Dette innlegget burde jeg skrevet rett etter jeg kom tilbake, for nå var det skikkelig tiltak kjente jeg… Men her kommer det.
Mandag morgen begynte vi med felles tur oppover Södra Kungsleden som vanlig. Noen av de faste, “gamle” var tilbake i år også, men en del nye var også på plass. Gøy med nye bekjentskaper.
Senere på dagen ble Kaspar og jeg med på litt rallylydighet, før sosialt samvær på kvelden.
Dag nummer to var det klart for spor. Hadde det ikke vært or all ventingen, så hadde spor vært gøy det… Neida, vi skal få til mer av det – og finne lure måter å planlegge på 🙂 Anton fikk prøve først, og så “bannet jeg i kjerka” og gikk med Kaspar samme sted etterpå. Og det gikk så det suste. Noen ganger er det viktigere at hundene blir slitne, enn at absolutt alt skal gjøres etter boka.Så var det klart for bursdagsfeiring, i år som i fjor. Fjorårets 1-åringer var nå blitt 2 år. Kullets 5 jenter var på plass i år også (de to guttene manglet). Vi samlet oss på Olnispagården hvor det ble kake, skravling og fotografering.
Tirsdag var en god dag, så da jeg kjørte “hjem” fra Olnispagården i 21-tiden og det fortsatt var nydelig vær, bråbestemte jeg meg for photoshoot.
5 minutters gange opp Kungsleden har blitt fast plass. Flinke gutter gjorde en god og effektiv jobb, før vi dro hjem og la oss 🙂
Onsdag bar det av gårde til Malung og hundeklubben der. Dagen besto av rallylydighet, agility og lunsj. Det kjipe med svensker er at de absolutt skal ha med hundene absolutt overalt, og at de nesten aldri kan sitte litt i bilen.
Her er jeg vant til (på agility) at instruktør oppfordrer folk til å sette hundene i bilen, om den som løper bana ønsker det. Jeg var på nippet til å dra – for å gå agility med Anton når 15 hunder står rundt er klin umulig. Men så oppmuntret heldigvis Ingela til at vi kunne prøve litt med de gale gutta våre. Noen gikk utenfor gjerdet, mens andre avsluttet for dagen. En fin avslutning med flere gode løp, før vi kjørte tilbake.
Torsdag var det klart for litt nosework. Gøy å høre litt om, men kjenner tålmodigheten min er litt for dårlig, når guttene bruker så lang tid på å skjønne noe som helst (og egentlig ikke skjønte det heller).
Ettermiddagen ble meeeget rolig, med en liten tur alene til Sälens fjellkirke.
Tradisjonen tro ble det felles mat med resten av gjengen denne siste kvelden. (Siste kvelden før campen avsluttes, men vi er alltid igjen en dag ekstra.)
Siste dagen tok vi turen opp til liften – da vi ikke har et bedre navn på det 😉 Lenger opp på fjellet. Vi kjørte et stykke og gikk opp resten, mens de fleste tok heisen opp til toppen. Der gikk vi innover til dette vannet (bilde 1 og 2) hvor det er utrolig flotte steinkonstellasjoner uti. Vi går så bortom en “klippe” som overhodet ikke er så skummel som den ser ut, før vi tar en sving og vender tilbake.
Kaspar, Anton og jeg gikk bak Annika, Hugo og Myra. Anton hadde vært så flink hele uka, med få utfall. Været ble dårligere, Annika bremset opp uten at jeg fikk det helt med meg, og plutselig kaster Anton seg etter rumpa til Hugo. Jeg fikk overhodet ingen følelse av at Anton var nær han. Lite trivelig syn når vi kommer til endestasjonen og jeg ser Annika og Lena stå å vaske rumpa til Hugo ren for blod 😦
Anton fikk tak – og det resulterte i sår like ved siden av endetarmsåpningen. Nærmeste dyreklinikk er Trysil, og Annika hadde ikke så lyst til å ta den turen alene. Jeg ble selvsagt med – det var det minste jeg kunne gjøre. Noen sting i rumpa, smertestillende, antibiotika og lampeskjerm. Stakkar Hugogutten. Heldigvis gikk det så fint som det kunne, og Hugo er nå frisk igjen.
Fikk i det minste hilse på disse søte små (var 4 stk), som noen kjipinger hadde etterlatt utenfor klinikken.
Avsluttet dagen på O’Learys med noen av de som var igjen. Strålende kveld med nydelig mat!
Så var KooikerCamp over, og vi satt kursen videre. Kaiko kom en tur fra Løten for å hilse på oppdretter Marika, så vi gikk en tur med de før vi dro fra hytta.
Første stopp i Vansbro (bilde 1) før det ble overnatting på et vandrerhjem i Filipstad (bilde 2 og 3). Kjip trapp opp, så jeg måtte bære guttene. Men vel oppe var det en nydelig veranda. En sånn skulle vi hatt 🙂
Klokken 8 neste morgen gikk turen videre. Jeg var innom Stavnäs (bilde 1) og Långserud kirke, hvor mine forfedre holdt til på 1800-tallet. Her dukket også den første flåtten opp…. Da var det i gang..
Jeg begynte å bli sliten, og det var ikke så kult å være på tur “alene” allikevel. Var innom Umeå, så visste jeg ikke lenger hva jeg ville. Heldigvis kunne jeg komme til Madelene og familien – så da satt vi kursen 3 timer sørover.
Vel fremme tok vi en tur i skogen med hele gjengen – Antons søster Alea og fire Border Collier.
Fantastisk med balanserte hunder, som gjorde at også Anton klarte å vise hvor flink og fin han er. Alle 7 gikk fint overens, og sa fint i fra til hverandre om det var noe de ikke likte.
Etter en koselig kveld gikk vi til sengs, hvor jeg måtte fjerne 10-15 flått fra hver hund..
Ny dag i Varberg, og etter frokost satte Madelene og jeg kursen mot Ullared. Jeg har nesten ikke sett noe av programmet, og visst minimalt, men tenkte det var kult å ta en tur. Og for et fantastisk sted 😀 Kjempegøy. Til neste gang skal det spares masse penger! Et par av kuppene var Hurtta treningsvest og Hurtta flytevest til 200 kroner stykket.
Tilbake på gården ble det litt fotografering, før vi satt kursen mot Norge.
Tusen takk for Madelene og familien for at vi fikk komme på besøk. Kjempekoselig å treffe de og Alea igjen etter 2 år.
På grensa måtte vi innom tollen, men ble kjapt sendt videre da de hørte hundene, og så et passasjersete fullt av nakkepute, crocs, kjeks, vaskeservietter osv 😛
Selv om flåtten la en demper på det hele (jeg har virkelig lært til neste gang vi skal sørover!) hadde vi 9 flotte dager i vårt fine naboland!