Sykdomsforløpet

 

Dette blir langt, og kanskje en del gjentakelser fra Facebookinnleggene, men det er viktig for meg å få skrevet ned mens jeg husker mest mulig. Det kan også være at jeg legger til mer senere.

Informasjon om dialyse på hund finnes på Jeløy dyreklinikks hjemmeside HER.

 

Dag 0 – 15.april
Dette innlegget begynner der Vår siste fine tid stoppet. Allikevel var også denne lørdagen ganske fin. Etter en fin morgentur ordnet jeg meg god frokost og begynte på boka To søstre av Åsne Seierstad. Stille og fredelig, og fortsatt tre fridager igjen denne påsken. I 13-tiden tok vi en times tur i skogen, og mot slutten av denne turen kom første omgang med diaré. Ah, kjipt, men kjære vene, det skjer. Mens kalkunfiléen sto i ovnen mot kvelden, tok vi ennå en deilig tur på en knapp time. Andre runde med diaré. Jaja, men i morgen er det vel over. Gutta løp over jordene, Anton koste seg med (sin siste) pinne, og vi kom fornøyd hjem til lukten av god mat. Etter en litt kortere kveldstur la vi oss i halv tolv-tiden, fullstendig ubekymret for livet.
15april.jpg

Dag 1 – 16.april
Anton var litt slappere denne dagen, men vi avtalte en gåtur ved Eidsvollbygningen med morfar i 13-tiden. Rett før vi skulle dra kom første runde med oppkast. Søren og, skal vi på’n igjen med det samme som i jula? Vi dro avgårde, og selv om Anton var litt rolig til å begynne med, merket jeg ikke spesielle avvik resten av turen. Da vi kjørte morfar hjem kastet han opp igjen. Vi dro på påskeaftenmiddag hos mormor, men jeg ble ikke så lenge før jeg dro hjem. Vi kunne jo heller ta på oss turklær og rusle tilbake (15 minutters gåtur), men det skjønte jeg fort at Anton ikke var i form til. Vi gikk 150 meter nedover veien, før vi gikk hjem igjen. Denne kvelden fikk jeg tak i ZooLac og fikk matet han litt fra hånda, og selv om jeg var litt bekymret nå, så er jo hundene stort sett alltid friske igjen på dag to…
16april.jpg

Dag 2 – 17.april
En urolig natt. Jeg tror vi var oppe to-tre turer denne natten. Kveldsmaten fra dagen før kom opp, de neste gangene bare slim. Vi fikk gått en kort morgentur, men så forsvant Anton opp i andre etasje slik han pleier, og der ble han liggende nesten resten av dagen. Jeg fikk han med noen meter ned i veien midt på dagen, og da ringte jeg også vakthavende veterinær. Hun var ute på oppdrag, men skulle ringe når hun var tilbake på klinikken. Klokka 19 ruslet vi til dyreklinikken på andre siden av veien. En liten sjekk nå, og litt intravenøst, så er snart alt i orden. Vi var ikke på vei hjem igjen før nærmere 22:30… 😦 Røntgenbildet viste ingenting, men han fremsto noe dehydrert, så intravenøs væskebehandling ble satt i gang. Jeg ville gjerne ta blodprøver. Det tok litt tid å få startet opp blodprøvemaskinen, så i mellomtiden spurte jeg om mamma kunne komme bort, slik at det ble lettere å få han med hjem igjen, med veneflon etc.
Anton var sliten og slapp, og vi koste med han og skravlet til veterinæren kom inn til oss. I det hun nevnte “ikke målbare nyreverdier” datt hjertet som en potetsekk ned i magen. Hun pratet videre, tror jeg, og jeg tror mamma svarte. Etter litt spør veterinæren om hva jeg tenker. “Jeg tenker at nyrer var det verste det kunne være.” Ikke at jeg hadde noen kompetanse om dette, men en familiekatt fikk nyresvikt for noen år siden. Og når katter får nyresvikt vet “alle” at det er kjørt.
Vi prøvde å gjennomføre en enkel ultralyd, men maskinen funket ikke som den skulle, og veterinæren var ikke spesialisert på det. Vi fikk med intravenøs væske hjem for kvelden, og satset på at det uansett skulle hjelpe litt gjennom natten.
17april.jpg

Dag 3 – 18.april
Jeg hadde på alarm om natten for å titte etter Anton, og se at den intravenøse væsken fortsatt hadde jevnt drypp. Vi sto opp klokka 7, og merket fort at formen ikke var noe særlig bedre. Jeg ringte veterinæren før jeg dro på jobb, og hun henviste til Anicura dyresykehus i Oslo, for å høre hva de tenkte. De ville helst ha han inn samme formiddag, så jeg reiste fra jobb før jeg knapt hadde kommet.
De siste minuttene på vei innover tittet Anton opp i buret og fulgte litt med på trafikken, og han virket hakket piggere inne på sykehuset. Etter en liten prat på konsultasjonsrommet, ble Anton tatt med til rommet “sitt” og jeg fikk reise hjem igjen. De skulle ta grundig ultralyd av nyrene, urinprøve og nye blodprøver. De fortsatte med intravenøs væske. De håpet at dette skulle få nyrene litt i gang igjen, og at han skulle begynne å produsere urin. Oppdateringen 16:30 viste ingen forandring, heller ikke kveldsoppdateringen kl 21.
18april.jpg

Dag 4 – 19.april
På morgenoppdateringen var allmenntilstanden uforandret, og han hadde fortsatt ikke begynt å produsere urin. Siste sjanse var å gi han vanndrivende, i håp om at nyrene skulle reagere. Ny telefon klokka 11. Ingen respons på behandling, og dårligere allmenntilstand. Veterinærer sier det så pent, men det var ingenting mer å gjøre. Etter å ha sendt litt knuste meldinger, fikk jeg tips om dialyse, og tenkte at jeg i hvert fall måtte forhøre meg. Joda, veterinæren kunne godt ta kontakt med Jeløy dyreklinikk, som var de eneste som utførte dialysebehandling. Det var ikke noe problem, og hun skulle ringe meg opp igjen.
Mamma dro fra jobb, jeg dro fra jobb, og vi møttes hjemme hos en fortvilet lillebror og en forvirret Kaspar. Mamma og jeg kjørte innover til Oslo i nærmest total stillhet. På veien fikk jeg telefon om at Jeløya skulle sjekke over dialyseutstyret, så kunne vi prate om det når vi var fremme hos Anicura. Med litt bedre allmenntilstand ble vi møtt av verdens søteste fjes og verdens fineste viftehale.
19april1.jpg
Youtubefilm 19april
Og plutselig satt vi i bilen på vei mot Moss og Jeløy dyreklinikk.
Vi ble tatt i mot av veterinær Tale, som er den eneste på Jeløya som utfører dialyse. Hun ble opplært av Zoe, som tidligere jobbet på klinikken. Vi fikk se dialyserommet, og fikk litt rask info om behandlingen, og alle dens kritiske punkter og fallgruver. Første dagen skulle de legge inn sentralt venekateter (kateter i blodåren inn mot hjertet) som brukes til å frakte blodet ut for rensing ved hver dialysebehandling. Dette i seg selv kan også være tricky. Blødninger kan oppstå, og plastrøret kan feste seg inntil veggen på åra og bli sittende fast. Etter en liten stund på uteområdet og litt kos, ble Anton innlosjert, og vi reiste videre. Eller, vi kjørte hvert fall mot Moss, før vi stoppet langs veien og lurte på hva vi skulle gjøre… Vi fant fort ut at vi ikke klarte å reise hjem, siden første dialyse skulle gjennomføres dagen etter, og de ikke aner hvordan hver enkelt hund takler det. Etter å ha fikset hundepass til Kaspar, fant vi veien til Moss Hotel, fikk handlet litt nødvendig (jeg dro med meg toalettmappa for sikkerhetsskyld i fortvilelsen før vi dro til Oslo), og fikk i oss litt mat. Mens vi spiste ringte jeg klinikken og fikk beskjed om at det hadde gått fint å føre inn kateteret, og at Anton var snill og rolig. Vi kom oss tilbake på rommet, og like etter at vi hadde sovnet våknet jeg av melding fra klinikken, hvor det sto at Anton hadde tisset litt i buret, fått næring i sonden, blitt litt kvalm, men ikke kastet opp. Hurra! Da kunne øynene gli igjen noen timer.
19april2.jpg

Jeg har sendt mail til Anicura dyresykehus Oslo i forbindelse med at jeg ikke fikk høre noenting om dialyse fra de, ikke engang da de rådet til avlivning. Det er ikke alle som klarer å undersøke selv i en slik fortvilende situasjon, det var nesten så jeg ikke orket å følge opp tipset jeg fikk selv. Det ville vært fullstendig ødeleggende for meg å finne ut om dialyse i etterkant, og alle “tenk om” og “hva hvis.” Dette skrev jeg også til klinikken. Antons veterinær ringte personlig, beklaget, sa at de tok det på alvor. De burde absolutt informert meg om muligheten, og det skulle de absolutt gjøre heretter.


Dag 5 – 20.april – Første dialysebehandling

Klokken 09:45 fikk jeg melding om at Anton hadde det etter forholdene bra, og at dialysen skulle startes om en times tid. Så var det alle timene med venting… Det er lite som er mer utmattende enn venting når man er bekymret. Vi gikk litt på et kjøpesenter og satt oss på kafé før telefonen ringte 13:20. Første behandling gikk forsåvidt greit. Det eneste var at blodet koagulerte litt på veien tilbake, så de fikk ikke inn igjen alt. Dermed fikk han litt lavere blodprosent, men ikke noe faretruende. Vi reiste sporenstreks til klinikken.
Det var en mer tufs Anton denne dagen, enn dagen før. Vi tok en liten tur ut, men kroppstemperaturen var litt lav, så han frøys fort. Deretter fikk vi et eget rom hvor vi fikk slappe av halvannen time, mens Anton lå dønn på fanget og sov.
De første 24 timene etter dialyse inneholder fare for senkomplikasjoner, men det hele virket rolig, så vi tok sjansen på å reise hjemover for et døgn. Jeg skulle uansett rett til Moss igjen etter endt arbeidsdag dagen etter, og bli i området for helgen.
20april.jpg

Dag 6 – 21.april – Andre dialysebehandling
Jeg var allerede i bilen på vei til Moss, da telefonen omsider kom 15:30 om at dialysen var ferdig. Alt gikk bra med dialysen denne dagen, og den hadde vart i 2 timer og 45 minutter, mot kun 1 time dagen før. De satser alltid på 2-3 timers dialyse pr gang.
Nyreverdiene var dessverre like høye igjen denne dagen, som ved innleggelse. Verdiene vil alltid synke etter dialyse, for så å stige oppover igjen. Målet er at verdiene ikke kommer helt opp på samme nivå som ved forrige sjekk, og at verdiene etter hvert viser en fallende kurve. Dette lovet derfor ikke veldig bra, men veterinæren ville ikke legge all vekt på det, siden gårsdagens dialyse var den første og kun én time.
Vel fremme på Jeløya fikk jeg Anton inn til meg på samme konsultasjonsrommet som i går. Han hadde fått med seg et skikkelig koseteppe hjemmefra, så vi inntok teppet på gulvet og der ble vi liggende nesten to timer. Anton var finere i dag, i går var han så hoven i ansiktet og stusselig. I dag fikk jeg et par nuss og litt mer bevegelse i halen. Han var naturlig nok sliten etter dialysen og sov stort sett, og jeg duppet også av selv, mellom all kosingen. Så fantastisk deilig å endelig kunne sovne inntil og våkne inntil, selv om han var syk, så følte jeg allikevel at jeg slapp litt bekymring fra skuldrene når vi var sammen. Jeg dro litt før klokka 19, og tok inn på Refsnes Gods, utslitt etter en lang dag og en lang uke.
21april.jpg

Dag 7 – 22.april
Jeg inntok frokost på Refsnes Gods, så mye jeg klarte, før jeg ringte klinikken. Det er ingenting som forsvinner fortere enn matlysten på slike dager. Jeg kunne komme med det samme om jeg ville, så jeg sjekket ut av Refsnes og dro avgårde.
En logrende hale kom mot meg – heldigvis var han like (relativt) fin som i går. Vi gikk ut en tur først, roste et par skvetter tiss og nøt solen, før vi inntok et konsultasjonsrom for et par timer. (Ja til familierom på dyreklinikker!) Da vi kom inn gikk Anton rett til vannskåla og slurpet i seg litt fire-fem ganger. Det var da første gang han drakk frivillig siden helgen før. Etter en liten stund banket en veterinær på døren, og Anton brummet. Vanligvis ville han nok bjeffet, men litt brumming føltes helt fantastisk akkurat da. Noe slikt hadde han ikke hatt energi til tidligere, så jeg så det som et godt tegn. Som om han tydelig sa i fra at han ikke ville forstyrres, og ville ha litt fri fra sykdom og doktorer ❤
Youtubefilm 22april 2
Jeg kunne friste med litt gulost etter noe overtaling, mens skinke gikk mer gladelig ned litt senere. For en god dag! Det var flere småting å glede seg over, og man kunne tillate seg å håpe bittebittelitt. Samtidig måtte vi huske at det for så vidt var naturlig med positive opplevelser, siden blodet var relativt rent etter gårsdagen.
Besøket avsluttet vi med nesten én time i sola utenfor klinikken. Jeg hadde stort sett ikke noe å utsette på klinikken og personalet, og jeg vet jo at det er begrenset hva de har tid til utenom konsultasjoner og behandling. Men det var så vondt å tenke på at han lå time etter time etter time i buret, han som elsket mer enn noe å være ute. Jeg spurte om det var mulig med et lite kveldsbesøk, og det var i hvert fall ikke noe i veien for å ringe og høre når kvelden kom.
22april.jpg
Toril og Mille kom på besøk, mens Anton og jeg satt ute på gresset. Mille satt i bilen så lenge, men Anton oppdaget henne fort da jeg skulle følge han inn igjen på klinikken. Og da kviknet han jammen til. Så godt å se viftehalen bevege seg ordentlig.
Youtubefilm 22april 1Youtubefilm 22april 3
Etter at Toril, Mille og jeg hadde gått en tur på Alby, innlosjerte jeg meg på Moss Hotel. Jeg hadde vurdert det litt i løpet av dagen – og plutselig satt jeg på Terje Sporsems show “Religion” på Parkteateret i nabobygget. Godt å koble av litt.
Etter showet møtte jeg Martine utenfor (eier til kooiker-Levi). Veterinær Ida på klinikken sa at det var ok med et besøk, og Martine ble med bort til Anton på kveldsvisitten. En halv skinkeskive var godt til kvelds også. I dag fikk jeg endelig følge han helt inn til buret, og det var godt å gi en ordentlig nattakos igjen. Denne dagen lå Anton på samme rom som ei lita tispe med hjernehinnebetennelse, som dessverre ble avlivet kort tid senere. Til det punktet skulle ikke vi, tenkte jeg.
Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at du lot meg titte innom en sen lørdagskveld, Ida.

Dag 8 – 23.april
Anton hadde kastet opp litt for første gang, men det var ikke rart. Han hadde vært en del uvel, og de var overrasket over at han ikke hadde kastet opp noenting. Den dagen tippet jeg at grunnen var at han fikk litt for mye boksemat. I ettertid tenker jeg at det kanskje var denne dagen mage- og tarmsystemet begynte å slite etter en tøff uke.
Vi satt inne litt da jeg kom, før vi ruslet ut i sola, og der ble vi i nesten 4 timer. Jeg hadde med teppepose som underlag, og chinchilla-pleddet var virkelig gull verdt disse dagene. Hjemme, spesielt hos mamma, har vi chinchilla-pledd omtrent overalt (De heter egentlig chilly, fra KID, men vi kaller de bare chinchilla). Derfor var det godt å vite at han hadde et pledd hjemmefra hos seg, som var noe litt annet enn billige, fæle fleecepledd.
Youtubefilm 23aprilYoutubefilm 23april2
Skatten nøt hver solstråle, snuste rundt og fikk tisset flere ganger. En fantastisk dag å dele med Anton, og i ettertid blir den stående som en av de kjæreste søndagene i livet. Selv om vi satt på gresset kun 30 meter fra klinikken, så føltes det ut som en deilig liten flukt. En kort flukt fra klinikken, og en psykisk flukt fra sykdomshelvetet.
Timene etter jeg dro i halv sekstiden hadde vært rolige, fikk jeg vite da jeg ringte klinikken senere på kvelden. Jeg trodde Anton skulle være helt utslått, men han hadde tittet opp og fulgt med da de ansatte var innom. Derfor var det ingenting som tydet på at dette var hans siste søndag i livet.
23april.jpg

Dag 9 – 24.april – Tredje dialysebehandling
Zoe kom til klinikken for å gjennomføre dialysen denne dagen. Hun ringte i 17:30-tiden, da mamma og jeg allerede var på vei nedover. Dialysen hadde vart i 5-6 timer, og gikk fint. Kalium- og fosforverdiene var høye, så de jobbet mest for å få de ned til normale nivåer. Anton ble fristet av veterinær Zoe’s bolle og gulrot, og fikk såklart smake der han lå. Han fikk så mye skryt for at han var så flink, og det var alltid like godt å høre. Denne dagen ble han også fristet av litt boksemat, og det hadde holdt seg nede.
Vi gledet oss til å komme frem til han! Dessverre ble det kun en liten time. Vi var på plass klokka 18, og vet at klinikken går fra ordinær åpningstid til akuttvakt klokka 19, men jeg hadde ikke tenkt at det skulle være noe problem. Det var jo ikke det i helgen. Jeg ble så frustrert og sint da jeg forsto på dyrepleieren at hun måtte ta han med seg. Ja, han skulle ha medisiner og intravenøst, men det hadde han da fått under besøk tidligere også. Litt tilpasningsvillige må de kunne være, når vi har det sykeste dyret på klinikken, og kjører 1,5-2 timer hver vei for besøk. Jeg fikk snakket med veterinær Ida før vi dro, og det virket ikke som hun så på det som noe problem. Men jeg tenkte at da kom jeg meg i seng i vettug tid, pluss at vi slapp å forstyrre han igjen. Gjett hvor mange ganger jeg kommer til å angre på at jeg ikke sto på mitt. Det var en kjip opplevelse den dagen, og desto kjipere i ettertid.
I halv ellevetiden på kvelden fikk jeg melding om at han fortsatt var stabil og rolig, og at det ikke hadde vært noe mer oppkast.
24april.jpg

Dag 10 – 25.april
Jeg hadde bestemt meg for å dra nedover etter jobb, men var redd jeg skulle bli “kastet ut” i dag også. Siden jeg var ferdig litt tidligere på jobb denne dagen, dro jeg allikevel nedover, og måtte igjen bruke 40 minutter i kø i Oslo. I løpet av Moss-uka ble det totalt to timer med Anton som jeg aldri vil få tilbake, pga jævla rushtrafikk.
Vi gikk ut en tur først, hvor Anton tisset masse, før vi satt litt inne. Sola snek seg fram innimellom, så vi prøvde oss ut en gang til. En deilig halvtime med solstråler! Det var så godt for meg å kunne gi han noe som han ellers ikke ville fått disse dagene. Tenk om det i det minste var et lavt vindu på rommet hans, så hadde han i hvert fall hatt noe å følge med på…
Youtubefilm 25april
Siden Anton var piggere disse dagene, bekymret jeg meg litt for at han plutselig skulle begynne å vise sitt “sanne jeg” igjen. Jeg hadde hjertet i halsen når jeg så dyrepleierne passere andre hunder med Anton, men han var jo for syk og sliten til å bry seg. Jeg nevnte dette, og fikk til svar at de hadde blitt litt overrasket morgenen før, da han plutselig hadde knurret til en annen hund. Det måtte jo også være et “friskhetstegn” 😉
Blodprøvene denne dagen viste at kalium og fosfor hadde gått opp en del igjen siden gårsdagens dialyse, men nyreverdiene hadde ikke gått så fort opp.
Jeg var utrolig sliten, og selv om jeg ikke ville, tenkte jeg at morgendagen måtte bli en fridag fra Jeløya.
25april.jpg

Dag 11 – 26.april – Fjerde dialysebehandling
Dagens dialyse varte i 2 timer. De fikk ned verdiene like mye som på mandag, men på kortere tid. Anton ble derfor litt uggen på slutten, og kastet opp to ganger etter dialyse. Allikevel gikk han heller mot døra enn mot buret da dialysen var over – det er jo kulere ute såklart!
Han fikk litt ekstra kvalmestillende på ettermiddagen, men kastet opp en gang til i løpet av kvelden. “Han er ellers oppmerksom, våken og kosete,” fikk jeg melding om klokka 23. Ingen grunn til å tro at det skulle gå til helvete om kort tid.
Jeg vet at jeg var utslitt, og jeg vet at kroppen trengte det, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ble hjemme. Ble hjemme for å gå tur med Kaspar, handle og se på tv. Hva kommer jeg vel til å huske av det senere? Jeg sa det både til mamma og mormor da de ymtet frempå om å ta en dag fri. “Jada, jeg vet det hadde vært lurt, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv om det skulle skje noe.” Så var det nettopp det som skjedde. Jeg var ikke der den siste hele dagen Anton levde. Han fikk ikke besøk. Han fikk ikke kos og nuss, og litt avkobling i sola. Den siste ettermiddagen og kvelden hvor han fortsatt var oppmerksom, våken og kosete fikk vi ikke delt. Han fikk ikke høre at jeg elsket han.

Dag 12 – 27.april – Takk for alt
Oppkastet etter dialysen dagen før ga seg ikke, og selv om allmenntilstanden ellers var fin sent onsdag kveld, ble også den forandret gjennom natten.
Nesten alle telefonene jeg fikk kom til ventet tid. Når det var uendrede oppdateringer og beskjed etter behandlinger. Helt til klokka 11, 27.april.
Jeløy dyreklinikk var lagret på telefonen, men denne gangen var det et ukjent nummer. Og jeg kunne i et par sekunder håpe at telefonen dreide seg om noe helt annet. Helt til jeg hørte stemmen til dialyseveterinær Tale i andre enden. Anton var dårligere, og han hadde fått blodig avføring. Igjen måtte jeg kaste inn håndkle på jobb. I vanskelige tider har jeg mer enn nok med å ta vare på meg selv, men jeg skjønte nok at denne dagen ikke ble bra, så jeg plukket opp mormor på trening. Mormor og jeg hastet mot Moss, hvor vi var fremme klokka 13, og det ble et trist syn som møtte oss etter flere fine dager. En utmattet gutt med tydelig ubehag, som ikke orket noen ting. Ikke engang logring med halen da vi kom. Mage- og tarmsystemet hadde kapitulert, og både oppkast og diaré var blod. Nyreverdiene var også føket i været.
Youtubefilm 27april
Jeg forsto fort at hellet vårt var brukt opp. Vi satt sammen med han en stund før jeg ringte Tale (som hadde fri). Hun sa såklart det jeg ikke ville høre, men det jeg forsto at var uunngåelig. Spørsmålet var om avlivning skulle skje i dag, eller om han skulle gis en siste sjanse til i morgen. Det er så lett å si nå at jeg skulle ønske vi ventet. Dødssyke dyr har overlevd før. Men å se hvor vondt han hadde det gjorde det ikke forsvarlig.
Allikevel klarte jeg aldri å si ordene. Det eneste jeg klarte å si da veterinær Silje lurte på om jeg hadde bestemt meg var; “Du får vel bare forberede det du må..”
27april1b.jpg

Det ble så litt frem og tilbake for å finne ut prosedyrene ved obduksjon. Jeg ville så inderlig at Kaspar skulle få se Anton død, slik at han forsto, men da måtte jeg droppet obduksjon. Hvis dyret skal obduseres må de kaldt så fort som mulig, ellers kan hele obduksjonen være bortkastet.
Jeg spurte om det var mulig å gjennomføre avlivningen ute, i stedet for på det upersonlige konsultasjonsrommet. Det føltes mest riktig for meg, og jeg er overbevist om at Anton var enig. Det var heldigvis ikke noe problem.
Jeg fikk ringt mamma flere ganger, også på FaceTime. Hun var typisk nok i Trondheim på konferanse, men kanskje var det best. Broren min var tilbake i Trondheim hvor han studerer, så da var i hvert fall de sammen. Siste samtalen hadde vi da vi gikk ut av klinikken, for å rusle bort til gressflekken vi hadde kost oss så veldig i helgen.
Da vi kom ut på gresset var det ikke mange skrittene Anton orket å gå før han la seg ned. Jeg fikk løftet han opp på det lilla chinchilla-pleddet før jeg la meg inntil. Helt utslitt, så svak, og så ulik seg selv. Så aktiv og full av energi Anton har vært, føltes det umulig at han kunne bli så syk og sliten.
Naturlig nok sovnet han fort av sederingen. Jeg var sikker på at en slik avslutning ville gi meg fullstendig panikk, men så er det rart når man først står i det. Den blå sprøyta skulle avslutte alt, og det eneste jeg klarte å tenke var at fargen var grotesk. Tårene rant, og alle mulige godord ble hvisket inn i det lille øret mens jeg holdt over hjertet hans.
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk….. Dunk…………………. Dunk……………….. Dunk……………………………………………………………………………………………………….
27april2.jpgKlokka 16:20 slo det siste slaget.
5 år, 2 måneder, 15 dager, 21 timer og 5 minutter. Just like that? Det var alt. Selv når det føles som ingenting. Jeg vet at tiden har vært lenger enn jeg føler. Jeg husker jo knapt nok det første året, så lenge siden er det. Heldigvis og dessverre finnes det tusenvis av bilder som kan påminne meg.

Dag 26 – 11.mai
To uker uten Anton. Tre uker siden ankomst Jeløya. Fire uker siden påske og et fantastisk vanlig liv. Tenk at fire uker kan føles ut som en evighet ut av dimensjoner. Tenk at to uker kan føles så fjernt, selv om jeg kjenner hjerteslagene hans i hånda når jeg lukker øynene.
Man tror det ikke på forhånd, men det er jo faktisk slik at sorgen og savnet kommer i porsjoner. Ellers ville man ikke vært kapabel til å overleve. Samtidig kjenner jeg at mye av tårene og sorgen kom mens det hele fortsatt sto på. Jeg har også vært mye bekymret tidligere, både ved utfordringer og når han har vært småsyk og skadet.
Og når kroppen kan slippe tak på all bekymring, så er det noen kilo som letter, selv om et svart slør legger seg til rette over hjertet. Bekymringen under sykdomsforløpet tok nesten knekken på meg. Når man aldri vet. Når du i ett øyeblikk drømmer om progresjon og fremtid, før du i neste øyeblikk kommer på hvor jævlig alvorlig tilstanden er. Når telefonen alltid har høyeste volum og vibrering, og nesten sitter fastmontert på kroppen. Når tankene begynner å spinne, og man innbiller seg at telefonen kan ringe hvert sekund som helst. Når du hører en lyd, som du i et tiendels sekund tror er ringetonen. En slik “terrorberedskap” drar ut all energi en kropp inneholder. Og når denne beredskapen var over, føltes nesten sorgen lettere enn det jeg hadde stått i.
Det hele er allikevel ganske uvirkelig ennå. Dagene er travle, og nei, Anton er ikke her. Men at han aldri noen gang skal være her igjen er ikke like enkelt å forstå. Det kommer som kastet på meg i tide og utide, og da er både pusten og panikken vanskelig å hanskes med. Dagene går mye opp og ned.
I går var en dårlig dag. Jeg skulle ta noen telefoner for å finne ut hvor Anton var i verden, etter å ha mottatt faktura for urne og kremering. Jeg trodde fortsatt den nydelige, lille, tynne, myke kroppen fantes der ute et sted. Anton var sendt til kremering allerede 2.mai, og da forsto jeg fort at det kanskje var gjennomført allerede. Damen hos Kremo TE AS var ikke spesielt hyggelig å snakke med. Jeg spurte litt om fakturaen først, før hun spør “Ja, hva lurer du egentlig på?” Jeg lurer på når det skjedde. Når kremeringen ble gjennomført. Jeg skulle ønske man fikk vite slikt før det ble gjort. Jeg hadde ikke fakturanummer tilgjengelig og jeg kunne nesten føle himlingen med øynene mens hun lette gjennom papirene. 4.mai. Okei, ja, takk for hjelpen, hade bra, eller noe slikt. Så brøt verden litt sammen igjen. Anton hadde vært sand, grus, aske i seks dager allerede – og jeg hadde ikke visst noen verdens ting. Hvor vanskelig kan det være å sende ut automelding til pårørende? I deres øyne er vi vel ikke noe annet enn en kunde.
Urnen blir sendt tilbake til Veterinærinstituttet, hvor den må hentes, slik jeg har forstått det. Obduksjonsrapporten regner jeg med at dukker opp neste uke. Det høres litt fælt ut, men jeg håper rapporten er fæl, grusom. Slik at jeg kan begrave alle “tenk om” og “hva hvis” sammen med Antonmin.

Ta vare på de dere har, og nyt hver dag dere lever alle sammen.
Slutt å irriter dere over snø 11.mai! Hva i all verden betyr det egentlig?
IMG_6002.JPG

 

Vi savner deg

Hei Fanton,

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har grått mer, skriki mer og gitt opp. Men livet fungerer dessverre sånn at man bare må henge på videre. Avtaler står og tidspunkt må overholdes. Og livet inneholder jo fortsatt hund. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått hvis du var min eneste. Nå må man fortsatt opp om morgenen, turer må gås, bilburet har fortsatt innhold selv om den ene halvdelen står tom. Minimalt må ryddes bort. Det er fortsatt én som avhenger av meg. Bare én å bekymre seg for. Bare én å ta vare på. Bare én å elske.

Vi har mistet et familiemedlem alle sammen. Den lille ulykkesfuglen vi hadde så hjerte for. Den lykkelige glade, som uforbeholdent elsket naturen, livet og sine nærmeste. Selv om han ga oss hodebry, og sjeldent fikk skinne ved hundemøter, så skinte han alltid for oss.
Jeg var så stolt av den lille familien min. Nå er vi kun en duo. Andre får føle hva de vil, men en duo er ikke en familie. “Deg og meg” er ikke et “vi.”
Et “vi” er så mye sterkere. Det føles så mye mer holdbart.
page7maia

19 år gammel var jeg, og hadde så inderlig lyst på en hund til. Mer om den drømmen har jeg skrevet HER. Han gjorde meg så stolt da vi landet sammen på Gardermoen 12.april 2012.
Min etterlengtede lille gutt. Tøffingen som stakk av fra hagen etter et par dager hjemme, og bød en Newfoundlandshund opp til lekeslossing kort tid senere. Han som var så lykkelig og glad, at dressuren fikk vente. Han skulle ikke bli hindret i alle disse gode sosialiseringssituasjonene. Folk lo av energien og innsatsen hans, når ladet han batteriene? Han ladet opp i armene mine, på ryggen i sofaen og liggende halvveis inni lekekurven, etter at han hadde brukt ene labben til å velte den. Han spiste ved som kveldskos og var en badeløve allerede før den første sommeren var på plass.
page7mai

Han som fikk meg til å gråte av glede ved vinterens første snøfall, og løfte han opp til vinduet for å vise han det. Jeg kunne irritere meg grønn over overraskende snøfall når våren egentlig skulle være bankers, men så fort vi åpnet døren var irritasjonen forduftet. Ingen andre kunne vise glede på en slik måte. Han løp i snøen som han løp i vannkanten. Han gravde snøhuler som han gravde på stranda. Han fanget snøballer som han angrep pinner. Han elsket meg som jeg elsket han.
page7maib

Han jeg vugget i søvn, sittende på gulvet midt på natta, da han ikke ville sove en av de første nettene. Han som tidlig bestemte at sengen var hans plass, noe det var til siste stund. Han som bjeffet som ei jente når han var utålmodig. Han som innviet sommeren i solveggen senest i mars. Han som plutselig nusset meg på leggen uten at jeg visste at han var der. Han som ble mer og mer glad for hver gang jeg kom hjem, slik at jeg de siste månedene måtte beskytte meg selv mot snutedunk i ansiktet og kosebitt på nesa. Han som fikk meg til å vri meg på gulvet av latter når han tro til kosemoseoverdose og sleiking i øret. Han som fikk meg til å elske så høyt. Han som fikk meg til å sørge så dypt.
page7maic

Og nå skal vi aldri nusse mer. Aldri ligge inntil hverandre om natta. Aldri feire 11.februar. Aldri dele en is. Aldri kaste pinner ut i Mjøsa. Aldri glede oss til blåbærsesong. Aldri løpe agility. Aldri sitte langs jordet og spise gulrøtter vi har dratt opp selv. Aldri kose kinn mot kinn.
10 dager uten, og jeg venter fortsatt på at du skal bykse inn døra etter endt sykehusopphold. Ikke helt frisk kanskje, men medisiner og spesialfór resten av livet hadde vi fikset lett som bare det. Alt hadde vært lettere enn å ikke få lov til å leve sammen. 345U7012-høy oppløsning

Vår siste fine tid

2017 så ut til å bli fint. Det så ut til å bli fylt av positive ting og spennende forandringer. Og etter at Anton sprakk tredeputa på ene poten 2.januar, så kunne jo året bare bli bedre, eller…?
Jeg var ferdig med studier i desember, og var fast bestemt på at denne januarmåneden skulle være hellig! Jeg hadde jobben på Kitch’n, men utenom det skulle jeg hverken skaffe meg mer jobb, eller søke på jobb. Jeg trengte virkelig å hente meg inn igjen.

Et innlegg mest for min egen del,
for å få litt oversikt over starten av 2017.

IMG_6604Og så takknemlig jeg er for det nå.
Som medarbeider i butikk blir det mye kveldsjobbing, oftest 15-21 eller 16-21. Det er såklart ikke supergøy i lengden, men jeg har nytt nesten hver eneste kveldsvakt etter jul. Å få sove til menneskelig tid (8-ish), morgentur, lang frokost med lesestoff, og en god skogsrunde før jeg drar. Det er noe annet enn å ta den samme skogsrunden sliten etter jobb, når mørket siger på og alle andre også lufter hundene sine.
pageanton1 – Kopi
2017 var hvertfall et godt år i 3,5 måned. Poten til Anton ble fort fin, og det gledet vi oss over. 1.februar kom morfar på besøk til oss, og vi tok han med ut på vår faste runde i skogen. Noen dager senere var synet av to passerende hester i vinterparadis turens høydepunkt.
pageanton2
11.februar var verdens søteste gutt 5 år! Vi tok bursdagsbilder ved Mjøsa dagen før. Jeg syntes 5 år var et litt skummelt tall. Da er man virkelig voksen, og vi hadde kanskje “bare” 8-9 år igjen…
pageanton2 – Kopi
På selve bursdagen var jeg først på jobb, før vi var så heldige å få gå tur med Enya! Herlige, gode Enya som vi ble kjent med da vi bodde på Gjøvik. Antons bestevenninne og favorittjente. Bedre bursdagsgave kunne det ikke bli.
pageanton3 – Kopi
Fra midten av februar ble det mer Eidsvoll på oss. Jeg hadde fått en 40%-stilling i barnehage, som jeg kombinerte med Kitch’n litt til. Hverdagen var fortsatt helt passe travel. På Eidsvolldagene tittet også gjerne mormor innom, og mamma gikk tur når hun var hjemme. Heldige gutter.
pageanton324.februar vil nok være en av dagene jeg kommer til å huske best. På ettermiddagen skulle mamma og mormor komme på middag og teater, men først måtte guttene luftes. På den vakreste dagen denne vinteren. Jeg var i litt jobbdilemma disse dagene (luksusproblem forsåvidt), og utpå Mjøsa rant tårene, for… Herregud, så heldig jeg egentlig var!
Livet, jobb, glade gutter, sol og snart vår.
pageanton4
I starten av mars rakk vi jammen et besøk av Kara også. Hun var hos oss fra fredag til søndag. Det er alltid litt styrete de første timene, men så roer det seg fortere enn tidligere, og jeg fikser trehundseier-tilværelsen for en kort stund.
pageanton4 – Kopi
17.mars dro jeg med min venninne Eva opp til hytta i Feiring. Dagene tikket. Kun fire gode uker var igjen. På lørdagen fikk vi første snev av vårvarme i solveggen, og koste oss ute på terrassen.pageanton5
De nederste bildene er fra 1.april – en nydelig dag. Vi koste oss ekstra på runden i skogen, og da vi kom tilbake tok jeg fatt på litt hagearbeid. Kaspar snuste rundt, mens Anton fant pinnen sin. Jeg satt meg rett ned på gresset, og husker så godt at jeg også da kjente en intens lykke. Livet var godt.
pageanton6
Da huset til mamma skulle få nytt tak ble det noen flere dager på hytta, og det takker aldri Anton nei til. Det gjør egentlig ikke jeg heller. Hvertfall ikke når føret er sørpete og møkkete på Råholt, og det fortsatt er ren og fin snø på hytta.
Første uka i april begynte jeg så smått i ennå en barnehage. Etter påske skulle jeg i gang 100% totalt.
7.april hadde jeg “reservert” meg mot jobb på forhånd, da jeg skulle være barnevakt på ettermiddagen. Det ga muligheten for en deilig 3-timerstur med morfar og guttene på formiddagen. Disse turene gledet vi oss til å ta flere av.
pageanton7
I påsken nøt vi litt alenetid på Hamar fra søndag til langfredag morgen. Hamar har vært vårt fristed og paradis siden 2013. Vi ble en ekstra natt i påsken bare fordi vi hadde lyst. Fredag formiddag satt vi kursen mot hytta, hvor familien skulle samles for grilling.
Det var helt nydelig å komme frem til all snøen, Anton kastet seg ut av bilen og storkoste seg. Det gjorde jeg også. Jeg skulle virkelig nyte siste rest av snø, fordi Anton elsker det så høyt. En finfin langfredag avsluttet vi med en spontan gåtur, før vi dro hvert til vårt. Alle var fornøyd etter en deilig dag.
Lite visste vi om at dette var den siste gode dagen på så altfor lenge…

Innlegg om sykdomsforløpet kommer.

Et helvete på jord

Jeg regner med at dette bare er en syk spøk som snart er over? Et mareritt jeg snart våkner fra? Noen med en bisarr humor som holder meg for narr?
For det er den eneste måten å forklare dette på. Ingenting annet gir mening. Ingenting annet er overkommelig.

374154_10151484039035652_743293332_n
And then my soul saw you and it kind of went “Oh, there you are. I’ve been looking for you.”

Det er som om det aldri var meningen. Det jeg hele tiden har trodd har hatt en sterk mening. Måten vi fant hverandre på. Den sterke kjærligheten som fortsatt ga meg sommerfugler i magen etter fem år. At det var oss mot verden. Jeg som tidvis måtte beskytte deg mot en tullete storebror, og mot andre hunder du ikke ville ha noe med å gjøre. Støtte deg når du var ukomfortabel. Bygge oppunder når du fortjente ros.

Det er så mange tanker og følelser som flommer gjennom kroppen disse dagene.
Fornektelse. Lammelse. Maktesløshet. Sorg. Desperasjon. Sinne.

Jeg håper og tror takknemligheten vil komme senere. De gode minnene. Solskinn.

Men nei, det hjelper ikke nå å høre at det kommer til å bli bedre. At jeg må tenke på de gode minnene. At han har det bedre nå. At jeg må være glad for den tiden vi fikk sammen.

For det er ikke sånn. Hvordan kan 62 måneder med Antonmin veie opp for potensielt 70 år uten? Når jeg virkelig forstår at jeg aldri mer skal stryke over fregnene hans, se han løpe forbi meg i skogen, og aldri møte meg i døra igjen. Hvordan skal jeg klare å puste da?
10174966_740523399325525_6233292242109846019_n
Jeg er glad for…

  • at jeg hundretusen ganger sa at jeg elsker deg
  • at vi hver dag tok oss tid til kos og nuss
  • at du nesten alltid valgte senga sammen med meg, selv om det ble trangt
  • at vi fikk en ekstra uke sammen, selvom det gikk til helvete

Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for…

  • at vi ikke tok blodprøver ved omgangssyke i fjor, og at vi ikke dro til veterinær i jula
  • at jeg ikke besøkte deg på onsdag
  • at jeg ikke tuppet megselv i rævva og kom i gang med agility igjen. «Når jeg er ferdig med studiene, så… Når vi har flyttet hjem til Eidsvoll, så…»
  • at du fikk en storebror som ikke ønsket deg
  • at jeg har vært så sliten av livet som hundeeier det siste året

Jeg er lei meg for…

  • at du aldri fikk oppleve livet som alenehund, bare du og jeg, ingen sjalu storebror
  • at jeg ikke snappet opp noen tegn tidligere, selvom de knapt var tilstede
  • at våren kom skikkelig først nå, som du hadde nyti solveggen i dag
  • alle planer som gikk i vasken
  • alle kyss vi går glipp av

Jeg blir sint av…

  • at nyrer er så jævla slemme når de først blir vrange
  • at transplantasjon på dyr er så håpløst å gjennomføre (om du bare kunne fått en av mine, skatt)
  • at universet aldri gir meg fred

IMG_0212

KooikerCamp 2016

Så er vi hjemme igjen, etter å ha tilbragt siste uka i juni i Sälen for femte år på rad.dag0Karas eiere tok seg en tur til Spania, så Kara fikk bli med oss. Hun var også med da hun var 5 måneder gammel, i 2013. Vi var på plass i Sverige søndag ettermiddag, og tok en tur i slalåmbakken før middag, fotball og kveldstur med Cheryl og Bree. Cheryl tok turen fra USA for tredje gang, og hennes Bree var med for andre gang.

dag1Bilde 1 ovenfor: Marika Andersson.

Mandag morgen var det tradisjonell tur opp Kungsleden. Her går vi opp til et fjellvann, før noen går tilbake – mens andre fortsetter på en lenger runde. Jeg var allerede utslitt etter første morgen med tre hunder, så vi gikk tilbake til hytta for å spise lunsj.

dag1 – KopiBilde 2 ovenfor: Pia Cederberg.

Etter lunsj ble det sosialiseringsaktiviteter i bunnen av slalåmbakken. Vi delte oss i to ringer, og i hver ring fikk én og én hund fokuset. Hunden skulle oppsøke menneskene i ringen på eget initiativ, og fikk ros og belønning når de gjorde det. Anton tok det så bra og lett som jeg regnet med, men han har godt av det uansett. Kara er noe mer forsiktig, men fikk en god opplevelse. Selv om gjengen min ikke er voldsomt begeistret for “inntrengere,” så er det helt okei å dele Cheryl og godteri med Bree (bilde 3 ovenfor).

På kvelden samlet vi oss på SkiLodge i Lindvallen, hvor vi skravlet hund et par timer. Vi hadde så tenkt til å gå over til O’Learys for å se England-Island, men de stengte visst 21 på mandager de da…. Dermed tok vi turen til Ingela, Simon, Marika, Cheryl og Sara (phu ;)) sin hytte.

dag2Tirsdag morgen var det klart for spor. Vi var litt tidlig ute, og tok oss en tur opp i snøen mens vi ventet. Snø i juni er herlig! Mest fordi det allikevel er varmt i luften, og man lett kan stikke av fra snøen når man vil 😉 Kara skulle få prøve sporruta først. Ruta vår var ikke av de beste, fordi vi lot nybegynnerne komme i gang først. Kara nølte litt, men fant målet til slutt. Deretter prøvde jeg med Anton og Kaspar i samme rute, og de tok den veldig bra.

Etter lunsj ble det litt enkle aktiviteter igjen, før vi også denne kvelden samlet oss for teori nede i Lindvallen.

dag3
Bilde 2 ovenfor: Marika Andersson. Bilde 3, 4 og 5 ovenfor: Pia Cederberg.

Onsdagen har også fast tradisjon – agility i Malung, på Malungs kennelklubb.
Hovedsakelig er det bare gøy, og alle får prøve seg frem, både med agility og rallylydighet. Kennelklubben serverer oss lunsj og kaker, og dagen avsluttes med en uhøytidelig agilitykonkurranse. Kaspar fikk prøve seg, og han ble faktisk med på hele banen, selv om han måtte bortom publikum et par ganger. Da det var Anton sin tur “jagde” jeg de andre hannhundene til andre siden av gjerdet. Han er så fokusert, så det hadde kanskje gått fint, men jeg trenger en ekstra ro og trygghet, ellers blir det bare tull. FULL fart som vanlig, og litt for kjapp forbi et par hinder. Men det ble ingen feil, og jeg fikk han fint tilbake i løypa. Det resulterte i en flott 2.plass  😀

Vi var ikke tilbake i hytta før nærmere klokka 18, så vi hadde en utrolig deilig og slapp kveld med bare en liten kveldsrunde.

dag4Bilde 1 ovenfor: Marika Andersson.

Torsdag fikk vi “sovmorgon” før en liten økt 11:30. Været var dårlig, og etter noen øvelser med alle tre hundene, dro vi til Sälen for å handle. Under ettermiddagsturen møtte jeg på en seksbent hund i fjellet (bilde 2 ovenfor) 😉 På kvelden samlet vi oss i hytta til Ingela & co for skravling og fotballkamp. Veldig hyggelig kveld!

dag5Bilde 2, 3, 5 og 6 ovenfor: Marika Andersson.

Mange reiste i løpet av torsdagen, så vi var en liten gjeng som var klare for langtur fredag morgen. 08:30 var vi på plass ved Hundfjället og la i vei. Klokka 11 stoppet vi ved Skogsäterstugan for lunsj, før vi fortsatte. Da vi ankom parkeringsplassen hadde vi lagt bak oss 12,98 kilometer på nøyaktig 5 timer. En flott tur! Ekstra gøy at jeg ikke merket noen forskjell på de tre hundene – både 3,5-åringen, 4,5-åringen og 9-åringen fullførte uten problem.dagolearysDet var spådd dårlig vær denne dagen, men vi fikk kun noen få dråper i løpet av turen. Derfor var jeg innstilt på å dra rett til Kungsleden for den årlige photoshooten ved det kule treet. Og tror du ikke – da vi satt oss i bilen åpnet himmelen seg 😉 Så sta som jeg er skulle det bli bilder uansett, og det ble det, selv om de er kjempestusselige i forhold til tidligere. Slike ting irriterer meg dessverre mer enn jeg skulle ønske, så neste år skal anledningen benyttes ved første gode anledning – om det så blir det første vi gjør ved ankomst.

dagolearys – KopiFredag kveld var den gjenværende gjengen endelig klare for O’Learys og fotballkamp. Jeg hadde gledet meg hele uka, og det levde virkelig opp til forventningene med god mat og seier til Wales over Belgia.
Lørdag morgen kjørte vi vestover igjen, fornøyde etter en fin uke. Nå aner ikke hvor jeg er i “verden” neste år, men KooikerCamp er allerede skrevet opp i kalenderen 🙂IMG_1752

 

 

 

Da gamlefar ble champion

IMG_3522.JPG
Jeg blir fortsatt litt satt ut når jeg tenker tilbake på helgens resultater. Så utrolig mye mer gøy det er, når man ikke har noen forventninger på forhånd.

Rasespesialen nærmet seg, og da føler jeg alltid at jeg “må” stille. Disse årene jeg har bodd på Hamar har det føltes som et ekstra tiltak å ta turen, men jeg vet jo hvor koselig det blir når dagen først kommer. Det var i tillegg flere måneder siden vi hadde truffet Kara, så jeg følte det var en god anledning til å slå to fluer i en smekk. Og når jeg først skulle melde på henne, var det teit å la andre delen av bilburet være tomt 😉 Da var det egentlig bare et valg. Anton er mer krevende å ha med rundt, og jeg vet hvor sliten jeg hadde blitt. I tillegg gjorde hans rygg-/kneplager det uaktuelt uansett. Kaspar fikk bli vårt reisefølge.

Kaspars utstilling nummer 12. Én som valp, ni i åpen klasse og dette ble andre gangen som veteran. Vi var ivrige en periode, men møtte mye “motgang.” Vi deltok blant annet i brødrene Berk (Linux & Marvin) sine glansdager, i tillegg var Kaspar både to og tre kilo for tung på det verste. Sju av ni deltakelser i åpen klasse ga excellent, mens very good ble gitt to ganger pga vekt. Tre CERT samlet vi greit, men storcertet uteble.
utstillinger0916.jpgSå tok lillebror mer over, og utstilling var rett og slett ikke like gøy lenger. Men for et knapt år siden kom lysten tilbake da Kaspar ble veteran. Det hadde jeg rett og slett gledet meg til. Dommerne blir kanskje litt lettere imponert, og for en kjekkas med kun noen få hvite hår rundt øynene, øynet jeg en mulighet. Derfor var det veldig gøy da vi i oktober ble Norsk Veteranvinner 2015 i Vikingskipet. Lysten og gleden ved å stille var tilbake.

Jeg avsluttet min barnehagelærerutdannelse den torsdagen, og på lørdag sto vi opp sammen med sola. Jeg kjente allerede da at dagen kom til å bli bra. Etter endt årsmøte hadde vi god tid til å få satt på plass bur, og gått en god tur, før vi inntok Drammen hundepark.page0406b.jpgEtter noen unggutter var det vår tur. Det er så deilig å hannhund, for da slipper man å vente så lenge i ringen 😉 Med godbiter gjør Kaspar det meste, men han ble nok litt for opptatt av hva som befant seg i hånda. Dommeren spurte om vi hadde drevet med lydighet, fordi han var så opptatt av hånda/armen min. Da var det bare å putte all godis i lomma og late som vi hadde full kontroll, hehe. Dommeren var nøye (og trivelig!) og tok seg god tid. Da det nærmet seg slutten begynte Kaspar å bli utålmodig, og dro til med litt vinking. Jeg var strålende fornøyd med en god opplevelse, og vi gikk ut av ringen med excellent, CK og beste veteran. Kritikken ligger nederst i blogginnlegget.page0406a.jpgDa begge åpen klasse-guttene fikk very good før vi skulle inn i ringen, begynte jeg å få et lite håp. Vi kunne fortsatt få storcertet selv om vi skulle havne bak championgutta (tenkte jeg da, når jeg ennå ikke hadde kommet på at den finske championen også jaktet certet). Fire hannhunder skulle tilslutt kjempe seg i mellom.
Vi startet bakerst pga startnummer, og jeg måtte si til meg selv at vi kanskje kom til å ende der også. Etter en rundes løping ville dommeren ha meg fremover. Jeg trodde han geleidet meg inn på en andre plass, men han vinket meg ennå et hakk frem. Da startet hjertet hamringen… Litt mer løping… Og dommeren var ferdig! Vi sto først! Certet var vårt, og Kaspar var Norsk Utstillingschampion!

Kaspar vant i siste runde over en 11-månedersgutt, en 2-åring og en nesten 5-åring. Totalt ble han best av utstillingens ni hannhunder.IMG_1673.JPGHelt avslutningsvis ble Kaspar BIM (best i motsatt kjønn), men det betydde ingenting i den store sammenhengen akkurat denne dagen.

Å stille ut er til tider frustrerende og slitsomt, hvertfall når det ikke gjøres jevnlig. Bakdelene i tidligere år var at jeg hadde så enorme forhåpninger, og ble skuffet så mange ganger. Jeg kunne jo ikke begripe at han ikke vant alt som var 😉 Så blir man eldre og mer avslappet, og det ble jammen hunden også. Så går fokuset over til å ha en god opplevelse fremfor resultater. Vi hadde det så gøy! Det var ingen tvil om at gutten som fyller 9 år i august storkoste seg. Og når gode resultater kombineres med lykkelig hund, så endte vi opp med den flotteste utstillingsdagen hittil i livet (så vidt foran Antongullet som nusset dommeren på sin andre utstilling).

…men vi er ikke ferdig i veteranklassen av den grunn. Vi tar en utstilling i ny og ne, så lenge vi har det gøy. Vi har fortsatt noe å strekke oss etter. Kaspars mamma ble tross alt BIM på rasespesialen måneden før hun fylte 11. Så om to år… 😉
IMG_1682.JPG
Takk for en nydelig dag, Kasparmin. Dette fortjente du, og dette fortjente jeg.

Takk til Femke for de fire bildene av oss i ringen.
page040616a.jpg

Vårt 2015.

Så er vi her igjen. Et år siden sist. Og denne gangen er dette innlegget kjekt for hukommelsen. For det er lenge siden et år har inneholdt så lite hund som 2015, og jeg trenger å bli minnet på hva vi egentlig har drevet med.
Guttene får det de trenger av turer, kos, mat og kjærlighet, men andre aktiviteter har det vært mangel på dette året. Jeg skrev et innlegg tidligere i år om dette HER.

JANUAR.
janfeb
Allerede den første dagen i året bar det opp til Hamar. Jeg hadde eksamen 7.januar, så den første uka ble som eksamenperioder pleier å være. Stress, nerver, mat og gåturer som får meg til å nullstille litt.
Årets første innkjøp var en selfiestang, som måtte testes ut (bilde 1 og 2).
Ellers ble det mange late dager, og mange fine turer i vinterparadis.

FEBRUAR.
janfeb - Kopi
Første uka i februar fikk guttene være en natt hos mamma (bilde 1), mens jeg tok en kjapp tur til Larvik. Det er få dager i året jeg har helt hundefri, men da er jeg til gjengjeld suveren på å nyte hvert minutt.
11.februar var Antonskatt hele 3 år! (bilde 2).
Helgen etter bar det ned til Eidsvoll igjen for begravelse (bilde 3), overnatting hos mormor og fire dager på hytta (bilde 4).
Siste halvdel av måneden var vi tilbake på Hamar med travle hverdager.

MARS.
marsapr
Mars kom med nydelige vårdager de første to ukene (bilde 1 og 2). Når denne bittelille smaken av sommer kommer, kjenner jeg på en enorm lykkefølelse. Så skuffelsen var stor da ennå et hvitt lass kom dalende ned da mars nærmet seg slutten (bilde 3). Men vi koste oss med vinterlig påskevær på hytta (bilde 4), før snøen forsvant igjen.

APRIL.
marsapr - Kopi
Det ble mye hit og dit denne våren, men påskeferien avsluttet vi med ennå et par dager på hytta (bilde 1). Etter et par uker på skolebenken var det tilbake på hytta, denne gangen sammen med Kara (bilde 1, 2 og 3).
Vi var så hjemme hos mamma noen uker, mens jeg hadde praksis i barnehage på Eidsvoll.

MAI.
maijuni
Jeg ser nå hvor innmari flink jeg var til å bruke hytta i vår. Og godt er det – for etter turen i mai (bilde 1), så var vi ikke tilbake igjen før desember. I år håper jeg vi er der mer jevnt gjennom hele året.
Våren var på plass for fullt (bilde 2), selv om 17.mai på Eidsvoll ble en veldig kald affære. Etter mange fine maidager “sørpå,” ble slutten av måneden rolig på Hamar, blant annet med margbein i skogen (bilde 4).

JUNI.
maijuni - Kopi
Godværet er tilbake, og det vet vi å utnytte. En ekstra lang rundtur i nabolaget (bilde 1), og badesesongen i gang for fullt (bilde 2).
12.juni var endelig siste skoledag, og det ser det ut som både Anton og jeg var like glad for (bilde 3). Dagene ble nå erstattet av jobbing, men vi fikk klemt inn fine turer lang Mjøsa allikevel (bilde 4).

sverigeUke 26, og hva betyr det? Jo, ferie og KooikerCamp!
Vi koste oss først i Sälen (øverste rad), og så kjørte vi videre i Sverige (nederste rad), hvor vi besøkte Antons søster Alea.
Denne turen har jeg skrevet mer om HER.
I disse dager venter jeg på at hyttene igjen legges ut. Vi er selvsagt klare for KooikerCamps 5-årsjubileum 🙂

JULI.
juliaug
5.juli fikk Anton og jeg tatt en etterlengtet agilitytrening på Bøn. Det har dessverre blitt altfor lite agility i år, og det må bare bedres i år. Samtidig hentet vi Kara, som fikk bli med innom mamma en tur. Slik ser våre middager ut, med tre hunder tilstede (bilde 1). Kara ble så med opp til Hamar i noen dager, mens Tommy var bortreist (bilde 2).
Det var så endelig klart for Hellas igjen. Mormor og Maren Ylva var suverene hundepassere! Selv om jeg aldri klarer å slappe av 100% når jeg ikke har styringa selv, så vet jeg at guttene storkoser seg – og det går jo stort sett alltid bra.
Måneden ble avsluttet med deilige dager i Hallingdal sammen med mamma (bilde 3 og 4).

AUGUST.
juliaug - Kopi
Er det noe det har vært mangelvare på i 2015, så er det kooikervalper i Norge. Så når Toril først fikk to valper 1.juli, måtte vi bare ta en tur da valpene var 5 uker (bilde 1). Heldigvis ser det ut til å bli flere sjanser i 2016.
Jeg nøt så et par fridager i London med kusine Maren Ylva.
Så kom det endelig litt ordentlig sommervær, og da ble det fotografering ved Mjøsa (bilde 2).
Siste helg før skolestart var vi på Eidsvoll, og 17.august ble Kaspar 8 år!  (bilde 3).
Været ble bare bedre og bedre mot slutten av måneden, og vi pakket sekken så fort vi kunne, og ruslet 10 minutter ned til vannet (bilde 4).

SEPTEMBER.
septokt
Jeg merker også at det ble veldig mange turer til Eidsvoll dette året. Ingenting galt med det, men det er slitsomt å hele tiden pakke opp og ned. Pakke ut og pakke på nytt. I tillegg gleder man seg jo så klart mer, hvis det blir litt mer tid mellom besøkene.
September startet med European Dog Show på Lillestrøm, så da måtte vi selvfølgelig nedover. Ingela tok turen fra Umeå sammen med Nize for å stille ut, og de bodde to netter hos oss. Veldig koselig, og det syntes Kaspar også (bilde 1).
24.september ble Anton ordentlig onkel for første gang, da kullsøsteren Alea ble mamma (bilde 3).
Vi fikk endelig tatt et besøk til oppdretter Brit igjen – da vi skjønte at Kaspars nydelig fødested dessverre skulle selges. En veldig hyggelig dag (bilde 4).

OKTOBER.
septokt - Kopi
Tilbake på Eidsvoll for praksis, og etter første fullførte arbeidsdag klarte Kaspar å strekke benet skikkelig (bilde 1). Resten av dagen klarte han knapt å gå ordentlig, men det bedret seg etter hvert. Dessverre ser jeg fortsatt tendenser innimellom, så vi må nok få tatt en sjekk.
Verden ble oransje, og vi måtte selvsagt ha photosession i løvet (bilde 2). Vårt favorittre ligger ved siden av en meget travel rundkjøring, så det blir nok av lydighetsøvelser i samme slengen.
Jammen dro vi ikke til med en utstilling denne måneden! For første gang på 3 år, ble Kaspar igjen stilt ut (bilde 3). En finfin stund i Vikingskipet.
Kara tittet innom oss igjen også, og vi fikk gjennomført de første helsetestene (bilde 4).

NOVEMBER.
novjul
November er alltid en kjip måned. Det er ingen vei utenom den mørke tida, og i tillegg er det siste innspurt på skolen før eksamen. Hadde jeg kunne valgt, så ville jeg tilbragt hele måneden som på bilde 1.
Det var klart for tannrens for Kaspar, og jeg må si det er deilig å ha en veldig trøtt hund resten av dagen (bilde 2).
Snøen tittet innom en liten tur (bilde 3), men forsvant fort igjen.
29.november var første søndag i advent, og den ble brukt helt passende, spør du meg (bilde 4).

DESEMBER.
des
Som om ikke oktober og november var travle nok, med mye jobbing i tillegg til skole, så er det ingenting som slår desember. Avsluttende klassetur til Skeikampen 7-9.desember, og da var guttene hos mamma. Jeg har vært flink til å lade batteriene på sydenturer tidligere, men aldri har jeg kost meg så mye med fri som denne turen. Jeg følte nesten jeg kom tilbake som et nytt menneske, og energien trengtes til eksamen og jobbing.
Sent på kvelden 22.desember var endelig juleferien et faktum. Mange rolige, fine dager, med blant annet juletrehenting (bilde 2), slappe formiddager og hyttetur (bilde 3). Etter jobbing 30. og 31. desember, avsluttet vi året på hytta. Bare hundene, mamma og jeg.
Bilde 4 er tatt nøyaktig klokka 00:00, da hundene gikk ut på verandaen for å se hva som foregikk. Vi slapp selvsagt ikke unna fyrverkeriet, men lydnivået var på et heeelt annet nivå, enn midt på Råholt.
Godt å gå over i et nytt år sammen med fullstendig avslappede gutter.
novjul - Kopi
Jeg er på egne vegne fornøyd med 2015, men 2016 er nødt til å bli et mer aktivt hundeår. Jeg håper energien og viljestyrken min er til stede for å få det til.
Så får vi se om Karas valpekull får utsettes til sommeren 2017 – men mer om det senere 🙂

KooikerCamp 2015

Dette innlegget burde jeg skrevet rett etter jeg kom tilbake, for nå var det skikkelig tiltak kjente jeg… Men her kommer det.

dag1Mandag morgen begynte vi med felles tur oppover Södra Kungsleden som vanlig. Noen av de faste, “gamle” var tilbake i år også, men en del nye var også på plass. Gøy med nye bekjentskaper.
Senere på dagen ble Kaspar og jeg med på litt rallylydighet, før sosialt samvær på kvelden.

dag2Dag nummer to var det klart for spor. Hadde det ikke vært or all ventingen, så hadde spor vært gøy det… Neida, vi skal få til mer av det – og finne lure måter å planlegge på 🙂 Anton fikk prøve først, og så “bannet jeg i kjerka” og gikk med Kaspar samme sted etterpå. Og det gikk så det suste. Noen ganger er det viktigere at hundene blir slitne, enn at absolutt alt skal gjøres etter boka.dag2 - KopiSå var det klart for bursdagsfeiring, i år som i fjor. Fjorårets 1-åringer var nå blitt 2 år. Kullets 5 jenter var på plass i år også (de to guttene manglet). Vi samlet oss på Olnispagården hvor det ble kake, skravling og fotografering.
dag2foto
Tirsdag var en god dag, så da jeg kjørte “hjem” fra Olnispagården i 21-tiden og det fortsatt var nydelig vær, bråbestemte jeg meg for photoshoot.
5 minutters gange opp Kungsleden har blitt fast plass. Flinke gutter gjorde en god og effektiv jobb, før vi dro hjem og la oss 🙂

dag3Onsdag bar det av gårde til Malung og hundeklubben der. Dagen besto av rallylydighet, agility og lunsj. Det kjipe med svensker er at de absolutt skal ha med hundene absolutt overalt, og at de nesten aldri kan sitte litt i bilen.
Her er jeg vant til (på agility) at instruktør oppfordrer folk til å sette hundene i bilen, om den som løper bana ønsker det. Jeg var på nippet til å dra – for å gå agility med Anton når 15 hunder står rundt er klin umulig. Men så oppmuntret heldigvis Ingela til at vi kunne prøve litt med de gale gutta våre. Noen gikk utenfor gjerdet, mens andre avsluttet for dagen. En fin avslutning med flere gode løp, før vi kjørte tilbake.

dag4 Torsdag var det klart for litt nosework. Gøy å høre litt om, men kjenner tålmodigheten min er litt for dårlig, når guttene bruker så lang tid på å skjønne noe som helst (og egentlig ikke skjønte det heller).
Ettermiddagen ble meeeget rolig, med en liten tur alene til Sälens fjellkirke.
Tradisjonen tro ble det felles mat med resten av gjengen denne siste kvelden. (Siste kvelden før campen avsluttes, men vi er alltid igjen en dag ekstra.)

dag5 Siste dagen tok vi turen opp til liften – da vi ikke har et bedre navn på det 😉 Lenger opp på fjellet. Vi kjørte et stykke og gikk opp resten, mens de fleste tok heisen opp til toppen. Der gikk vi innover til dette vannet (bilde 1 og 2) hvor det er utrolig flotte steinkonstellasjoner uti. Vi går så bortom en “klippe” som overhodet ikke er så skummel som den ser ut, før vi tar en sving og vender tilbake.

Kaspar, Anton og jeg gikk bak Annika, Hugo og Myra. Anton hadde vært så flink hele uka, med få utfall. Været ble dårligere, Annika bremset opp uten at jeg fikk det helt med meg, og plutselig kaster Anton seg etter rumpa til Hugo. Jeg fikk overhodet ingen følelse av at Anton var nær han. Lite trivelig syn når vi kommer til endestasjonen og jeg ser Annika og Lena stå å vaske rumpa til Hugo ren for blod 😦
Anton fikk tak – og det resulterte i sår like ved siden av endetarmsåpningen. Nærmeste dyreklinikk er Trysil, og Annika hadde ikke så lyst til å ta den turen alene. Jeg ble selvsagt med – det var det minste jeg kunne gjøre. Noen sting i rumpa, smertestillende, antibiotika og lampeskjerm. Stakkar Hugogutten. Heldigvis gikk det så fint som det kunne, og Hugo er nå frisk igjen.
IMG_7962
Fikk i det minste hilse på disse søte små (var 4 stk), som noen kjipinger hadde etterlatt utenfor klinikken.
Avsluttet dagen på O’Learys med noen av de som var igjen. Strålende kveld med nydelig mat!

dag6filipstad Så var KooikerCamp over, og vi satt kursen videre. Kaiko kom en tur fra Løten for å hilse på oppdretter Marika, så vi gikk en tur med de før vi dro fra hytta.
Første stopp i Vansbro (bilde 1) før det ble overnatting på et vandrerhjem i Filipstad (bilde 2 og 3). Kjip trapp opp, så jeg måtte bære guttene. Men vel oppe var det en nydelig veranda. En sånn skulle vi hatt 🙂

dag7
Klokken 8 neste morgen gikk turen videre. Jeg var innom Stavnäs (bilde 1) og Långserud kirke, hvor mine forfedre holdt til på 1800-tallet. Her dukket også den første flåtten opp…. Da var det i gang..
Jeg begynte å bli sliten, og det var ikke så kult å være på tur “alene” allikevel. Var innom Umeå, så visste jeg ikke lenger hva jeg ville. Heldigvis kunne jeg komme til Madelene og familien – så da satt vi kursen 3 timer sørover.
Vel fremme tok vi en tur i skogen med hele gjengen – Antons søster Alea og fire Border Collier.
Fantastisk med balanserte hunder, som gjorde at også Anton klarte å vise hvor flink og fin han er. Alle 7 gikk fint overens, og sa fint i fra til hverandre om det var noe de ikke likte.
Etter en koselig kveld gikk vi til sengs, hvor jeg måtte fjerne 10-15 flått fra hver hund..

dag8
Ny dag i Varberg, og etter frokost satte Madelene og jeg kursen mot Ullared. Jeg har nesten ikke sett noe av programmet, og visst minimalt, men tenkte det var kult å ta en tur. Og for et fantastisk sted 😀 Kjempegøy. Til neste gang skal det spares masse penger! Et par av kuppene var Hurtta treningsvest og Hurtta flytevest til 200 kroner stykket.
Tilbake på gården ble det litt fotografering, før vi satt kursen mot Norge.
Tusen takk for Madelene og familien for at vi fikk komme på besøk. Kjempekoselig å treffe de og Alea igjen etter 2 år.

På grensa måtte vi innom tollen, men ble kjapt sendt videre da de hørte hundene, og så et passasjersete fullt av nakkepute, crocs, kjeks, vaskeservietter osv 😛
Selv om flåtten la en demper på det hele (jeg har virkelig lært til neste gang vi skal sørover!) hadde vi 9 flotte dager i vårt fine naboland!
IMG_9574

Tilbake i Sälen.

Så er vi tilbake – for fjerde gang. Jeg blir så glad hver gang jeg passerer Högfjället, for å hente nøkler på Sälfjällstorget og handle på ICA Lindvallen før innlosjering på hytta. Nå føles det nesten som hjemme her, og det er godt å være tilbake. pagesalen1 For anledningen tok jeg vekk hodestøttene, slik at gutta (og jeg) skulle få bedre sikt. De fremover, jeg bakover. Det blir ekstra kjekt når vi kjører videre i Sverige neste helg. Vi møtte Cheryl i det samme vi kom. Hun har tatt med seg lille Bree hele veien fra USA for å være med. Tøft! Før jeg dumpet ned i sofaen tok vi en tur oppover alpinbakken. Og der oppdaget vi jammen det eneste positive med en dårlig vår 😉 SNØ! Det syntes Anton var helt fenomenalt der han løp oppover fjellet. Han syns så vidt på den lille snøflekken langt der oppe. pagesalen2 Jeg gleder meg mer og mer til hvert år jeg skal hit, men kjenner allikevel at jeg blir latere og latere. Jeg gleder meg til å slappe av på hytta, gå turer i fjellet og handle i svenske matbutikker. Alle aktivitetene som alle de andre gleder seg til, er baksiden for meg. Noen ting går selvsagt bedre enn andre, men jeg blir så utrolig utmattet av å være på vakt absolutt hele tiden. Anton kommer til å være helt idiot når vi møtes til fellessamling i morgen tidlig. Håper han roer seg litt når han blir vant til at det er hunder overalt. Jeg blir så lei meg av tanken på hva folk synes om Anton. I hvert fall de som ikke vet. Ikke vet hvor fantastisk glad og lærevillig han er, og hvor full han er av spillopper og kjærlighet. Jeg håper vi fått gått tur alene med noen av de yngste tispene som er her, så kanskje han kan vise at han også er søt og god. Synd å ha verdens godeste hund hjemme, og verdens teiteste hund ute blant folk. pagesalen3 Men nå skal vi kose oss! Også gleder jeg meg ekstra til vi kjører videre. På lørdag fortsetter vi innover i Sverige og sørover mot Storfors. På denne turen skal jeg innom steder mine forfedre vokste opp for 120-200 år siden. Høydepunktet blir Långserud, hvor min tippoldefar Stefanus og mitt etternavn Wennerstrand kommer fra. Håper på flott sommervær og fine steder for overnatting, grilling og boklesing inntil vannet. Så kjører vi nedover til Urshult, videre til Karlshamn, før vi kjører mot Malmö og oppover igjen langs vestkysten. Der håper vi å få truffet Antons søster Alea igjen. pagesalen4 Ikke bare fant Anton snø på turen, men det fine tjernet dukket også opp. Den perfekte gårunden for lille sprettball. “Har du ingen pinne, Oda?” sier han antagelig på det første bildet. Det hadde jeg ikke, og etter litt frem og tilbake ble det en svømmetur allikevel. Vi satser på at denne uka blir like fin som før 🙂 page121314 KooikerCamp 2012, 2013 og 2014. (Første bildet: Nina Grenness.)