2022 i kroner og øre

Et stykke ut i 2022 stusset jeg litt over at jeg ikke fikk spart noe særlig på sparekonto. Ja, alle priser har økt, men jeg fikk det ikke helt til å stemme allikevel. Det var bare å se raskt på Kaspar sin konto, så fikk jeg svaret.

2020 var kanskje året med aller minst bekymringer for Kaspar, kostnadene var også lave. I tre av 2020 sine måneder kostet Kaspar meg mellom 0 og 200 kroner. Totalt havnet året på 19 700,- Det er inkludert alt, alt fra veterinærbesøk til forsikring og godbiter.
Jeg startet året 2020 med å lage en egen konto i nettbanken som heter “Kaspar,” det skulle jeg så inderlig ønske jeg gjorde mange år tidligere. Det hadde nok gjort studietiden lettere om Kaspar og Anton hadde sin egen konto, stipendet fra Lånekassen var så fristende å bruke da det kom på konto. Men å ha en konto hvor det står “Kaspar” svart på hvitt, gjør det så utrolig enkelt å holde seg unna pengene.

I 2021 tok utgiftene seg litt opp, blant annet på grunn av tanntrekk i juli. Halvparten av årets måneder holdt seg på maks en tusenlapp i utgifter, og totalsummen endte på 27 700,-

2022 startet fint med en flott seniorsjekk 7. januar, men det tok ikke mange dagene før bekymringene meldte seg rundt flere småting. Jeg går ikke grundig inn i alt dette her, men det kan leses mer om i årskavalkaden for 2022.
I mars ble vi henvist til laserbehandling, og derfra har utgiftene holdt seg stabilt høye gjennom hele året. Den billigste måneden lå på så mye som 2200 kroner, mens den dyreste måneden klinket til med 15 000,-. Det skal legges til at jeg her har regnet med fotograferingen vi var på 18. mai. Det var en investering for å sikre meg profesjonelle bilder sammen med Kaspar, og ikke noe jeg hadde gjennomført alene 😅, derfor går det inn i Kaspar sitt regnskap.

2022 endte på den nette sum av 55 750 kroner, som tilsvarer et gjennomsnitt på 4650 kroner pr. måned. Da er det kanskje ikke så rart at det ikke var lett å fylle opp andre kontoer. Jeg er innstilt på at utgiftene vil holde seg relativt høye den tiden Kaspar har igjen, men vi satser allikevel på at 2023 ikke slår 2022 økonomisk.

Bilder tatt 15.09.2022 av Stian Martinussen.

Bonusdager med deg

2023 er på plass, og hverdagen er i gang igjen… For noen. Jeg tok ferie 16. desember, og de to siste ukene av året gikk vanvittig fort. Jeg hadde vært rimelig fortvilet på søndag dersom jeg måtte gjøre meg klar for jobb igjen.

Men så har det seg slik at det trengte jeg ikke. I september sa jeg opp jobben min, det gikk bare ikke lenger. Ingen dramatikk, men alt føltes bare feil. For mange kan det føles drastisk å si opp et arbeidsforhold uten å ha noe nytt å gå til, det samme har jeg tenkt selv. Men noen ganger kommer det til et punkt hvor man føler at man ikke har noe valg. En oppsigelse føltes mye mer riktig, enn uvissheten føltes skummel.
Jeg hadde jo tenkt til å bruke oppsigelsestiden på å lete etter ny jobb. Men energinivået var ekstremt lavt, og da arbeidsdagen var over fristet det null å innta FINN.no. Jeg hadde mer enn nok med å fordele kreftene ut over tiden som var igjen av arbeidsforholdet. Ganske raskt bestemte jeg meg derfor for at januar skulle bli stående tom.

Og nå er januar her, og det hele føles litt uvirkelig. Det føles også helt riktig.
Jeg kjenner at jeg fortsatt trenger å lade batteriene, samtidig som jeg skal passe på å få gjort unna en del man ellers aldri rekker.

Også må jeg begynne å søke jobber da. Det sitter langt inne, men man har jo dessverre ikke noe valg når Norsk Tipping ikke ringer. Jeg er spent på hva jeg ender opp med. Jeg vet ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor, kanskje jeg finner ut av det i år. Eller ikke.

Nå nyter vi i hvert fall fleksibiliteten januar har å by på. Tenk at mange av disse januar-timene skulle ikke Kaspar og jeg fått sammen, men det får vi ❤ Vi trenger allikevel å holde på litt rutine. Kaspar viser at han har større og større behov for rutinene sine med alderen. Et godt antall timer søvn på dagtid er viktig. Når jeg er hjemme er han så nysgjerrig, så søvnen hans blir forstyrret.
Etter morgenrutinen vår rusler han til sengen for å sove, da hender det han sover godt og lenge mens jeg leser og ser på TV.
I går klarte jeg å snike meg bort til pulten uten at han våknet, og da fikk jeg sitti der lenge mens han sov. Men så klarte jeg å miste noe i gulvet, og da kommer han susende med en gang 🙂

Så i dag har jeg tatt med meg dataen til Eidsvoll bibliotek og tar “arbeidsdagen” min her. Litt miljøskifte, mens Kaspar sover godt – og så blir det hyggelig å sees igjen etterpå. I morgen er vi klare for laserbehandling igjen, så får vi også ta en liten oppdatering på såret. Det hadde gjort januar litt hyggeligere om dèt snart var i havn 🙂

Vårt 2022

I år har jeg vært litt føre-var, og i juni var jeg ganske a jour med stikkord til årskavalkaden. Så sklei det ut utover høsten, så det tok litt tid å ordne dette innlegget allikevel, men bedre å ha litt grunnlag, enn ingenting. Jeg føler at disse kavalkadene bare blir lengre og lengre, beklager det, men de er jo egentlig skrevet mest for min egen del.

JANUAR

1. januar ble julen ryddet vekk, og lite slår å ta vekk julegardinene og henge nyvaskede gardiner rett på gardinstanga for tørk! Den første tirsdagen i 2022 forsvant beina på dobbeltsenga vår. Kaspar var fortsatt sprek og hoppet opp og ned fra senga mange ganger om dagen. Etter å ha startet på Onsior grunnet “krøkkete” gange høsten 2021, så har jeg prøvd å begrense unødvendig hopping. Før kastet jeg fórkuler rundt i leiligheten, på gulv og i møbler, for aktivisering. Dette ble nå byttet ut med dorullkjerner. Fórkuler inni de, rundt på gulvet.
Jeg har også passet på at det er enten gulvteppe eller yogamatte ved siden av sofa og seng. For å spare eieren for litt bekymring havnet rammemadrassen rett på gulvet.

7. januar var vi klare for årets første seniorsjekk. Da Kaspar fjernet tenner i juli 2021 tok vi også blodprøver. Siden det kun var seks måneder siden valgte vi å vente med nye blodprøver til nærmere sommeren. Urinprøve leverte jeg på klinikken et par dager før, og den var fin. Veterinæren var fortsatt fornøyd med veteranen.
Samme kveld oppdaget jeg at Kaspars tredeputer på venstre framben var ujevne, den ene av de midtre tredeputene stakk lenger ut enn de andre.
Vi bestilte tid til kiropraktikk 11. januar. Det var godt å få løsnet opp litt, men det hadde ikke innvirkning på tredeputa.

18. januar koste vi oss med fridag og en deilig skogstur, hvor vi fikk rømt litt unna det glatte føret.
Siden det ikke var noen endring på tredeputa bestilte jeg time til røntgen, hvor vi fikk tatt bilder av bein og føtter. Den lille hevelsen på ene tåa (motsatt tå av den hvor tredeputa stakk ut) ga ikke noe utslag på røntgenbildet. Bildene viste ikke noe unormalt, og fortsatt ikke forkalkninger.
Så kunne jeg roe meg ned igjen, for et par dager. Lørdag ettermiddag, 29. januar, var jeg på vei til å dra ut på restaurant og show. Kaspar hadde kooikerfnatt i sofaen som vanlig, og plutselig skriker han til. Han var seg selv igjen med en gang, og det samme har ikke skjedd igjen, men det er slike ting som aldri gir meg fred fra bekymringene.

FEBRUAR

Måneden startet vi med den samme skogsturen som i januar, Brennkollen-rundet kaller vi den. Den er passe lang for Kaspar, er en fin skogsrunde med sti, og med et fint utsiktspunkt.

I januar var det noen tilfeller med nordlys i området, men vi gikk glipp av det hver gang. En morgen (natt) sto vi opp klokka 4 og tok morgenturen da, i håp om å se nordlys, men uten hell.
10. februar ringte min bror for å si ifra at det var nordlys igjen. Vi kastet oss i bilen og kjørte ned til Mjøsa. Der nede sto vi i ordentlig sur vind, men endelig fikk vi se nordlyset for første gang. Jeg var mest opptatt av å få tatt et bilde av Kaspar, dette kunne jo like gjerne også være siste gang han var ute i nordlys. I mørket måtte han stå helt stille, ellers blir bildet uklart med en gang. Jeg prøvde å holde opp en godbit, men det var så mørkt at den så han ikke. Etter noen forsøk fikk vi til et brukbart resultat.

Påfølgende søndag våknet jeg i litt halvveis form, tette bihuler og noe muskelsmerter, men jeg hadde en helt fin dag med smertestillende innabords. Ingen utslag på hurtigtesten. Mandag var jeg hjemme fra jobb, og skulle bare teste for sikkerhets skyld mandag kveld. Og der dukket skyggestreken opp… Så da fikk vi tre dager til sammen hjemme. Jeg var i grei form hele veien, mest sliten og tett i bihulene.
17. februar var Kaspar 14,5 år, og vi fikk til en liten fotografering i dagslyset.

Har det noengang vært en så glatt vinter på Østlandet som i 2022? Eller, det kan ikke kalles vinter. Ordentlig vinter og minus 15 hadde vært mye mer å foretrekke enn dette.
Det fikk dessverre kroppen til Kaspar kjenne på også. Ben som skled ut til alle kanter er ikke så lett.
Jeg fikk én dag i tipp-topp form (21. februar), før jeg morgenen etter merket at Kaspar gikk litt annerledes på tur. Han la inn et lite ekstraskritt med høyrebeinet under gange. Jeg merket forskjellen umiddelbart, men prøvde å roe ned meg selv og se ann. Det er ikke noe poeng. Fredag morgen måtte jeg uansett ringe kiropraktor, heldigvis fikk vi time samme ettermiddag. Timen viste at Kaspar var veldig øm ved høyre skulder, og han fikk knekt opp noen låsninger, uten at det hjalp nevneverdig.

MARS

Første vårdagen møtte vi min kusine og gikk tur med hennes to hunder, Woody og Wilter. Wilter var rukket å bli fire måneder gammel. 5. mars gikk vi en tur med min høygravide venninne Gina, før vi inntok terrassen i vårsola med kakao. Lite slår den første følelsen av vår og sol som varmer.
10. mars var vi en tur på Råholt, og på vei hjem styrtet plutselig et rådyr frem foran bilen. Jeg husker jeg skrek “Neeeeei,” bremset for harde livet og at rådyret dultet så vidt borti fronten på bilen. I sidespeilet seg jeg at det sklir litt bortover, men holder seg på beina. Etter at skjelvingene ga seg, leita jeg litt etter rådyret, før jeg ringte mamma og Viltnemda. Det var kun noen få hår av rådyrpels på bilen, ingen bulk eller merker. Jeg håper at rådyret fikk leve videre etter å ha møtt oss.

11. mars var vi tilbake på Hamar dyreklinikk for kiropraktikk. Det var lite låsninger denne gangen, men muskulaturen i ryggen var øm, så veterinæren tipset oss om laserbehandling. “Ja, hvor gjør de det da?” Ikke noe svar kunne da vært bedre enn at laserbehandling finnes på Vetsentrum, og at Cecilie utfører det 🙂 (Cecilie var utleieren vår da jeg bodde på Hamar 2013-2017)
17. mars var vi klare for første laserbehandling, og mamma ble med oss oppover. Det ble flere behandlinger de påfølgende dagene. Ikke bare godt for Kaspars muskulatur, men også fine skravlestunder for menneskene.
21. mars hadde vi tilfeldigvis time nesten samtidig som Kaspars oppdretter Brit. Hyggelig å slå av en prat utenfor klinikken, det var hele 2,5 år siden sist.
Dagen etter fjernet vi beina på sofaen vår også, for å begrense belastningen av å hoppe opp og ned.

APRIL

Første helgen i april hadde jeg besøk av min lille venninne Maren. Hun synes det er stas med Kaspar, men det er ikke aktuelt å ha han hjemme når jeg har overnattingsbesøk av barn. Men vi gikk en tur med han, før vi kjørte han til mamma – og han godtar barn han, aller helst hvis de har noe godt å tilby 🙂

Påskeferien besto av mye hvile og boklesing, i fint vær – våren var endelig ordentlig på plass.
Mandagen i påskeuka var min venninne Eva på besøk, vi koste oss i sola på terrassen med skravling og bok. Terrassedøra sto åpen, og plutselig hører vi Kaspar bjeffe innefra. Før vi rekker å reagere kommer en liten katt susende ut av leiligheten med Kaspar etter seg. Flaks for katten at den løp ut igjen riktig vei, i stedet for til en annen del av leiligheten. *phu*
17. april var Kaspar 14 år + 8 måneder og vi tok med kameraet ned til Mjøsa (bilde 3).
27. april var det blitt 5 år siden Anton døde ❤

MAI

3. mai hadde vi ny kiropraktikk-time, og etter timen kjørte vi til gamle trakter (bilde 1). Vi hadde så fine år i Skogbrynet, Kaspar, Anton og jeg. En hyggelig liten stund hos Cecilie og familien, før Kaspar og jeg gikk en liten tur opp i kjære Furuberget.
7. mai var vi hos mamma, og hadde en fin stund ute i hagen (bilde 2). Kaspar løp rundt som en unggutt, og vårens behandlinger virket å ha hatt effekt. 13. mai startet vi langhelg med en nydelig Brennkollen-runde (bilde 3). Virkelig takknemlig for å fortsatt kunne nyte slike turer.

Denne fine langhelgen fortsatte med Eurovision (bilde 1) og hvitveisplukking 16. mai. Like før vi reiste hjemmefra oppdaget jeg at Kaspar hadde lekket urin på gulvet inne. Det rakk å stresse meg, men ikke altfor mye. Hvitveisplukkingen ble travel, for jeg skulle suse videre til Oslo på Vålerenga-HamKam. 17. mai ble en finfin dag, med tradisjonene tilbake på plass etter to år med koronatiltak.

18. mai bør være offentlig hviledag for oss som legger masse energi i nasjonaldagen. Det kunne det også vært, siden jeg hadde feriedag, men i stedet hadde vi bestilt time til fotografering. Jeg. Var. Så. Sliten. Det hadde vært mange travle dager etter hverandre, noe jeg tåler dårlig. Jeg husker fortsatt følelsen av å være helt desperat etter hvile, men vi kom oss i bilen med retning Skarnes. Det var varmt den dagen, så vi måtte jobbe hardt for å få bilder hvor Kaspar ikke peste med åpen munn. Alt i alt en hyggelig time hos fotograf Martine Aasvangen. Bildene fikk jeg en måneds tid senere – en investering i 2022.

Det var ennå ikke slutt på månedens begivenheter. 22. mai var det dags for Kaspars konfirmasjon. Mer om den dagen HER.
25. mai tok vi en sjekk hos vår faste veterinær grunnen inkontinens uken før. Prostata var normal, og inkontinensen var høyst sannsynlig aldersbetinget. Det forekommer fortsatt innimellom, men er ikke noe stort problem.
Vi tok også blodprøver, som viste forhøyede leververdier, sannsynligvis grunnet bruk av smertestillende og betennelsesdempende (Onsior), så vi sluttet på de.
Mai avsluttet vi med nytt besøk av Maren på 5 år, med samme “prosedyre” som sist. En gåtur sammen, før Kaspar ble kjørt til min mamma.

JUNI

Juni orker jeg nesten ikke å tenke på. Det var fortsatt altfor travle dager, med opplegg nesten hver dag (og mye hyggelig altså! Men sliten blir man uansett). Formen var heller ikke på topp, jeg hanglet nesten konstant. Jeg gruet meg også til nye blodprøver for Kaspar i midten av måneden, for å se om leververdiene var tilbake på normalt nivå.
Dagene besto av litt nye innkjøp, både bæresele, Kruuse balansepute (bilde 3) og bilsele (bilde 2).
Blodprøvene 15. juni viste heldigvis at leververdiene var fine igjen, én ting mindre å tenke på.
18. juni følte jeg meg litt dårligere, og halsen ble vondere og vondere. 25. juni reiste Kaspar og jeg avgårde til Sälen, selv om kroppen strittet i mot.

Sälen ble et kapittel for seg selv, bokstavelig talt, mer om turen i eget blogginnlegg HER.

JULI

Første uka i juli ble tilbrakt på jobb, før tre nye ferieuker. Endelig gikk det ann å skru ned tempoet litt. Ferien startet med Gina og Marta på besøk, med sushimiddag (bilde 1). Jeg fartet litt på dagtid i ferien, mens Kaspar hvilte hjemme. Det er fint å få mer tid sammen, men vi trenger fortsatt å holde på noen rutiner, så Kaspar får nok hvile. Da har han det best mulig, når han ikke er overstimulert. 16. juli fylte jeg 30 år, og dagen etter tok vi en skogstur for å ta Kaspars 14 år + 11-månedersbilder (bilde 2).

21. juli satt vi kursen mot Hallingdal hvor jeg har feriert hele livet (fra 1993, minus 2012 og 2016). Turen består av noen tradisjoner, og en god håndfull ro.
I 2017 gikk vi fjelltur på Bergsjøstølen for første gang, noe vi fortsatte med de påfølgende årene. I fjor måtte fjellturen dessverre droppes pga for høy temperatur. Det var kjedelig å bryte rekka, samtidig som jeg var redd Kaspar ikke skulle få tatt turen flere ganger.
Men i år var det dags igjen. Kaspar storkoste seg på tur, og suste av gårde. Etter nesten to timers vandring fikk han hvile i bæreselen på den siste etappen med grus.

Et eget lite innlegg om Hallingdalsferiene HER.

AUGUST

I august prøver jeg å tviholde på sommerfølelsen, jeg må være ærlig og si at det er rimelig nedtur å være tilbake på jobb når ferien er over. Trøster meg med at det sier noe om hvor bra fritiden min er ❤
August bød på fint vær og en del blåbærturer for Kaspar og meg. Vi har fortsatt Minnesundblåbær i fryseren.
17. august var det omsider dags for 15. årsdag! Fem gjester kom for å dele ettermiddagen sammen med oss. Hipp hurra for 15 fine år.
Dagen etter var ikke like kul da Kaspar brukte kvelden på å kaste opp flere ganger, men det var også bare en kneik vi kom oss over. Apropos formen min, så hanglet jeg mye gjennom sommeren. I slutten av august fikk jeg påvist burotallergi, noe som gjorde meg litt klokere. Da er jeg mer beredt til neste sommer.

SEPTEMBER

4. september skulle være en utelukkende fin dag, da jeg skulle i Martas dåp. Med bunaden halvveis på oppdager jeg at Kaspar har blod i pelsen bak på låret. Jeg var redd det kom fra rumpa, men fant ingen logiske forklaringer. Jeg prøvde å kose meg noen timer i selskap, men reiste hjem tidligere enn tenkt. Antagelig har han blødd litt i tannkjøttet f.eks. og “gnagd” seg bak på låret, noe annet fant jeg i hvert fall aldri ut av. Det er godt når bekymringene er grunnløse, men synd når det legger en demper på hyggelige begivenheter.

10. september satt jeg plutselig på et fly til London, det ante jeg ingenting om et par dager før. Etter Paristur i februar 2020 har jeg vært innstilt på at det ikke blir flere utenlandsturer på meg mens Kaspar lever. Det er et stressmoment for meg å reise fra han, og jeg kunne aldri tilgitt meg selv om noe alvorlig skulle skje mens jeg var borte.
Men da nyheten om Dronning Elizabeth II’s død kom, tok det kun ti minutter før jeg hadde bestilt en dagstur til min favorittby. Jeg vandret gatelangs, tok inn stemningen av det uvirkelige (hun føltes jo udødelig) og satt ekstra stor pris på dagen fordi jeg visste at jeg skulle sovne sammen med Kaspar igjen samme kveld.

17. september var det ennå en ny begivenhet – Kaspar hadde levd nøyaktig halve livet mitt. Noen dager før hadde en kamerat tatt noen nye bilder av oss, til bruk på denne dagen (bilde 1). Jeg blir glad for hver milepæl vi når ❤
25. september reiste vi til Gjøvik og gikk tur sammen med Hege og Kito (bilde 2). Da Hege og familien var på jakt etter kooiker i 2013 besøkte de meg, Kaspar og Anton hjemme på Råholt. Og bare noen uker senere hentet de hjem sin Kito. Hundene hadde ikke noen glede av å møtes, men det hadde eierne. Veldig hyggelig å treffes igjen!
Igjen fikk vi hengt litt sammen med Maren (bilde 3), denne gangen gikk vi en tur på Råholt. Kaspar skulle egentlig bli igjen hos mamma da vi dro til Minnesund, men vi endte opp med at han fikk bli med oss. Med en tydelig avtale om at de måtte være i hver sin ende av leiligheten, og at hun ikke fikk oppsøke Kaspar. Kanskje hadde jeg ikke trengt å være SÅ streng, men jeg tar overhodet ingen sjanser, det er det ikke verdt. Det fungerte fint for de timene det gjaldt 🙂

OKTOBER

Vi gikk to fine Brennkollen-runder i starten av måneden, og hadde flere runder med fotografering i høstløv. Jeg ble aldri fornøyd, så vi tok en siste shoot 18. oktober, da satt den (bilde 2).
20. oktober hadde vi en kiropraktikktime, som mamma ble med på, før vi kjørte videre nordover. Endelig hadde vi funnet en passende dag for middag hos Brit og Hans. Kaspars oppdretter Brit bor fortsatt i Næroset, men nå et lite stykke unna huset Kaspar ble født i. Vi var nesten nødt til å ha en liten fotografering (bilde 3), før et nydelig måltid med rakfisk.

NOVEMBER

Årets siste Brennkollen-runde tok vi 1. november, etter tidligvakt. Da rekker vi akkurat runden før det blir mørkt.
4. november hadde jeg feriedag, fordi Kaspar hadde time til tannrens. Mamma ble med denne gangen også, siden Kaspar er rimelig groggy etter narkose. Da var det greit å ha litt ekstra tilsyn på bilturen hjem. Heldigvis gikk alt bra, og vel hjemme var hund og eier like slitne.
Ellers besto ikke november av så mye mer enn hverdag. Men hverdag skal man ikke kimse av. I uke 47 lå jeg rett ut med influensa, og har kanskje aldri følt meg så dårlig. Da er hverdag å foretrekke hundre av hundre ganger!

DESEMBER

Desember har lett for å være travel, det ble den også for meg. Men 16. desember tok vi juleferie. Ettermiddagen lille julaften skulle omsider julefreden senke seg, da vi som vanlig inntok huset til mamma. Den idyllen varte kun noen få minutter. På vei inn terrassetrappa (to trinn) feilberegner Kaspar satsen og tryner inn i dørstokken. Det resulterte i tre sår på underleppe og overleppe, som heldigvis så ut til å være overfladiske. Da jeg akkurat hadde rukket å senke skuldrene oppdaget jeg kvelden etter at hans ene tredepute var blå og sprenghoven. Morgenen 1. juledag begynte det å piple blod og i løpet av dagen ble det til et sår. Så romjula vår har bestått av videosamtaler med Agria VetGuide, sårstell, salve, laser på såret, potesokker og mer sårstell. Fryktelig frustrerende når ett sekunds kløning påvirker så mange dager. Men det kan jo bare bety at 2023 starter bedre enn 2022 ble avsluttet.

2023 starter ekstra fint, med hele januar sammen med Kaspar. Jeg skal skrive mer om det senere.
Riktig godt nyttår!

Hallingdal 2022

I hele mitt liv har vi feriert på Torpo i Hallingdal, hvor vi leier campinghytte mellom RV7 på ene siden, og Hallingsdalselva og Bergensbanen på andre siden. Noe som ikke høres spesielt idyllisk ut, men det er utrolig hvor idyllisk en tradisjon kan være.
Fra min første ferie der i 1993 har jeg vært på plass hvert år, bortsett fra 2012 og 2016.

I 2008 var Kaspar med for første gang, 10 måneder gammel. Bare fem dager tidligere, 17. juni 2008, ble Kaspar forgiftet (Klikk for blogginnlegg fra den gang), men han var allerede veldig sprek igjen.
Hytteliv med mye utetid og frisk fjelluft gjør godt for både to- og firbente.
I 2009 og 2010 tok vi også turen, før Kaspar og jeg reiste alene dit i 2011. Det var min første sommer med førerkort, og det var stas å reise på ferie alene med Kaspar, selv om det ble litt stille å være alene en hel helg.

I 2012 ble turen for meg, Kaspar og Anton akutt avlyst ved avreise, men vi var tilbake i 2013. Anton fikk tre turer hit, og det var så fine dager for han. Han som gladelig var ute hele dagen. Det var nok ikke mye jeg fikk slappet av disse tre årene, da det var ganske krevende med to hunder, som helst ikke skulle hilse på andre folk og dyr. Men fint var det også.
I 2016 var vi visst ikke der, tiden strakk nok ikke til. I 2017 var Kaspar blitt alenehund igjen.

Vi har hatt ulike tradisjoner på disse ferieturene. I 2017 gikk vi tur på Bergsjøstølen for første gang, noe vi fortsatte med de påfølgende årene. Kaspar har hengt bra med på turene, og ikke trengt noe tilpasning. Vi har stort sett hatt fint vær hver gang, men med skyer og noe vind – helt perfekt.

I fjor måtte fjellturen dessverre droppes på grunn av for høy temperatur. Det var kjedelig å bryte rekka, samtidig som jeg var redd Kaspar ikke skulle få tatt turen igjen.
Men fredag 22. juli var det dags igjen. Kaspar storkoste seg på tur, og suste av gårde. Etter nesten to timers vandring fikk han hvile i bæreselen på den siste etappen med grus.
Fra Bergsjøstølen kjørte vi videre til Fagerdalen støl, hvor vi også var i 2020. Der var det så fint, så vi måtte bare tilbake.
Det har blitt lange dager på hyttetur, med mye mindre hvile og mye belastning for kroppen. I dagene etterpå synes jeg at jeg har merket det på en nesten 15 år gammel kropp, men vi tøyer og strekker, og nå er det bare en drøy uke til “damene våre” (dyrekiropraktor og laserdyrepleier) er tilbake fra ferie.

Vi krysser fingrene for Hallingdal 2023, Kaspar!

KooikerCamp 2022

Etter to år uten KooikerCamp var vi veldig klare for å returnere i år. Fra midten av mai gikk livet i et heidundrende tempo, noe som gir meg dårlig immunforsvar, og jeg hanglet mye i denne perioden.
19. juni begynte jeg å kjenne på vond hals, og hadde en ganske kjip uke før avreise.
Da lørdagen kom var det 30 varmegrader, jeg hadde en del tørrhoste, og det fristet rett og slett ikke å dra på ferie. Men vi dro av gårde, og varmen fulgte dessverre etter oss til Sälen. Akkurat på KooikerCamp trenger vi ikke føle så veldig på sommeren, da tar vi gjerne overskyet og 15-20 grader.
Lørdagen gikk med til mest mulig avkjøling i form av kjølematter, kjølevest og kalde dusjer, og jeg prøvde å holde motet oppe. Vi kjørte opp til Gammelgården for å innta middag. Jeg var ikke helt innstilt på dyr husmannskost, så jeg angret med det samme på valget av spisested, men vi prøvde å kose oss litt i sola med viltkjøttboller.

Dessverre gikk tørrhosten over i slimhoste, noe jeg ikke hadde med meg medisiner for, og apotek i Sverige var stengt pga midtsommer. Det ble en slitsom natt med mye hoste, noe som forstyrret Kaspar hver gang jeg fikk ei hostekule.
Vi startet allikevel søndagen med et snev av godt mot, selv om varmen fortsatt var plagsom. På morgenen kjørte vi opp til Kungsleden, hvor vi har gått hvert år, de siste årene mest for å ta bilder. Det hele ble ganske mislykket, med varmen og irriterende insekter, og vi gikk tilbake til bilen. På formiddagen fikk vi tatt en handlerunde, blant annet i Sälen sentrum. På vei tilbake til hytta kjører vi oppover en lang bakke, bilen akselererer, og plutselig lyser flere oransje varsellamper på dashbordet. Jeg svingte av veien og vurderte å stoppe, men fant ut at vi bare fikk komme oss til hytta.

Etter en lang prat med mamma fikk jeg snudd de negative tankene litt, og planen var å ringe Toyota mandag morgen, for så å eventuelt oppsøke verksted i Sälen.
Ettermiddagen ga et snev av hygge og feriefølelse, jeg hentet meg mat på O`Learys, løste sudoku, så fotball og Kaspar tok seg en lang, god dupp.

Men så kom natten igjen, og hosten forverret seg. Jeg sov litt på starten av natten, men deretter var søvnmengden minimal. Etter to netter med elendig søvn var ingenting ålreit lenger, og da jeg lå våken og hostet klokka 2 natt til mandag fristet det mer og mer å reise hjem. Da klokka ble 3 og Kaspar satt i gang med å «hoste» til han brakk seg, kjente jeg at begeret begynte å bli fullt. Det gjentok seg 3:30 og 4:30, da måtte vi stå opp for å dusje vekk matrester og slim fra pelsen.
Da ville jeg uansett ikke klare å slappe av og kose meg noe mer. Jeg visste ikke om Kaspar var i form, eller om dette ville vedvare og eventuelt bli verre, så jeg startet pakkingen. Bil fikk være bil, jeg ga blaffen, og krysset fingrene for at den fraktet oss så langt som mulig. Klokka 6 om morgenen forlot vi høyfjellet og 8:30 var vi hjemme igjen. Hjemme har sjeldent føltes bedre 🤎

Det var helt riktig valg å reise hjem den mandagen, men samtidig veldig leit å ikke møte noen av de som vi har møtt på høyfjellet i så mange år. Aktivitetene skulle begynne mandag, de fleste ankom søndag kveld, så vi rakk ikke treffe noen.
Mamma ymtet frempå om jeg skulle reise tilbake en dag, og jeg lot tanken modne. Toyota sa at jeg kunne kjøre så lenge det lyste oransje, i påvente av verkstedtime. Onsdag kveld begynte jeg å forberede meg på å reise dagen etter, så lenge natten ble ok.
Natt til torsdag sov jeg omsider litt bedre, så da klinket vi til med en dagstur.

11:30 var vi på plass på treningsplassen, hvor det var dags for nosework. Det var så hyggelig å se folk igjen, spesielt de som ble overrasket over vårt plutselige oppmøte. Vi bare observerte, skravlet med gamle og nye bekjente, og nøyt synet av titalls viftehaler.

Etter aktiviteten dro ti stykker av oss til Gammelgården for vafler. Det var en fin sommerdag denne dagen også, men ikke like intenst som dagene i forkant. Kaspar lå og hvilte litt i bilen først, mens jeg fikk hilse på Hyalmar, som holdt meg med selskap under vaffelspisingen. Hyalmar har vært en favoritt for meg i alle år, spesielt fra jeg fikk møte han første gang i 2012, da han var 2,5 år gammel.
Kaspar fikk joine oss etter en stund, og han og Yvonne satt begge pris på å hilse på hverandre igjen.

Det ble 5,5 veldig hyggelige timer i Sälen, og jeg er så glad vi tok turen tilbake. Vi hadde noe ugjort. Det hadde kommet til å frustrere meg lenge om vi ikke hadde fått mer ut av turen enn en kjip lørdag og søndag alene.
Etter å ha vært på farten fra 08:30 til 19:30 var vi rimelig slitne og klare for natta begge to da vi kom hjem. Så får vi se om KooikerCamp 2023 er noe som blir en realitet 🤎


Kaspars konfirmasjon 22.05.22

Det var på starten av året at jeg innså dette. At i 2022 var årets konfirmanter født i år 2007. Først var det søtt å tenke på, at Kaspars jevnaldrende mennesker var konfirmanter, så ble det litt trist. Konfirmanter feires på vei ut i livet, mens Kaspar er på vei ut av livet.
Etter å ha hatt dette i bakhodet en periode slo det meg. At vi skal da sannelig avholde konfirmasjon vi også! Jeg liker å markere ting, og det er lettere å invitere til kaffebesøk når det finnes en anledning. Da er det en større terskel for gjestene å takke nei 😉

Så invitasjoner ble sendt ut allerede i mars, og når det bikket over til mai måtte litt forberedelser gjøres. Jeg fikk bestilt mine favorittmakroner, og kake ble bestilt. Alle konfirmanter har jo marsipankake med bilde på.

Det ble noen frafall til selskapet, men fem gjester dukket opp, den yngste av dem seks uker gammel.
En veldig hyggelig stund, med en liten tale fra konfirmantens mormor, gaver, kakebord og bildepresentasjon. Det ble også tatt bilder av Kaspar sammen med alle gjestene sine.

Hovedpersonen selv ble ganske sliten etter hvert, men holdt et godt øye med gjestene, så ikke noe skulle gå han hus forbi. Vi sov godt den natta begge to 🙂
Neste feiring som står for tur er 15-årsdagen, det går fort dit også. Konfirmasjon kan i hvert fall anbefales, det skulle bare mangle å få en skikkelig feiring når man når en så respektabel alder.

Vårt 2021

I fjor skrev jeg årskavalkade for første gang på fem år, og det er fint å kunne ta et tilbakeblikk på året som har gått. Ekstra fint er det å lese gjennom i ettertid, siden man glemmer så fort. Spesielt når de siste årene har vært såpass like. Når man har bodd på samme sted, hatt samme jobb og en ganske ensidig hverdag i fire år, så er det vanskelig å skille årene fra hverandre.
2020 var et ganske fint år med lite bekymringer. 2021 har også vært fint. Med litt fler bekymringer, men det handler litt mer om en hundeeier som er hønemor, enn hunden.

JANUAR

Det ble mange fine vinterbilder i januar, med og uten potesokker. Selv om man kan starte med blanke ark når som helst på året blir i hvert fall jeg motivert av at kalenderen viser januar, selv om våren gjerne kunne kommet litt fortere.

FEBRUAR

Februar startet med tre egenmeldingsdager, og når formen tillot det tok vi en litt lenger tur i vinterkledd skog. Vinteren begynte å føles lang, såpass lang at jeg skrev eget blogginnlegg om det i februar. Det må jeg humre litt av nå. Kaspar har blitt ekstra vár på at føttene hans røres, og potesokkene elskes ikke, men hadde jeg visst at han skulle tåle sommervarmen dårligere med alderen hadde jeg heller prøvd å nyte kulda.
17.februar var Kaspar 13,5 år.

MARS

2.mars var vi klare for seniorsjekk. Jeg klarte å holde nervene i sjakk helt til vi parkerte utenfor dyreklinikken. Da flommet tankene over av alle kjipe ting vi kunne finne ut i løpet av den neste timen. Heldigvis var det ingenting å grue seg for, som veterinæren presiserte; “Dette var ikke noe å grue seg for. Du har et unikum av en hund.” Jeg hadde akkurat dumpet ned i utemøblementet hos mamma, i sola, da telefonen ringte og veterinæren startet samtalen med den setningen.
Da får ikke livet blitt så mye mer perfekt, og jeg nøyt de siste solstrålene den tirsdagen med brus og potetgull ute – snart var våren her for fullt.
Bilde 2 over; denne gangen tok vi blodprøver fra halsen, siden Kaspar helst vil ha bena sine i fred, og han kan sleike seg til blods om benet er barbert. Det fungerte fint.
Det har vært merkbart senere i 2021 at kroppen begynner å eldes, men mer om det senere.

Mars ble avsluttet med hvilepuls og starten av påskeferie.

APRIL

Påsken har blitt min favoritthøytid. Lysere tider, vår, mindre forventninger, grilling, lesing av bøker, og alle de fineste månedene ligger foran og venter. Påskeferien vår besto av forkjølelse, masse god mat, fine turer, formiddagsdupper, lesing, brettspill og quiz. Vi tok også vår første tur til Mjøstråkk, hvor vi skulle tilbringe mye tid i 2021.
13.april hadde vi kiropraktortime på Hamar og gikk en etterlengtet tur i Furuberget med min venninne, Stine.

MAI

I starten av mai ble jeg bitt av stolpejakt-basillen. Interessen var intens og kort, men hyggelig så lenge det varte. Den brakte oss ut på et par turer vi ikke har gått på mange år, blant annet til Skistua.
11.mai hadde vi ingen planer om langtur, men jeg fikk plutselig lyst til å samle stolpene på Ninabben. 17.mars 2020 gikk vi opp Ninabben, men da gikk vi bare opp og ned, ikke runden. To timers frisk luft, sølete og mye stigning underveis. Litt mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg, men en fin tur. Et godt tegn på at jeg ikke helt visste hvor lang runden var; jeg hadde med Kaspar sin børste, så jeg kunne børste ørene hans på toppen før fotografering. Vann derimot, det hadde jeg ikke tenkt på, så det måtte vi klare oss uten.
16.mai ble som vanlig brukt til hvitveisplukking. Mai huskes som en fin vårmåned, hvor Eurovision ga ekstra godstemning midt i måneden.

JUNI

Juni startet med fint sommervær, og vi kjørte flere dager til Mjøstråkk etter jobb for nedkjøling. Mjøstråkk er navnet på den 250 kilometer lange sykkelruta rundt Mjøsa. Den begynner ved Ørbekk båthavn på Minnesund. Varme sommerdager fører oss også gjerne til Eidsvollbygningen. Der er det også tilgang på litt badevann, samtidig som de enorme trærne rundt bygningen gjør sommerdagene litt svalere.

Sälen røyk i 2021 også. Det ville bli litt for mye styr å krysse grensa, med tanke på restriksjoner og koronatesting…
…men det var kanskje like greit, for akkurat da sommerferien var i gang, 27.juni, oppdaget jeg en hevelse på Kaspars ene kinn. Veterinærtime viste tannbyll ved en tann, og da kan det fort være noe med flere tenner.

JULI

Andre dagen i juli var vi klare for tanntrekk, og det endte med trekking av tre tenner. Ikke verst at alle tennene gjorde jobben sin i over 13 år. Trekkingen gikk heldigvis bra, men livet var rimelig kjipt et par dager etterpå. Smerter, sikling, antibiotika, smertestillende og varme. Jeg så mørkt på mange dager med oppbløtet mat og myke godbiter, men det gikk bedre enn fryktet. Vi fortsetter med tannpuss hver dag, som vi har gjort siden juli 2019.
Kaspar orket ikke så mye disse dagene, både på grunn av medisiner og sommervær. Jeg begynte derfor å gå turer på egenhånd, mens Kaspar hvilte ut hjemme. Det har tidligere vært uaktuelt og veldig rart. Jeg begynte å gå/løpe Ninabben-runden flere dager i uka, og endte på 25 turer fra 5.juli til 30.oktober. Et godt avbrekk i hverdagen, og fint gjensyn da jeg kom hjem igjen etter en times tid.

På bursdagen min 16.juli fikk vi en litt akutt kiropraktortime på Hamar, da jeg syntes Kaspar belastet benet annerledes. Sjekken viste at han var ganske stiv i bekkenet og øm ved venstre frambein. Han løsnet heldigvis fint opp og jeg er glad jeg fulgte magefølelsen.

21.juli dro vi til Hallingdal hvor vi ferierer på campinghytte hvert år. Dette var veldig varme dager, så fjellturen vår måtte dessverre droppes. Men vi kjørte opp til Golsfjellet den ene dagen, hvor vi møtte 16 år gamle Ebra’s K-Emmie Limelight “Sandy.” Hundene var ikke så interessert i hverandre, men fant en felles kjærlighet for vafler. Sandy døde dessverre tre måneder senere.
Juli ble avsluttet med litt kjøligere vær, og ferien var over.

AUGUST

I august tok vi et par blåbærturer på starten av Ninabben-runden. Det var ikke lenger aktuelt å gå hele runden med Kaspar som i mai, men fint å kunne gå litt i skogsterreng, med blåbær til mellommåltid.
Vi drev også med litt utstillingstrening…
17.august var vi klare for 14-årsdag! I 2021 som i 2020 var jeg syk, og var hjemme på Kaspars bursdag. God timing, men jeg må unngå det samme i 2022, så folk ikke begynner å tro at jeg gjør det med vilje 😉
Som nybakt fjortis reiste vi til Lillehammer for hundeutstilling. Se eget blogginnlegg.

23.august måtte dessverre min kusines hund Selva avlives etter å ha vært syk i en drøy måned. Hun er en av de få hundene Kaspar har gått overens med de siste årene. Vi er glad for å ha opplevd mange fine turer med kloke Selva ❤

Dagen etter var det godt å lufte hodet på skogstur med pannekaker og blåbær.

SEPTEMBER

4.september kom jeg hjem fra et hyggelig kafébesøk og skulle gå tur med Kaspar. Etter 100 meters gange segnet han delvis om på fortauet, og jeg rakk å tenke at slutten var kommet. Jeg kjente fort på buken og så på tannkjøttet, men før jeg rakk å tenke mer var Kaspar seg selv igjen. Skremmende, og vi fikk få svar. En nerve i klem? Et lite drypp? Mandagen etter var vi i hvert fall på plass på dyreklinikken og fikk sjekket han litt, tatt røntgenbilde og luftet tankene. Senere i uka tok vi også en kiropraktortime. Så mye klokere ble vi ikke, og lignende hendelser har ikke skjedd siden. Fra september har Kaspar stått fast på Onsior, smertestillende og betennelsesdempende.
8.september møtte jeg huggorm for første gang i livet på Ninabben-runden, og var da veldig glad jeg ikke hadde med hund.
September var ellers travel, og det var vanskelig å finne hvilepuls.

OKTOBER

Høstfotografering er et must i starten av oktober. Det var også godt med lavere temperaturer. Kaspar har tålt varmen dårligere med alderen, og det ble brukt mye vann til nedkjøling i året som gikk.
Kaspar har vært med på et par fotballkamper i nærmiljøet. Tålmodigheten er begrenset, og jeg må bruke mye avledning med fór/godbiter for at jeg skal få sett litt fotball. Men uansett godt å gjøre noe annet enn å bare gå småturer på Minnesund.
I høst har jeg jobbet 90%, med en fridag annenhver uke. Rett og slett for å få et pusterom, og mulighet til å ta meg av Kaspar om det trengs. Hvis jeg trenger å bestille time hos veterinær, så er det litt lettere å finne plass i kalenderen. Jeg kaller de bonusdager. Dager som Kaspar og jeg ellers ikke ville fått sammen i dette livet ❤

NOVEMBER

November kom og november gikk. I slutten av måneden var det mange ettermiddager med nydelig solnedgang (og morgener med nydelig soloppgang), og det hjalp virkelig på humøret i mørketida. Noen ganger er det ikke mere som skal til. Siste helgen tok jeg et døgn husmorferie på Hurdalsjøen hotell i forbindelse med julebord på jobb.

DESEMBER

Desember startet slik desember bør, med fint snøvær. Etter hvert tok glatta over, men vi hadde blant annet en fin måneskinnstur med min kusine Marita 17.desember. Kaspar, hennes hund Woody og termosen med kakao var med.
22.desember tikket det endelig ned til juleferie. Ferien har bestått av fem overnattinger hos mamma, mye avslapping, TV og lesing, men tiden har gått så altfor fort. Jeg har ikke engang fått lest ferdig boken jeg begynte på, og jeg hadde planer om enda et blogginnlegg, mere pusling av puslespill og mere lesing.
Men vi har kosa oss, og gleder oss allerede til helga.

27.desember døde dessverre Kara sin bror, Kompis. Han er den første i kullet som dør, og de fyller 9 år nå i januar. Et godt tegn at alle i kullet ble (nesten) 9 år, selv om 9 år er altfor lite ❤

Det er med ganske blandede følelser vi nå starter et nytt år. For hvert nye år som kommer, øker sjansen voldsomt for at dette er året vi skal ta farvel. Men det skal ikke bli i 2022, for jeg har allerede handlet inn 15-årsballonger, og vi skal feire halve mitt liv sammen. Kaspar ble født da jeg var 15 år, 1 måned og 1 dag, og 18.september 2022 har Kaspar levd i 15 år, 1 måned og 1 dag.
Har vi griseflaks så skal vi ikke ta farvel i 2023 eller 2024 heller ❤
Norges eldste kooiker blir 17,5 år 13.januar, og i Nederland lever ei tispe som fyller 18 år i mars.

På fredag venter ny seniorsjekk.
GODT NYTT ÅR!

So, ro, lillemann

Et A-menneske og en A-hund. Men våren 2020 ble den A-en litt vel stor, da hunden bestemte seg for at dagen ikke kunne starte fort nok.
I begynnelsen av mai 2020 er det første tegnet i albumet på at søvnmønsteret var endret. Jeg håpet det bare var en “feilkode” etter flere uker lockdown og unormal hverdag, men den gang ei. Det varte, og varte, og varte. I begynnelsen passet det egentlig greit, for da barnehagen åpnet etter lockdown begynte jeg på jobb klokka 8 hver dag en periode. Da var det helt okei å være oppe til klokka 6. Men alle småbarnsforeldre vet hvor sliten man blir av å stå opp grytidlig i lange perioder. Fordelen min var at vi sov i hvert fall tungt og godt de timene frem til Kaspar-vekkerklokka ringte.

Mai 2020.


Det er vanskelig å huske hvordan vi sov i “gamledager,” men i store trekk sov Kaspar til jeg våknet. De første årene var jeg jo våken lenger om kvelden/natten, og sov lenger om morgenen. Jeg kan ikke huske at jeg ble vekket da.

2011.

Da Kaspar, Anton og jeg bodde på Gjøvik, har jeg lest fra dagboka mi, at vi fort kunne sove til 10 om morgenen. Hvis jeg rørte på meg om morgenen, kunne de våkne til litt, men de kunne lett sovne igjen også om jeg fortsatte å sove. Nå føles det helt fjernt å sove så lenge, med eller uten hund. Men så har man jo ofte et større søvnbehov som ungdom og ung voksen.

Da vi bodde på Hamar begynte jeg å legge meg litt tidligere om kveldene. Da så stort sett alle kvelder og netter ut som bildet til venstre (fra januar 2015). Anton på venstre side av meg, Kaspar på høyre. Jeg sov stort sett på høyre skulder, og Kaspar kom ofte snikende under dyna og lå inntil magen min. Vi sov nok ikke like lenge om morgenene lenger, men gutta var i hvert fall veldig klare for dagen når jeg våknet. Det er så rart å tenke på at de i perioder kunne sove helt inntil hverandre ❤

De siste årene har ikke Kaspar liggi like mye inntil som før. Etter vi flyttet til Minnesund fikk vi nye faste plasser i dobbeltsenga, jeg på høyre side, Kaspar på venstre. På kvelden legger han seg oftest til på sin hodepute, mens han i løpet av natten flytter seg litt lenger ned i senga. Fra høsten 2018 “innførte” vi nytt kveldsrituale med «Natta Kaspar. Elsker deg. Takk for 31.oktober.» Hver kveld. Etter hver måned legges det til “, og takk for oktober 2021.” Tullete, men koselig. Jeg takker for hver dag vi får sammen, for sanda i livets timeglass renner bare fortere og fortere.

Tilbake til 2020. Frem til dette sov vi ofte til 07:30-8, mens det fra april blir tidligere og tidligere. Vår nye rutine var å stå opp lenge før resten av verden. Da var det ekstra godt når helgen kom, så vi kunne sove dupp på dagtid. Enkelte dager var vi våkne så tidlig, at jeg til og med rakk å sove en liten dupp igjen før jeg skulle på jobb. Den nye standarden ble mellom 5 og 6, ofte 05:20-05:40. En dag i november 2020 våknet jeg av meg selv 04:45, og da sto vi like gjerne opp. Etter hvert satt jeg klokka 6 som en grense. Det var helt uaktuelt å stå opp før klokka 6, uansett. Det hjalp, heldigvis. Kaspar våknet sjeldnere og sjeldnere før klokka 6. I sommer begynte det å gå seg til, og klokka var oftere og oftere bikket 06:30 når jeg lukket opp øynene.

Hunder kan både få økt søvnbehov og mindre søvnbehov med alderen. Kaspar sovner innmari godt igjen etter morgenstunden, og i 9-10-11-tiden sover han som en kampestein. Han sover også veldig godt om nettene. Vår leggetid er sjeldent senere enn klokka 22, gjerne også 21:30. Så selv om vi er oppe tidlig får vi mange gode timer med kvalitetssøvn, totalt sett.
Nå ser vi jevnlig 7-tallet på klokka når vi våkner, og i dag klinket vi jammen til med 07:41, ny rekord de siste månedene (og kanskje også på 20 måneder).

Vi er noen dovendyr begge to, og funker dårlig hvis vi har vært våkne for lenge, eller fått for mange inntrykk i løpet av kort tid. Ingenting er som å ha tid til en formiddagsdupp, uten å sette på alarm. Da sover vi godt begge to i et par timer, før jeg våkner av meg selv. Ligger han innenfor rekkevidde strekker jeg gjerne ut armen, og holder hånda på han til vi sovner.
I det siste har han sannelig ville ligge litt inntil frem til vi sovner også. Myk og varm hundepels tett inntil, det er terapi i det.
Jeg vet jeg har titusenvis av bilder av Kaspar, men jeg innser også at mengden sovebilder er helt ekstrem. Men så er jo en liten kooiker-smultring som begraver nesa under halen meget sjarmerende. Det samme er en fullstendig ommøblert seng, i jakt på den perfekte gropa for soving.

Vi skulle gjerne hatt tid til en søndagsdupp i dag, men å skrive blogginnlegg tar så lang tid, så klokka flyr i fra meg. Kaspar har i det minste sovet tungt og godt i senga mens jeg har skrevet. Nå kaller formiddagsturen.
Sov godt!

Tilbake i utstillingsringen

I mai 2019 måtte vi droppe rasespesialen fordi jeg ble syk, og jeg var redd vi ikke skulle få sjansen igjen. Oddsen ble ikke bedre av at rasespesialen 2020 utgikk.
I går var vi heldigvis klare, og satt kursen mot Lillehammer. Min mamma ble med, og vi kjørte nordover i 14-tiden. Så deilig med ettermiddagsutstilling! Både slipper man å stå opp før daggry, men det er også mindre folk og biler på utstillingsplassen.
Vi fikk nesten litt vel god tid, men kosa oss med en sensommerdag på farten.
Vi fikk installert oss ved ringen, før vi gikk en runde og fikk i oss en matbit.

Kaspar har blitt ekstremt masete i forbindelse med måltider på sine eldre dager. Så når det lar seg gjøre er det bedre å la han sitte ved siden av, da blir hvert fall bråket hans betydelig mindre 😛

Det var fint å være på utstilling igjen, og ventingen før det var Kaspar sin tur var bare hyggelig.

Kaspar hadde ikke perfekt flyt på løpingen, men fikk Excellent, en fin kritikk og mange komplimenter gjennom dagen. Ringsekretæren påpekte at “det er jo TO hunder det,” da hun så Kaspars alder. Jeg er jo heldig med at Kaspar holder seg godt, men jeg skulle ønske det var flere gamle hunder som stilte i veteranklasse. Det er jo få veteraner som stiller i utgangspunktet, og de fleste har akkurat bikket 8 år, føler jeg. Og en kooiker på 8 år? De er jo i sitt livs beste alder 🙂

Ventingen etter Kaspar var i ringen derimot, den var aaaltfor lang. Det er fint at dommeren bruker god tid på en rasespesial, men… Det var bare så vidt at det var verdt å vente for en sliten 14-åring (og en sliten eier).

Det var kun to veteraner påmeldt, og Kaspar ble BIM Veteran bak 10 år gamle Cheriss.

En fin dag, og mange fine premier ble med i bilen hjem. Kaspar sov hele bilturen, og vi sov godt på søndagen også 🙂
Måtte vi får muligheten til å stille ut igjen!

Livet i reprise

Hei Kaspar. Du er bare 16 dager ennå, men hun har drømt om deg i flere år. Hun har allerede gitt deg hjertet sitt, og du kommer til å fange det med alle fire poter.

Livet blir ingen dans på roser.
Du skal oppleve forgiftning, søskensjalusi, skader, gastroskopi og operasjon, men dyktige veterinærer og kjærlighet overvinner alt.

Du kommer til å gi henne utallige bekymringer, noen ganger så altoverskyggende at hun hverken klarer å spise eller sove.
Men du kommer også til å være den eneste som gir mening, i perioder hvor alt føles meningsløst.
Så lenge du har det bra, skal det mye til at hun ikke har det bra.
Noen dager er du den eneste grunnen til at hun står opp av sengen, fortsetter, holder ut – spesielt når lillebror reiser sin vei.

Du kommer til å overlesses av kjærlighet. Ikke bare av henne, men av alle som er glad i deg. Og de som er glad i deg, blir du også innmari glad i.
Du får henne til å le, til å gråte av glede og takknemlighet, og hun kommer til å ha sommerfugler i magen hele livet ditt.
Fordi du er den du er.
Fordi du er sær og sta.
Fordi du er oppfinnsom og underholdende.
Fordi du har personlighet uten sidestykke.

Tenk om vi visste alt dette 2.september 2007.
Mye hadde vært fint å vite,
men takk og lov for at vi ikke visste.
Takk for at livet ble som det ble,
og er som det er.

Men aller mest; takk for at du fortsatt er her ❤