe vi ikke er bortskjemt med der 😉 ) Guttene koste seg på hyttetur, og Anton koste seg nok ekstra med litt selskap nede ved elva (bilde 6). Jeg dro lørdag for å være barnevakt, så gutta ble igjen en ekstra dag (bilde 8). Nå har vi jo egen hytte vi leier, men jeg tror ikke Hallingdalen kan ofres allikevel. Selve definisjonen på ro, i nydelige omgivelser med lang tradisjon.

junijuli - Kopi
Sommeren ble like nydelig som våren var, og jeg fant flere ganger Anton liggende ute etter solen var gått ned (bilde 1). Da får jeg hundretusen sommerfugler i magen i løpet av et sekund ❤ Jeg dro så 12 dager til Korfu, og guttene ble passet på at mormor, Eva og mamma. Da jeg kom hjem feiret vi bursdagen min og lille nevø Kristian syns det var spennende å titte på (bilde 3). Vi avsluttet juli med å hilse på lille Arya. Andrea hilste på oss på Hamar i mai, og i juli fikk hun endelig hjem sin valp (bilde 4).

 

AUGUST.
karaaug - Kopi
August startet med besøk av Kara, og da var det selvfølgelig dårlig vær, slik det pleier å være når hun er på besøk 😉 Vi hadde photoshoot på Eidsvoll bygdetun (bilde 1), og ellers slappet vi av inne resten av dagen. Dagen etter fikk vi et par timer med opphold, og da tok jeg med Anton og Kara til Hurdalsjøen (bilde 2 og 3). Kara har ikke vært så gira på å bade før, men håpet Anton skulle oppmuntre henne, men neida. Senere på ettermiddagen besøkte vi Odin igjen, som hadde blitt halvannen måned eldre, og allerede like høy som Kara på 1,5 år (bilde 4) 😉

karaaug
Ellers nøt vi slutten av sommerferien. Nydelige Anton ble 2,5 år (bilde 2) og Kaspar fylte 7 år 17 august (bilde 3) ❤ Første uka tilbake på Hamar stilte Odin på uoffisiell utstilling i Hamar, så da dro vi å hilste på (bilde 4).

pageaanton
Vi avsluttet måneden med et etterlengtet nybegynnerkurs i agility for Anton. Vi var flinke til å trene i 2-3 måneder, men nå har det dessverre dabbet av litt. Vi satser på at det blir mer igjen utover våren. Innlegg om kurset kan du leser HER.

SEPTEMBER. septokt
I september fortsatte vi å trene agility med Hamar og Omegn Hundeklubb på Bergset, med fremgang hver gang (bilde 1). I midten av måneden besøkte vi Brit på hytta på Ljøsheim. Siden sist har Cazandra blitt “storesøster” til irsk setteren Sussi, og Anton syns selvfølgelig hun var veldig spennende (bilde 2). Kaspar inntok det beste fanget utpå kvelden (bilde 3). En koselig fredagskveld.
I slutten av måneden var det kooikertur i Oslo i flott høstvær (bilde 4).

OKTOBER.
septokt - Kopi
Denne måneden startet dritt. Allerede den andre dagen ble Kara skadet, og det er ingen selvfølge at hun i det hele tatt overlevde å bli angrepet av en amerikansk bulldog. Hele innlegget om dette HER.
Vi tok en tur til Gjøvik igjen (bilde 2), hvor vi fikk lekt litt med Linda og Enya igjen, og ble med på miljøtrening før vi kjørte over Mjøsa om kvelden.
Ellers var jeg hjemom på Eidsvoll et par-tre ganger, og da benyttet Anton og jeg anledningen til å trene i agilityhall på Bøn, hvor vi betalte for 4 måneders trening. Suverent med hall hvor man kan trene nesten når som helst 🙂

NOVEMBER.
novroger
I november begynte jeg å jobbe på Kitch’n på det nye senteret på Hamar, så det ble noen travle dager hvor guttene gikk for “lut og kaldt vann.” Det hadde aldri fungert om de ikke var så flinke og rolige hjemme. Heldigvis er samvittigheten min sterk, så de har allikevel ikke mistet en eneste luftetur på tross av dette, så de har det nok ikke så ille allikevel 😉
Jeg var igjen i praksis fra midten av november til midten av desember, og da bodde vi hos mamma. Siste helga i november var vi på hytta “vår” for aller første gang, og her gleder vi oss til å være mer! (bilde 3). Jeg avsluttet måneden med å bli syk, og da er det godt med rolig selskap (bilde 4).

novroger - Kopi
10 november fikk vi den triste beskjeden om at Roger, mormors samboer gjennom 21 år, hadde falt, og 20 november sovnet han dessverre inn. For første gang på mange år hadde vi mistet noen i familien (noe vi nesten ble helt vant til på starten av 2000-tallet :-/ ) og det var utrolig rart.
Roger var nok en av personene Kaspar satt aller høyest. Han var dessverre allergisk, men vi var allikevel jevnlig innom, og ble så lenge han orket. Roger var godbit-ansvarlig, og det var Kaspar og Anton fullstendig klar over. Bilde 2 og 4 viser perfekt hvordan det så ut hver eneste gang vi traff hverandre 🙂 Også Kara fikk hilse på et par ganger (bilde 3).
Så sent som 4 november var vi hos mormor og Roger på middag, sammen med mamma. Da var det faktisk innmari lenge siden sist, fordi jeg nesten ikke hadde vært på Eidsvoll etter skolestart. Jeg er overbevist om at det ikke er tilfeldig at vi fikk en siste kjøttkakemiddag sammen. Roger hadde også reist ut om morgenen og fikset godbiter til guttene fordi det var tomt ❤ Vi savner deg alle tre.

DESEMBER.
desjul - Kopi
Desember ble travel med praksis frem til 12, et par dager skole, og så jobbing siste uka før jul. Vi stakk til Eidsvoll en tur fra 21-22 desember, og da gikk vi tur med Eva i et vinterparadis (bilde 2). Den natten sov gutta og jeg hos mormor for aller første gang. Uvant å være hos mormor lenger enn en times tid når guttene var med, og det syns Kaspar og Anton var uvant også, for de var ganske utålmodige.
22 desember rakk jeg å bli med litt på juleklubb med familien, før vi kjørte opp igjen. Maja med Anton og Kaspar på bilde 3 og 4.
Ikke før 22:30 lille julaften var vi hjemme igjen hos mamma.

desjul
Da ble det tradisjonell hundefotografering foran juletreet 😉 og nå venter jeg på at de to første bildene skal komme på lerret i posten. Så om 11 måneder blir de vanlige lerretene i stua byttet ut med julelerret.

karahytta
2.juledag hentet jeg Kara på Skedsmo, og hun fikk bli med til mormor på pinnekjøttmiddag, før hun ble med hjem på overnatting. Vi hadde ikke sett henne på 4,5 måned, lengste noengang. Vi hadde jo heller ikke sett henne etter angrepet. Pelsen var nå nesten utvokst, og heldigvis har hun ingen varige mén psykisk.

karahytta - Kopi
Guttene, mamma og jeg tilbragte så tre dager på hytta, hvor vi storkoste oss. Kjenner at det er godt at det er dårlig nett der også, så føles det som ordentlig hyttetur. Kaspar og Anton var roligere denne gangen, når de var litt kjent, og når flere av møblene og luktene våre var der. Virkelig et urørt vinterparadis der oppe (bilde 4).

Nyttårsaften gikk heldigvis fint i år igjen. Anton sov i sengen, og Kaspar ruslet rundt (kanskje bittelitt stresset.) Med hvert sitt griseøre når det sto på som verst var det null stress.
Vi håper 2015 blir superdupert!
IMG_1878

Takk for at du nesten drepte hunden min.

(På Facebook har denne posten etter et døgn nådd ut til ca 6500 mennesker på et døgn. For ordens skyld: Tommy og jeg eier Kara sammen. Han er fórvert og Kara bor hos han, mens jeg skal forhåpentligvis ha valper på henne senere.)

For Tommy og Kara begynte det 2 oktober, for meg 3 oktober.IMG_6045
Jeg ordnet meg til skolen fredag morgen og var veldig klar for helg og høstferie. Jeg sto på kjøkkenet og gjennom lyden av God morgen Norge på tv’en syntes jeg at jeg hørte en lyd til. Anton løp inn på stua hvor telefonen lå, og jeg fulgte etter. Personen hadde akkurat rukket å legge på da jeg kom frem. Jeg kjente jeg datt litt sammen bare av å se hvem som hadde ringt, for jeg skjønte med en gang at noe var skjedd. Enten var det oppstått en skade/sykdom, eller så var hun allerede død. Hadde det vært mindre alvorlig hadde nok ikke telefonen kommet klokka 8 om morgenen.

I 23-tiden torsdag 2 oktober var Tommy og Kara på vei inn fra kveldstur, samtidig som en nabo med to hunder var på vei inn før de. Tommy syntes ikke det var noe vits i at hundene skulle gå forbi hverandre i gangen, og ble stående å vente litt. Da de prøvde igjen etter et par minutter hadde ennå ikke naboen kommet seg inn.
Den største hunden, en ca 50-kilos amerikansk bulldoghannhund, oppdager Kara, og da er det kjørt.
Så jævla feig du var som så på ei lita 10-kilos tispe som en trussel.
Så jævla patetisk du var som ikke en gang kunne holde deg med å sette henne på plass, men gikk inn for å drepe.
IMG_3673
Den amerikanske bulldoggens eier (som igrunn ikke var eier, men langtidshundepasser eller noe) ble nødt til å dra hunden i nakken for å få han bort fra Kara. Gudene vet hvordan det kunne endt, selvom det allikevel ble ille nok.

I tillegg til masse små bittmerker, gikk det verst ut over siden (ved ribbeina).
Såret ble dypt, og på diameter med en golfball.
Veterinærvakta ble ringt og beskjeden var at de kunne vente med å levere henne på klinikken til morgenen etter, så lenge hun pustet greit (at drittbikkja ikke hadde ødelagt en lunge i samme slengen.) Selve operasjonen kunne kanskje like gjerne vente, hva vet jeg, men at hun i det minste ikke fikk tilbud om smertestillende er helt hårreisende.
Kara får vanligvis ikke sove i senga, men det fikk hun selvfølgelig denne natten. Eller, nei…. For hun sov ikke et sekund. Stakkar lille jenta pustet og peset seg gjennom hele natten.

Jeg har ikke verdens snilleste hunder selv. Det har jeg aldri sagt. De har kjeftet på andre hunder hundrevis av ganger, og Anton kunne nok gjort skade om han hadde fått taket på en svakere hannhund. Men; DERFOR HAR JEG DE I BÅND! Hvis du har en hund som prøver å drepe, så vet du vel på forhånd at den ikke er helt riktig skrudd sammen? Du har vel sett tendenser før?
Takk faen skal du ha for at du kanskje har ødelagt den flotte tryggheten og selvtilliten Kara hadde.
Takk faen skal du ha for at Tommy har fått bilder i hodet som aldri noensinne vil forsvinne helt.

Jeg opplevde selv at Kaspar ble angrepet av en schäfer høsten 2012, og bildene sitter spikret som om det skulle vært i går. Når man skjønner at man ikke får gjort noe. Når hunden din ser på deg og hyler av redsel. Og allikevel – Kaspar fikk kun et skrubbsår (fra en tann) på nesa, og et lite rasp over øyet.
Vet du hvorfor? Fordi schäferen skulle SETTE ET EKSEMPEL, han skulle ikke DREPE!

IMG_3607
Operasjonen gikk tilsynelatende bra. Det var mye død hud og dødt vev, så det ble litt problematisk å sy igjen såret. De la inn dren, som skulle skille ut sårvæske. Hun ble så satt på fire forskjellige medisiner, blant annet antibiotika som senere viste seg å ikke fungere.
Det så ut til å gå greit, men sjekken mandag 6 oktober ga negative nyheter:
Ny runde med operasjon hos veterinæren i dag.
De måtte sette inn enda ett dren, da sårvæske har begynt å samle seg opp. Sårene må renses med saltvann 5-6 ganger daglig. Fjernet mye død hud og underhud, og de har ikke klart å sy igjen hele såret, fordi det er så mye død hud og vev rundt. Antibiotikaen har til nå hatt liten effekt, så hun har begynt på ny antibiotika i dag. Hun er betydelig svekket, og veterinæren vet ikke helt hvordan dette kommer til å gå. De vil ikke gi noe klart svar på om hun blir bra igjen eller ikke.

I tillegg til dette var hun selvfølgelig mørbanket og utrolig sliten med mange vondter. Mengden smertestillende måtte enkelte dager økes. Fordi de måtte fjerne mye død hud, var ikke diameteren som en golfball lenger… Den var firedoblet.
IMG_3670
“Eieren” av hunden la seg helt flat dagen etter angrepet skjedde, og sa at han skulle betale veterinærutgifter. Det viktigste for Tommy var at hunden forsvant derfra, og det gjorde den. Anmeldelse ble satt til side, fordi dette ikke var folk man ville ha på nakken.
Det viste seg noen dager senere, da eieren plutselig hadde “glemt” hele hendelsen og kom til å nekte å betale. Attpåtil fikk Tommy høre at “…hvis du går videre med dette kommer du til å angre.” Og det er det ikke verdt. Men utrolig frustrerende at det ikke er oppegående eiere man står ovenfor, når man først havner i en slik situasjon.

Onsdag 8 oktober var nyhetene litt bedre. Den nye antibiotikaen fungerte heldigvis, og hun hadde begynt å respondere på den. Derimot hadde såret revnet dagen før, så alle stingene ble tatt ut. De bestemte seg da for å vente med å sy igjen til det var nok frisk hud å sy i.
Hun var så inne igjen dagen etter for skylling av såret og skift av bandasje.
56

Vi var selvsagt innstilt på at dette kunne komme til å bli en energikrevende jobb. Bekymringene gikk ikke bort i dét vi skjønte at hun kom til å overleve.
Kara har tidligere vært veldig omgjengelig, men reagert på schäfere. Hun har fra 3-måneders alder gått i hundebarnehage, og det håper jeg viser seg! Jeg krysser alt for at akkurat omgangen hennes med mange forskjellige hunder av forskjellige raser, størrelser og kjønn har gitt henne en fordel. At denne drittbikkja ikke har ødelagt mentaliteten hennes for alltid.

7
Mandag 20 oktober ble endelig såret sydd igjen.
Stingene satt fint og det så veldig bra ut. Påfølgende fredag var hun alene hjemme for første gang på 3 uker. Hun hadde til da heller ikke reagert negativt på andre hunder etter angrepet, noe jeg ser på som ekstremt gledelig!
Jeg har ikke vært borti slikt før, men jeg regner med at mange reagerer i starten, og kanskje kommer litt nærmere normalen igjen etterhvert?

8
2 november var Kara endelig klar for en liten treningsøkt igjen, og det satt nok både hund og eier like stor pris på.
Ikke greit å gå vinteren i møte når man er liten og tynn og hadde lite pels i utgangspunktet, hehe. Vi får håpe det rekker å gro ut litt mer før det blir som kaldest.
I midten av november begynner Kara på miljø- og toleransekurs via Hund i Sentrum. Hun har nok godt av å komme i gang igjen nå, og dette kurset over 6 uker blir nok fint for henne.
Jeg skal være hjemme hos mamma i uke 47-50, så da håper jeg på å få tatt et besøk hos frøkna 🙂

Jeg fikk spørsmål fra ei hundevenninne mens dette sto på om tankene om avlsplanene hadde streifet meg. Det gjorde de selvsagt, men utrolig mye mindre enn jeg hadde forestilt meg. Det ble mer et slags instinkt som slo inn; Først må hun bli frisk!
Nå som det har gått litt tid, tenker jeg noe mer på det. Bekymrer meg litt, men prøver å tenke at “what’s meant to be will always find its way.” Jeg håper selvsagt at planene kan gå som tenkt. Jeg vet jo hvordan hun var. Enn så lenge ser det ut til at vi har hatt griseflaks, at hun kommer til å takle dette bra. Jeg har virkelig troen på Kara. For hun er og blir ei skikkelig tøffing 🙂
IMG_5845

Nybegynnerkurs i agility

Endelig! 🙂enen
I helga stilte vi på Hamar og Omegn Hundeklubb sin treningsplass Bergset for nybegynnerkurs i agility. Dette har jeg hatt i tankene lenge, og når jeg skjønte at HOHK skulle ha kurs denne helgen, var det ikke noe alternativ.
Nå har jeg mannet meg opp i hele sommer til at minst en dag i uka SKAL ofres til Anton.

ento
Med helt perfekt treningsvær (kanskje bittelitt kaldt, men ikke for kaldt. Også minimalt med sol) koste vi oss masse lørdag og søndag.
9 hunder deltok. Kooikerne Anton og Kaiko, whippeten Kenzy, puddelen MacFie, labradormixen Molly, mittelspitzen Buddy, japanske spisshunden Jippi, eurasieren Eisha og pappilonen Aragorn.
entree
Noe av det første som ble gjort var å ta tunellbilde 😉 Når jeg tenker tilbake på valpebesøket hos Charlotte da Anton var 6 uker gammel, tenker jeg nesten alltid først på dette bildet. 2,5 år eldre nå, men fortsatt like ivrig!

fire
Torild så helt tilfeldig at jeg skulle på kurset og lurte på hvor det var. Samme dag var Kaiko påmeldt! 🙂 Jeg hadde ikke sett Kaiko siden desember og da er det ekstra moro å bli kjent igjen. Jeg var nok til og med et litt forstyrrende element innimellom, for Kaiko ville så innmari gjerne hilse. Og ikke bare på meg… Deilig å se en kooiker løpe ut av bana for å hilse på alle mennesker i nærheten 😀 Nydelig gladgutt!

fseks
Vi prøvde forsiktig enkelte hinder først, men instruktøren var så imponert over nybegynnerferdighetene til alle, så vi gikk fort over til å prøve oss på lengre kombinasjoner og baner – selvsagt i nøyaktig det tempoet man følte var komfortabelt.

frem
Jeg kjente hvertfall at jeg var veldig glad for at vi hadde prøvd så smått før, så Anton stort sett skjønte greia. I tillegg syns jeg at jeg hadde utbytte av den tiden jeg trente i Kaspar – i forhold til enkle føringsteknikker og plassering i banen.

fsju
Sliten gutt etter dag 1 🙂

fåtte
Det er ingen tvil om hva som blir den største utfordringen vår – tempoet!
Men jeg klager ikke! Jeg husker så godt hvordan det var å ha en daff Kaspar med seg på agilitytrening – det ga ikke mersmak.
Med Anton er full speed hele tiden, og han bjeffer seg gjennom nesten hele banen. Noe som gjør at han ikke alltid hører kommandoene fordi han overdøver meg.
ni
Anton har egentlig ikke tid til å bli sittende igjen ved start, men det må vi bare trene på, hvis jeg skal få et brukbart utgangspunkt før “raketten fyres” 😉
På bildet i midten ovenfor lukker han faktisk øynene og gjeiper såvidt. “Jada, jada, mamma. Jeg blir sittende litt, men så kommer jeg susende” 😉

nti
Grunnet farten hopper han “selvfølgelig” over feltet på bommen, så der må vi trene med godbit i enden. Ellers gikk vippa greit med hjelp, men jeg ser for meg at han vi være av de som skvetter når det smeller, så den forhaster vi oss ikke med.
I tillegg er hjulet noe dritt – det husker jeg fortsatt fra Kaspartreningene for 5 år siden 😉

oelleve
I HOHK er det egentreninger på mandager og nybegynnertrening på torsdager. Jeg har i planene at torsdagstreningene er fy-fy å droppe, og så kan det hende vi tar mandagstreningene i tillegg (litt kjipt at det kræsjer med Jakten på kjærligheten 😉 )
Instruktøren var så fornøyde med oss alle, så hun syns vi burde få til en bronsemerkekonkurranse før jul. Det har vi i såfall som mål! 🙂

tolv
Pølsa er morsom 😀 Den som jeg trodde skulle bli en utfordring, men neida. Gale, glade Amok ❤

tretten
En flott helg sammen med lillebebi. Jeg klarer allerede å se for meg hvor mye mer tilfredsstillende hverdagen med en aktiv gutt vil bli hvis vi får til dette her. Nå er jeg mer motivert enn noengang.
Og til slutt – tusen tusen takk til Toril for denne fantastiske gaven. Det var ingenting jeg heller ønsket meg sammen med Anton. Nå skal vi vise deg – og mange fler – at VI KLARER 😀