En morfar som mangler

Det var en gang.
Ei jente med en morfar, og to hunder.
Som alle satt like stor pris på hverandres selskap.
2017 tok den ene.
2018 tok den andre.
Så var vi bare to igjen.page1002.jpg

For fem måneder siden, 5.september, gikk min morfar bort. Far, som vi kalte han.
Et tap som merkes hver eneste dag.

I oppveksten var kontakten med Far sporadisk. Veldig tett kontakt da jeg var liten, for så å dabbe av etter hvert, av ulike årsaker. Dette tiåret endret på det. I 2013-2014 tilbragte vi mer og mer tid sammen, og da han flyttet for seg selv før jul 2015, var han for godt tilbake i livene våre.
Far har alltid vært en mann med mange jern i ilden. Jakt og fiske, fotball, verv og en hjelpende hånd for de som trengte det. Og hund.
Det var noen hunder opp i gjennom i gamle dager, men ikke noe langvarig.
Det var da Ronja kom til han i 1987, at han fikk en langvarig følgesvenn. Det var felles familiebegravelse da Ronja gikk bort, og for Far var et liv uten hund uaktuelt.
I 2001 fikk jeg være med, da lille Mira ble hentet. Ytterligere 13 år med hund.
Etter at Mira døde i 2014, uttrykte Far flere ganger hvor mye han savnet å ha hund.
page1005.jpg
Han var så glad for selskapet til Kaspar og Anton.
Han var slik som de mest godhjerta menneskene er; de som hilser på hunden, før de hilser på eieren. En ordentlig hundevenn, noe Kaspar og Anton merket godt.
De lærte seg også fort hvor de burde sitte i familiesammenkomster. Far skalv mye på hendene, men noen ganger kan man jammen lure på om han overdrev. Han latet i hvert fall som at det var et uhell hver gang noe datt ned fra hans tallerken, som hundene fikk tak i 😉

2016 startet vi med flere fine turer sammen vi fire. Selv om jeg var på Hamar, var studiehverdagen fleksibel, og så fort vi fant et smutthull, gikk vi tur. Far kom også opp til Hamar på besøk, og guttene var helt ville da vi møtte han på togstasjonen.
I mars 2016 ble Far alvorlig syk, og han var ikke hjemme igjen før seks uker senere. Han trente seg opp igjen, og ble sprekere enn noen gang.
På kveldsturene på Hamar, ringte jeg Far i hvert fall et par ganger i uka. En liten oppdatering. Om han, om hundene, om sport. Han du alltid visste at tok telefonen, og som alltid var takknemlig for å slå av en prat.
page1003.jpg
2017 skulle bli så bra, regnet jeg med. Vi fortsatte det nye året med å gå turer, og jeg gledet meg til å flytte hjem igjen, så jeg var nærmere.
Så kom april, som rev fra oss Anton. Det var så viktig å være sammen med mennesker som også anså det som et tap å ikke lenger ha Anton i livet sitt.

Far var den typisk “gammeldagse” hundeeieren.
Selv om vi hovedsakelig hadde det masse fint sammen, så var det også få som kunne irritere meg mer. Når han syntes synd på hundene fordi de fikk tørrfór. Når han sneik til de mat, som de ikke burde ha. Jeg er veldig rund i kantene med godbiter, og andre ting i kjøleskapet, så lenge jeg vet det ikke er noen fare – Far var noe mer slurvete. Heldigvis syntes han det var artig at Kaspar og Anton var så glad i blåbær, og det hadde han stort sett alltid i kjøleskapet. Problem løst.
Jeg var heller ikke superfornøyd da han innrømmet at han tok av Kaspar båndet ved postkassene (ved lufteturer, når Kaspar var hos mamma), og lot han løpe tilbake til huset, forbi gårdsplassene til flere naboer. Han syntes nok jeg var litt overbeskyttende, men med det jeg har opplevd som hundeeier, syntes jeg at jeg hadde rett til å være litt ekstra forsiktig. Han forsto det.
Men det viktigste; han så på hunder som et fullverdig familiemedlem, som fikk plass både i sofaen, på fanget og i hjertet.

5.september var livet med Far over. Jeg blir fortsatt litt overrasket over at han ikke finnes mer. Hele august ble tilbragt på sykehus, men 4.september var han tilbake i kommunen, på sykehjem, og skulle bare trene seg opp igjen en gang til… Vi var på besøk denne tirsdagskvelden, og jeg så frem i mot helgen, da skulle jeg ta med Kaspar en tur på besøk. Klokka 7 morgenen etter, kom mamma inn på rommet, med den grusomme beskjeden…
Heldigvis fikk jeg denne gangen mulighet til det jeg angret så inderlig på da Anton døde. Kaspar fikk tatt farvel.
page1004.jpg
Vi savner han så inderlig, og orker ikke tanken på noe annet enn at vi en gang sees igjen.
Som et bilde jeg ser for meg, når jeg tenker på de tre jeg har mistet. Mitt livs tre største tap. Pappa og Far sittende langs en elv med hver sin fiskestang, mens Anton rusler i vannkanten.

IMG_5204.JPG

Advertisements

Ett år etter.

Nå føles det så fjernt. April 2017. Dette korte, lange året har vært det mest krevende og det året med flest forandringer hittil i livet. Et enormt tap, å gå fra studieliv til jobbtilværelse og innflytting i egen leilighet.
Anton føles så langt unna, og det er så mye som er glemt.

page270418.jpg
Fredag 27.april, på ettårsdagen for Antons død, reiste mamma, Kaspar og jeg til Moss. Mamma spurte et par uker tidligere om vi skulle gått ut å spist den dagen, for å markere. Da vi fant ut at ingen av oss hadde planer fra fredag til lørdag, booket vi oss rett og slett inn på Hotell Refsnes Gods på Jeløya, der jeg bodde en natt da Anton var innlagt.
Vi plukket hvitveis på vei ut til dyreklinikken, som vi la ned på gresset omtrent der Anton trakk sine siste åndedrag.
En fin stund, men jeg nektet nok meg selv å føle noe særlig. Orket ikke. Da vi gikk tilbake til bilen sto en hulkende dame utenfor klinikken, mens mannen som hadde ankommet i hui og hast holdt rundt henne. Det var deres 27.april. Jeg er så glad det er ett år siden vår.

IMG_9071.JPG

1.april 2017. En nydelig dag.

Når jeg tenker etter nå, så er det en ting jeg sitter igjen med etter året som har gått. Glemsel.
Det føles nå helt fjernt at jeg i fem år var hundemamma til to. Alle utfordringer, alt slit, all kjærlighet og alle de gode opplevelsene vi tre hadde. Fjernt, langt unna, tåkete.
Minnene kommer i små blaff. Når Kaspar ligger ved siden av meg, og jeg myser med øynene, så mye at han til slutt ligner på Anton. Når jeg blar gjennom alle album.

Ett år etter går det ganske greit å se gjennom bilder, selv om bildene fra sykdomsperioden er noe tøffere. Ved videoer stopper det seg fortsatt. Da blir alt så levende, så tydelig og klart. Litt for klart. Litt for åpenbart hva jeg har tapt.
Det er så vondt at jeg kommer til å glemme så mye mer. Kun et år har gått, jeg skal sannsynligvis leve uten Anton i 60 år til. Hva husker jeg i 2020? Hva husker jeg i 2050? Hva husker jeg i 2070? Jeg er glad jeg har brukt denne bloggen sporadisk i årene som har gått. Prosjektet for i år blir å få dette inn i bokformat, i hvert fall noe av det.
Hvem vet, om noen år eksisterer kanskje ikke WordPress lenger.

Noen følelser var ekstra sterke for et år siden, og noen regnet jeg med at ville bli mildere med tiden. Men i dag angrer jeg fortsatt like sterkt på to ting.
At jeg ikke besøkte Anton 26.april,
og at jeg ikke tok med Kaspar til Moss 27.april, slik at han også hadde fått en avslutning.
Han er så smart, jeg tror absolutt han forstår, men da hadde jeg i hvert fall vært sikker.IMG_1906.JPG

 

Regnestykket svart på hvitt

Jeg har vært student i en stor del av livet som hundeeier, noe som sjeldent er lukrativt for noen.
Jeg har hatt mye dårlig råd, men har alltid vært kvalitetsbevisst, og forstått at enkelte ting er nødt til å koste penger. Jeg har aldri forstått de som reagerer på høye kjøpesummer på en rasehund, dette er en engangssum, og er ingenting mot utgiftene som kan dukke opp gjennom hundens liv. Og dersom du kjøper deg en hund, men ikke unner den noe annet enn fór fra Rema 1000, vil du aldri bli respektert av meg.
Har du ikke råd til å gi hunden det den fortjener, så stå over. Hjelp heller noen du kjenner med gåturer og hundepass.

Ja, jeg har måtte bruke kredittkort på dyreklinikken mange ganger, men det har selvsagt vært det første jeg har betalt ned igjen når stipendet/lønningen har kommet. Ja, jeg har måtte låne penger av flere i familien, men jeg har alltid vært nøye på at det skal betales tilbake så fort som overhodet mulig.

Det var aldri noe spørsmål om Anton skulle obduseres, eller ikke. Det var viktig for meg å få et så klart svar som mulig, og det er viktig for rasen! Når vi i tillegg har et fond som kan gi støtte på halve summen, så mener jeg at man faktisk har et ansvar.

April og mai var kostbare måneder, da Anton ble syk og døde. Det er flere utgifter man ikke tenker over, men alt i alt var jeg utrolig heldig. Hadde det ikke vært for at Jeløya trengte erfaring på dialyse, ville dialysebehandlingen blitt en mye mer kostbar affære.
Det kom også hjelp fra et par nære og kjære ❤

19april.jpg

Nedenunder kommer et lite regnestykke på de vondeste ukene i 2017:

Uten forsikring ville sannsynligvis ikke oppholdet på Jeløya blitt gjennomført, men allikevel – uten forsikring, hadde sykdomsperioden kommet på den nette sum av 53 600 kroner….

HVA

TOTALT

AGRIA DEKKET

BETALT

AniCura Råholt dyreklinikk
(konsultasjon 2.påskedag, blodprofil som viste nyresvikt)
 7300,- 5400,-  1900,-
AniCura Dyresykehus Oslo
(ett døgns oppstalling med væskebehandling)
 16450,- 12000,- 4300,-
AniCura Jeløy dyreklinikk:
(åtte døgns oppstalling, fire dialysebehandlinger, alle medisiner, alle blodprøver, avlivning, frakt til obduksjon)
 20600,- 12300,- 8300,-
Separat kremering og urne
(kremering kan delvis dekkes av forsikring, men på dette tidspunktet var veterinærforsikringen brukt opp)
 2370,-  2370,-
Obduksjon  6875,-  6875,-
 53595,-  23745,-

Summen på Jeløy dyreklinikk er ikke reell. De brukte opp forsikringen som avtalt, men utover det betalte jeg ikke for selve dialysebehandlingen. Jeg vet ikke hva totalsummen kunne ha vært, men det er åpenbart at den ville vært mye mer, når man sammenligner ett døgns oppstalling i Oslo med åtte døgns oppstalling på Jeløya….

 

På plussiden kom disse summene:

HVA

SUM

Utbetaling av livsforsikring + tilbakebetaling av forsikring (forsikringsår har gått f.o.m august t.o.m juli)  10900,-
Gave til Anton siste helgen han levde 5000,-
Mamma betalte regningen på AniCura Dyresykehus Oslo 4300,-
Refusjon fra Sannah-fondet for obduksjon 3437,-
23637,-

På dette regnestykket ser det ut som jeg gikk en hundrelapp i pluss, men i tillegg kommer utgifter som ikke dreide seg direkte om sykdommen, men som fulgte med.
2100,- på hotellovernatting i Moss, en del handling i Moss (vi trodde Anton skulle avlives i Oslo, men jeg hadde tatt med toalettmappa for sikkerhets skyld, allikevel måtte en del kjøpes), flere tanker med diesel, 1000 kroner i bompenger, mat i flere dager.

Det beste når man er i unntakstilstand er at penger betyr så lite, samtidig er man så avhengig av det. Jeg er takknemlig for at denne smellen gikk så greit som den gjorde, og at den ikke ødela økonomien i månedsvis. Selv om enhver økonomisk smell ville vært verdt det, om jeg fikk beholde deg… ❤
IMG_10116.JPG

Året det smalt.

13096129_1158133317564529_2057809784181526581_n
2017.

Året jeg fullførte studier.
Året jeg begynte å tjene ordentlig med penger.
Året jeg kjøpte leilighet.
Det er ikke rart jeg så lyst på 2017 nyttårsaften i fjor.

90.JPG

Januar 2017. Hamar ❤ Furuberget ❤

Da Anton skadet poten sin 2.januar kunne det i hvert fall bare gå oppover.
I stedet ble 2017 året med flest grøfter, skråninger og dype avgrunner hittil i livet.
Før du stusser;
2004 var annerledes. Jeg var barn, jeg var trygg, hadde minimalt med forpliktelser, økonomi trengte jeg i hvert fall ikke tenke på.

De sier at de gode minnene etterhvert tar over for sorgen. Jeg skulle ønske det skjedde litt fortere. Minnene klarer sjeldent å få meg til å trekke på smilebåndet. Det gode ved å ha elsket, leder ennå ikke over det vonde ved å ha mistet. Det river og sliter, og på de verste dagene føles det ut som skrikene som bygger seg opp kunne nådd utover en hel fjellkjede. Som et ulvehyl.
For meg kan det ikke beskrives på noen annen måte enn å ha mistet et barn. Allikevel føles det feil å si, så krenket som mennesker i dag blir av alt mulig.
Men det å ha mistet en hund føles så altfor smått. De ordene rommer så altfor lite, og er ord folk knapt trekker på skuldrene av.
Og det som folk knapt trekker på skuldrene av, det er min hverdag som er helt forandret, det er min familie som er helt forandret, det er mitt liv som er helt forandret.

92.JPG

10.februar 2017 langs Mjøsa. Bursdagsfotografering for Anton som ble 5 år dagen etter.

Jeg husker så godt den freden jeg hadde. De første årene på Hamar. Selv om det var bekymringer med hundene, travle dager og forpliktelser da også, så hadde vi det så godt. Bekymringene ble stort sett løst på vår flotte dyreklinikk, Vetsentrum. Studielivet ga fridager til å hente seg inn igjen. Og når jeg plutselig hadde fri fra Kitch’n en fredag kveld og dumpet ned i sofaen med god mat og gullrekka etter langtur i skogen, kunne tårene automatisk trille av lykke. Så heldig jeg var. Ingenting skulle kunne knekke oss, i hvert fall ikke nyrer…

Jeg tør ikke håpe på for mye av 2018.
2016 satt meg ut av balanse, mens 2017 meide meg ned i gjørma.
Jeg håper bare at du ikke blir verre, 2018. Vær så snill.

93 – Kopi

Jeg håper du har det bra der oppe, stjerna mi ❤

 

 

Et helt halvt år

IMG_6415.JPG

2 1/2-årsdagen, 11.august 2014

Det er så klisjé å snakke om hvor fort tiden går, men jeg klarer ikke for mitt bare liv å forstå at det har gått seks måneder. Seks måneder siden jeg mistet mitt livs kjærlighet.
Ordet uvirkelig er også ganske klisjéfylt, men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det. Når jeg blar igjennom egne innlegg, og ser innlegget om Antons dødsfall, hopper hjertet over et slag og jeg blir like satt ut hver eneste gang. Har det virkelig skjedd? Hvordan i all verden kunne det ende sånn? Vi som bare skulle kurere «litt oppkast og dårlig form,» så fikk vi i stedet dødsdommen.

IMG_9416

På Råholt dyreklinikk, 17.april

Antons siste halvannen uke er så krevende å tenke tilbake på, at jeg får litt hetta når minnene sniker seg innpå.
Kreftene jeg ikke aner hvor kom fra. Alt jeg skulle ønske ble gjort annerledes. Alle kjipe timer Anton lå alene i et bur på klinikken og led. Alle grusomme telefonsamtaler. De små glimtene av håp, som hodet prøvde å dempe, men som hjertet bare måtte høre på. Alle kjøreturene, med fortvilende ekstraminutter i kø gjennom Oslo. Å legge seg om kvelden og ikke ane hva morgendagen bringer. Den mentale forberedelsen på å miste en man elsker.

IMG_9657.JPG

22.april. Lørdag på Jeløya. Vår siste lørdag sammen.

Drømmen om egen bolig gikk i oppfyllelse 1.august, men dette var en drøm jeg hadde for oss alle tre. Jeg trives så godt, og det tror jeg Kaspar gjør også, men det er en som så inderlig mangler. Men med vinduer ut mot trafikkert parkeringsplass, og noe lytt inn mot naboen, så tror jeg dere ville skapt litt hodebry for meg når dere virret rundt her alene også 😉

Det er kvalmende fortvilende hvor fort man venner seg til, og hvor fort man glemmer. Det gjør vondt når jeg må konsentrere meg for å huske hvordan det var da du var her. Selv om jeg sjeldent orker å bla gjennom gamle bilder og videoer, så er det godt å vite at de er der. Alt som hjelper meg med å huske deg og det vi hadde. All kjærligheten din som er så voldsomt savnet i livet. Det er tungt å leve med et knust hjerte.

Oda dag 5-7

Familien min ❤ I Sälen, 2016.

 

 

Jeg er glad for…

Dagene går, det er ferietid, og dagene er litt tyngre igjen. Nå merkes det ekstra godt at én mangler. En som skulle vært med på hyttetur og på gåtur i fjellet.
Det er så mye vonde følelser i kroppen etter at Anton gikk bort, og det er fortsatt vanskelig å se at de gode minnene skal klare å ta plassen til sorgen over tapte opplevelser og tapt kjærlighet.
Derfor prøver jeg jevnlig å tvinge frem det jeg er ekstra takknemlig for, for samvittigheten kunne fort vært ennå verre å hanskes med, enn det den er.

58.JPG

På hyttetur i Hallingdal, sommeren 2015.

Jeg er glad for at jeg var student nesten hele Antons liv. Det føles så forferdelig ironisk nå. En av grunnene til at jeg ønsket en hund nummer to, var at jeg skulle begynne å studere, og jeg var så redd for at skolegangen skulle bli ødelagt hvis jeg mistet Kaspar i løpet av den tiden. Egoistisk kanskje, ja. Men det var selvsagt bare én av grunnene.
Jeg begynte å studere da Anton var 4 måneder, og i desember avla jeg min siste eksamen, 4 måneder før Anton døde…. Var det dette som var meningen? Var det forutbestemt at Anton kun skulle følge meg gjennom studietiden, for så å slippe taket? 😦
Det føles så brutalt, og det føles ut som jeg har sparka meg sjøl i rævva.
Jeg som gledet meg sånn til et annerledes liv, med jobb og mere penger, også var 4 måneder alt vi skulle få. Men jeg kjenner jo nå, at dagene går i hundreogti. Jobb hver dag, sliten etter jobb, tur, sove, på’n igjen. Jeg tror jeg hadde hatt ganske dårlig samvittighet for Anton nå, hvis han var her.
I stedet hadde jeg tidvis korte skoledager, fridager og rolige morgener før kveldsjobb. Det var aldri noe problem å få bestilt konsultasjoner på dyreklinikken. Vi kunne nyte skogen på dagtid når alle andre var på jobb. Etter jeg begynte å jobbe på Kitch’n i tillegg til skolen kunne det fort bli 8- og 10-timersdager, men 4 timer + 4 timer føles helt annerledes. Den timen i skogen midt på dagen da, den var like god for oss alle tre.

IMG_9236

En av våre siste skogsturer i Furuberget, 10./11.april

Jeg er så glad for at min siste fridag ble brukt på langtur med morfar og hundene. 7.april, fredagen før påskeferie. Etter påskeferien skulle jeg i gang med 100% jobbing, og denne siste hverdagen ga jeg beskjed om at jeg ikke kunne jobbe. Morfar, Kaspar, Anton og jeg koste oss et par timer i skogen (selv om det fortsatt var veldig glatt), inkludert lunsjpause. Vi gledet oss til mange flere fine turer…

IMG_9147 – Kopi

Skogsturen vår 7.april

Jeg er glad for at jeg ikke var alene på Hamar da dette satt i gang. Heldigvis var det også påske, så Anton hadde noen rundt seg nesten hele tiden. Selv om han var kjempesyk og for det meste lå på rommet mitt, så visste han at vi var der. Det var trygt å være hjemme, og mamma hadde heldigvis fri 18.april da jeg måtte dra av gårde på jobb (selv om jeg fort måtte hjem igjen for å kjøre Anton til Oslo).

Jeg er glad Jeløya ikke er i andre enden av landet. For noen er det en realitet. Da vi var i Oslo, og fikk vite at dialyse kun utføres i Moss, så kastet vi oss bare inn i bilen. Det var ikke noe å lure på. Og jeg hadde til og med mulighet til å dra rett ned etter jobb tre dager, selv om det så klart var utmattende. Jeg hadde aldri fått beholde Anton uansett, men jeg fikk føle at jeg gjorde alt jeg kunne. Og vi fikk viktige dager sammen den siste uka.

96.JPG

Ankommet Jeløya 19.april

Jeg er takknemlig for at jeg omgir meg med mennesker som forstår. Det var ikke barebare å måtte stikke fra jobb tre ganger (kjøring til AniCura i Oslo, da vi trodde han måtte avlives 19.april, og dagen han døde), og i tillegg måtte be meg fri to jobbdager. Arbeidsmoralen min er høy, men disse dagene kunne jeg bare ikke noe for. Det ville vært så vondt da om man ikke møtte forståelse fra de rundt seg. Heldigvis slapp jeg å føle på det i tillegg.

Jeg er så glad det er sommer. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått om Anton døde i oktober. Med alle de svarteste og kaldeste månedene i vente. Det hadde i hvert fall ikke hjulpet på det mørke lokket over hjertet. Jeg tenkte det fort etter Anton døde. Takk og lov for at det var april, og at alle de beste månedene lå fremfor oss. Det er litt lettere å komme seg opp av senga når sola skinner, og det er litt lettere å holde ut dagene når man kan se frem i mot sommerferie og lyse kvelder.

81.JPG

Anton 4,5 år. Vår siste blåbærsesong, august 2016.

Jeg er glad jeg alltid satt hundene først. Så klart, en sjelden gang var jeg helt avhengig av en halvtime på sofaen før skogstur. Og jeg hadde ikke mye å tilby de gangene jeg var syk. Men om ikke annet, karret jeg meg et par hundre meter opp i skogen, satt meg inntil et tre og lot hundene løpe i langline. Senest i mars, da magen vred seg i smerter.
Alltid rett hjem fra skolen for å gå tur, alltid rett i skogen etter jobb. Telte timer. «Kan du ikke bli med en tur på senteret først?» «Nei, jeg må hjem til gutta.» Innimellom var jeg selvfølgelig skikkelig lei av å måtte rett hjem. Men for det meste var det helt greit. Komme seg hjem, varm velkomst, lufte hodet og koble ut.

Jeg er så inderlig glad for at Anton visste hvor høyt jeg elsket han. Det må han ha visst. Jeg sa det til han hver eneste dag, og jeg fikk fortsatt sommerfugler i magen av han etter fem år. Kaspar kom hjem til oss som en lillebror, en sånn en som tidvis går deg på nervene. I perioder har vi det litt sånn at vi orker ikke leve med hverandre, men vi klarer heller ikke å leve uten hverandre.
Anton kom hjem som babyen min. Barnet mitt. Han jeg hadde lengtet så etter, han jeg fant selv, han jeg stolt brakte hjem fra Danmark. Og da banker vel hjertet litt ekstra hardt. Jeg savner den kilingen i magen.

71

Måten du ser på meg… ❤ 16.april 2016.

 

Antons sykdom og død

5 uker uten min elskede skatt. Som jeg savner han som “dro meg ut” av senga når alarmen gikk, han som kysset meg godmorgen, og han jeg alltid gledet meg til å ta med ut i skogen.
Mai. Den første måneden siden februar 2012 uten deg.
I april kom du hjem til oss. I april ble du syk. I april døde du.

April kommer for alltid til å minne meg så inderlig mye om deg.
De første minnene; hvor jeg ble kjent med deg, forelsket meg, lærte deg ting.
Alle minnene imellom; vårsol, varm bris i lufta, du som nyter lukter og fuglekvitter i hagen, masse å lukte på etter en lang vinter.
De siste minnene; bekymring som gikk over i frykt, sykehus, medisiner, håpet som svant, kroppen som ble sliten, halen som sluttet å vifte.
1.jpg

En liten oversikt over blogginnlegg fra tiden som har gått.

1.januar – 14.april: Vår siste fine tid
15.april – 27.april: Sykdomsforløpet
30.april: Et helvete på jord
7.mai: Vi savner deg
27.mai: Spørsmål, kommentarer og én måned uten
29.mai: Urnen har kommet hjem
31.mai: Obduksjonsrapporten


Tidslinje

15.april – Første to ganger med diaré
16.april – Dårligere allmenntilstand og oppkast begynner
17.april – Tilstand uforandret. Konsultasjon viser umålbare nyreverdier
18.april – Anton blir kjørt til AniCura dyrehospital i Oslo
19.april – Tilstand uforandret. Vi kjører videre til Jeløy dyreklinikk for dialyse
20.april – Første dialysebehandling
21.april – Andre dialysebehandling
24.april – Tredje dialysebehandling
26.april – Fjerde dialysebehandling, begynner igjen med oppkast
27.april – Blodig diaré, blodtilblandet oppkast. Anton avlives.
28.april – Sendt til obduksjon hos Veterinærinstituttet
2.mai – Sendt videre til kremering
4.mai – Anton kremeres
10.mai – Jeg får vite om kremering
24.mai – Mottar obduksjonsrapport
29.mai – Antons urne hentes hjem

 

Urnen har kommet hjem

På mandag var det endelig på tide å få Anton hjem. Tenk om dette var en dag preget av overveldende glede. 29.mai, enden på et mareritt og starten på resten av livet.
Dessverre var det ingen nussende gutt med viftende hale som fikk ble med mamma og meg hjem fra Jeløya.

Da avlivningen var gjennomført fikk jeg se igjennom valgmulighetene av urner. Separat kremering var verdens enkleste avgjørelse. Hvem velger noe annet?
Å velge urne derimot var ikke noe jeg var helt klar for der og da. Jeg plukket ut den fineste, men den var kun for de aller minste hundene. Da pekte jeg bare ut noe, og husket nesten ikke hvordan den så ut etterpå. Det hadde virkelig vært fint å kunne få med arket hjem, og bestemme seg i litt mer ro, selv om de allikevel måtte hatt beskjed i løpet av dagen. Men men, selv om jeg ikke liker gull var den ikke aller verst. Enkel og lite prangende.
18813159_1533139216730602_3124234569195683818_n.jpg
Å kvittere ut urnen var fort gjort, men vi hadde bestemt oss for å sette oss litt i gresset utenfor klinikken. Vi satt oss omtrentlig der Anton tok sine siste åndedrag. Mamma hadde tatt med syrin og epleblomst fra hagen hjemme, og da vi satt oss ned lå det jammen en pinne der også.
En tung og god stund før vi tok med Anton hjemover.

Jeg klarer ikke tanken på å spre asken noe sted, og jeg ønsker ikke grave ned urnen i en hage jeg kanskje flytter fra, eller på et sted jeg senere ikke finner igjen. Det føles helt feil for meg.
Urnen skal få seg en hedersplass, med bilde og lys som tennes hver dag. I kaoset mellom Hamarleiligheten og huset til mamma blir du nok stående ved siden av senga.
Men når Kaspar og jeg omsider får oss et helt eget sted, da er plassen din førsteprioritet.

Obduksjonsrapporten

Forrige onsdag fikk jeg omsider obduksjonsrapporten. Å åpne rapporten var som å åpne et dokument på et annet språk, men heldigvis er Google en god venn. Toril har hjulpet med innspill, og mamma og jeg har gått gjennom hele rapporten sammen, med oversettelser av fagord og forklaringer.
Det er kompliserte saker, og vanskelig å forstå, men jeg synes også det er veldig interessant. Jeg skulle ønske jeg forsto mer, men jeg prøver i hvert fall så godt jeg kan. Det blir med ett mye mer spennende med erfaringsbasert kunnskap, enn den gangen man satt i naturfagstimene.
Jeg kjenner jeg er sliten av hele rapporten, men verden utenfor trenger også å vite.

Det kan vel sies at jeg fikk «ønsket» mitt oppfylt. I Sykdomsforløpet skrev jeg at jeg håpet på en fæl, grusom obduksjonsrapport. Slik at jeg kan slå meg til ro med at jeg ikke kunne gjort noen ting annerledes, og at jeg kunne kvitte meg med alle «tenk om» og «hva hvis.» Da sykdommen brøt ut i april, var det ingenting jeg kunne gjort. Avlivning var eneste alternativ. Om vi skulle fått et annet utfall måtte det underliggende blitt fanget opp mye tidligere. Mer om det senere.
18049802_1327026194044446_926991946_o.jpg

Amyloidose

Anton hadde amyloidose, og det var det som tok livet fra han. Hva sa du, sa du? Jo, jeg skal prøve å forklare. Og hvis det ikke blir fullstendig faglig korrekt, får dere la være å arrestere meg.

Amyloidose er en bindevevssykdom, hvor skadelige stoffer (amyloid) avleires (sykelig utfelling av stoffer i kroppens vev), noe som kan forårsake sviktende funksjon i en rekke organer. Amyloidose kan finnes lokalt i ett organ, men kan også være spredt i kroppen. Hos mange vil amolyidavleiringer i nyrene oppstå.
Antons diagnose er glomerulær og medullær amyloidose, i tillegg til amyloidose i karveggene i magesekk og tarm.
Glomeruli/glomerulus befinner seg i nyrebarken, og medulla er nyremargen.

Lengdesnitt av nyre1.jpg    bowmans_kapsel3.jpg
klikk for større bilder

Glomeruli er et kapillarnøste i nyrebarken hvor blodet filtreres. Hver av nyrene våre inneholder ca én million glomeruli. Hvert glomeruli er omgitt av en Bowmans kapsel.
Jeg kunne skrevet mye om dette, men det blir litt vel komplisert. I hvert fall, i alle glomeruli ble det funnet forandringer (jeg så et sted at det tas ut 10 glomeruli, men det var en helt ekstern side, og jeg aner ikke om det stemmer).
Hvis noen er interesserte kan jeg sikkert prøve å forklare mer, eller så finnes det mye stoff om det på internett.

I stedet er det kanskje lettere med forståelige stikkord. Stakkars gutten min, det er ikke rart han ikke orket mer.

Blod og væske i lungene, blødninger i tynn- og tykktarm, blødninger og dødt vev i bukspyttkjertel, 4 dl blod i buken, nyrestein, blødninger i hjertemuskelen og blodpropper i hjertet.
IMG_0222
7 minutter før hvile og smertefri tilværelse.

Årsaker

“De vanligste årsakene er enkelte kroniske revmatiske sykdommer, f.eks. leddgikt og Crohns sykdom, samt langvarige infeksjonssykdommer, f.eks tuberkulose. Enkelte kreftsykdommer kan også gi amyloidose. Noen ganger finner man ingen årsak til at det dannes amyloid, mens andre tilfeller igjen kan være arvelig betinget” (NHI, 2013).

Her forstår du kanskje at jeg allikevel er litt rådvill. Amyloidose sees tidvis på katter, sjeldnere på hunder. Hos hunder er Shar Pei utsatt, der er det genetisk betinget.
Dessverre kunne kanskje situasjonen vært annerledes ved tidligere utredning. Utredning, han var jo frisk? Tilsynelatende, ja, men vi hadde jo en runde i 2013/2014 hvor vi aldri fant noe svar. Les “En høst med sykdom” fra oktober 2013 her.
Anton hadde høye verdier på hvite blodlegemer over lengre tid, uten at vi fant ut hvorfor. Etter tre helvetesmåneder (guttene hadde også både giardia og lus, og Kaspar måtte ha gastroskopi da han svelget en aluminiumsboks med kremost) avsluttet jeg utredning i januar, da vi ikke hadde noen funn, og Anton tilsynelatende var frisk som en fisk. Og det fortsatte han å være i ca tre år til. Hvis årsaken var en infeksjonssykdom som aldri ble behandlet, kan det ha ført til at amolyid har begynt å avleires.
Våren 2016 ble Anton utredet for korsbåndsskade, som i stedet viste seg å være låsninger. Vi fikk god hjelp av kiropraktor, og haltingen forsvant. Om dette kan kobles til noe revmatisk er vanskelig å si, jeg synes i hvert fall en infeksjon er mer sannsynlig.

Så joda, selv om jeg i april gjorde alt som sto i min makt, så kunne jeg antagelig gjort noe tidligere. Man tenker at en obduksjon vil gi svar på alt man lurer på, men slik er det jo dessverre ikke. Årsaken til at amyloidose oppsto, vil jeg aldri få et klart svar på. Veterinæren sa at ingenting tyder på at dette er noe genetisk, og det er jo godt å vite på vegne av Antons familiemedlemmer, men nesten mer trist for meg.

Obduksjonsrapporten i sin helhet kan leses her.
IMG_9356.JPG

 

Spørsmål, kommentarer og 1 måned

Det er litt trist hvor fort tiden går. Hvor fort én måned går. At du ikke har levd i vår verden på én måned. For én måned siden lå du i smerter på klinikken, uten at jeg visste noe helt ennå. Eller, smerter hadde du vel hele uka, men nå kjente du at du ikke orket mer. Jeg visste ikke ennå at denne dagen skulle alt ta slutt. Jeg ventet bare på at klokken skulle bli 15:30, slik at jeg kunne komme meg nedover til deg. Slik at vi kunne ha ennå en fin kveld sammen.
98

I løpet av denne måneden har jeg fått mange gode hilsener, omtenksomme meldinger, spørsmål, og et par merkelige kommentarer. Når man ikke vet hva man skal si, kan ordene komme litt feil ut, og jeg unnskylder dem med det. For jeg håper at de virkelig ikke mener det dumme de sier.
Noen spørsmål kan være fiktive.

Hvordan går det?
Det som er lettest å spørre om, men vanskeligst å svare på. Jeg kommer ikke til å si at det går bra, så jeg håper du er forberedt på det. Det blir mye “Joda, det går opp og ned.”
Ikke for positivt, og ikke for ubehagelig å ta i mot for den som spør.
Det er vel slik det er også. Opp og ned. Det som er med livet som hundeeier, er at når du er ute av døren, på jobb/ærend etc., så tenker du kanskje ikke så mye på hunden/-e. I hvert fall ikke når alt er normalt og de er friske. Livet med hundene er på fritiden. Så dagene på jobb går bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg holder ut. Men så fort man setter deg i bilen med kursen hjemover, faller energien, og jeg kommer på at det bare er én å komme hjem til. Det er ingen Anton som titter ut av vinduet når jeg kjører inn på gårdsplassen, og det er ingen som overfaller meg i døra med kyss.
I begynnelsen er man fortsatt i sjokk, alt føles uvirkelig, og gode hilsener kommer fra alle hold. Og når virkeligheten går opp for deg litt mer for hver dag, så hører man mindre og mindre fra de rundt. Jeg merker bedre og bedre at Anton er borte, mens de tenker at det blir vel litt lettere for hver dag som går.
Energien er vel der det merkes best. En svart kappe over skuldrene, og en kropp som blir fortere sliten. Plutselig kan det å svare på en melding føles uoverkommelig, og det å ta oppvasken som å bestige et fjell. Én dag innser du ved leggetid at du ikke har grått i dag, andre dager spruter tårene så fort du er ferdig på jobb, eller når du knuger dyna inntil deg om kvelden.
70

Har du fått svar på obduksjonen?
Ja, jeg fikk obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet på onsdag, etter å ha etterlyst den selv. Jeg har brukt de siste dagene på å bli kjent med den. Jeg som ellers deler så fort som overhodet mulig, kjenner plutselig at det er vanskelig. Følelsen av å holde på noe for seg selv en liten stund, og at bare noen få vet. Jeg må forstå mest mulig, før alle andre skal lese. Samtidig venter jeg på en samtale med klinikken, slik at jeg får stilt noen spørsmål og kan få en bedre helhetsforståelse. Jeg vil også vite om diagnosen på obduksjonsrapporten er primær, eller om den har oppstått på grunn av noe underliggende. I så tilfelle, vet jeg ikke om vi finner ut hva det underliggende var.
Men det er ingen tvil, slik det utartet seg var det ingenting annet jeg kunne gjort.

Har du fått hjem urnen?
Nei. På samme vis som med faktura og obduksjonsrapport, har jeg måtte finne omtrent alt selv. Som om man ikke er sliten nok når man sørger. Krematoriet og Veterinærinstituttet har allerede fått en tilbakemelding om at jeg ikke er fornøyd med informering, manglende sådan. Jeg fikk fort forståelse for at urnen skulle sendes tilbake til Jeløya, før dama på krematoriet sa at den ble sendt tilbake til Veterinærinstituttet. I går fikk jeg ringt Veterinærinstituttet, men nei, den er ikke her, den skulle sendes til Jeløya. Og Jeløya har jeg som vanlig ikke hørt noe fra. Jeg tipper urnen har vært hos dem i tre uker. Jeg ringer Jeløya, og jada, den er der den. “Okei, men er det ikke litt spesielt at man ikke får beskjed?” “Vi har ikke i vår prosedyre å ta kontakt med eier, man må ringe selv.” HÆ? Hva sa du, sa du? Det er mulig jeg er fintfølende, men i mitt hode er det fullstendig på jordet. Tåpelig og uakseptabelt. De sendte meg flere meldinger med små oppdateringer da Anton var syk, men å sende en automelding med “Urnen er ankommet klinikken og kan hentes hos oss. Husk kontoutskrift av betaling for kremering” DÉT er visst jævla vanskelig?
Jeg tror jeg henter urnen etter jobb på mandag.

Gikk det på forsikringen?
Ja. Jeg har aldri hatt noe problem med å få utgifter dekket hos Agria.
Men Agria har relativt høy egenandel, så penger har det jo blitt allikevel.
Fordelen oppi det hele, er at Jeløya trengte all erfaring de kunne få med dialysebehandling. Da vi kom, hadde de ikke hatt dialysepasient siden i fjor sommer. Derfor brukte de opp veterinærforsikringen min, og etter det var resten av behandlingen på huset. Men, som jeg sier; penger var det vi ga mest blaffen i mens det sto på. Hadde Anton blitt frisk om vi dro til Tyskland, så hadde vi gjort det. Hadde Anton blitt frisk hvis vi samlet inn 200 000 kroner, så hadde vi gjort det. Det er tungt hvor lite man rår over innsiden av kroppen.
Avlivning kan dekkes av forsikringen, men da hadde vi allerede brukt opp forsikringssummen. Kremering og urne dekkes ikke. Obduksjon er frivillig, og dekkes heller ikke.

Har du merket noe på Kaspar?
Nei, minimalt. Han var mye stresset og forvirra i sykdomsperioden, da jeg stakk innom og dro igjen hele tiden. Jeg hadde også med Antons teppe hjem et par ganger for vasking, og da fikk han snuse på det. Hvor mye han forsto er vanskelig å vite, men jeg regner med at han kjente lukten av både Anton og sykdom.
Vi var en dagstur på Hamar med mamma og morfar 30.april, og han var seg selv i leiligheten der. Men da vi kom tilbake til Råholt på kvelden. DA skjønte han lite, og løp opp og ned mellom første og andre etasje flere ganger.
“Anton var jo ikke på Hamar heller, da må han hvert fall være her på Råholt nå da?!”
Som om det var siste mulighet. Hvis han ikke er her nå, så kommer han aldri mer.
Mamma opplevde også at han snuste veldig på gulvteppet Anton ofte lå, for så å titte opp på henne. Utenom det, ingenting. Ingenting som jeg har stusset på i hvert fall. Han var jo de første 4,5 årene alene, og det hjelper nok også nå at gutta ikke var bestevenner. Det ville vært ekstra tungt med en hund som sørget i tillegg.

90.JPG

“Du får få deg en hund til.”
Nei, nei og atter nei. Jeg har sagt det i flere år. “Aldri mer hund.” Jeg har elsket guttene mine høyere enn alt, og de har alltid fått sitt, men jeg kan ikke dra på meg mer bekymring. Det føles helt merkelig å bare ha én hund, men nå må det bare være sånn. Kaspar får holde seg frisk resten av sine (forhåpentligvis) fem-seks år, også blir det litt lettere for meg å gjøre ting for meg selv, når det bare er en hund som trenger barnepass.
Jeg skal ikke være altfor bastant, men det blir i hvert fall ikke hund igjen før jeg uansett er “stucked” med familie og barn. Nå trenger jeg litt frihet.

“…men hadde ikke du to stykker?”
Da Anton var syk gruet jeg meg så forferdelig til å gå turer med bare Kaspar, hvis Anton skulle dø. Det ville bli så tungt å få spørsmål fra forbipasserende som så at én manglet. Men så er vi nordmenn da, og de snakker jo sjeldent til fremmede.
26.april, dagen før Anton døde (den forbannede dagen som jeg ikke dro til Moss), gikk Kaspar og jeg tur i nabolaget. Vi var litt lenger hjemmefra enn vanlig, og ble tatt igjen av ei dame med en eldre toller. Jeg kunne ikke huske å ha sett henne før, og tenkte ikke noe mer over det, før hun plutselig spør “Men hadde ikke du to stykker?” Og tårene rant…
Jeg fikk forklart at han hadde nyresvikt og var til dialysebehandling, og hun ønsket oss masse lykke til før hun gikk videre. Det var første og hittil siste gang noen spurte.
Hvis du noen gang står i samme situasjon selv, og er nysgjerrig, så spør gjerne! Ja, tårene vil kanskje renne automatisk, men det er så godt å vite at folk merker et én mangler. For vi merker det så inderlig godt selv…

“Da var det kanskje meningen.”
Nei, denne kommentaren er ikke fiktiv. Jeg regner med at du kanskje ikke mente dette helt bokstavelig, for i så tilfelle må du gjerne forklare hva du mener. Hva som er meningen med at en lykkelig femåring hund, som har hatt et godt liv og som er elsket høyere enn himmelen, blir akutt syk og dør fort og brutalt? Jeg skulle ønske jeg svarte nettopp det. Så hadde du kanskje tenkt deg om én gang til neste gang.
45.JPG