Hei Fanton,

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har grått mer, skriki mer og gitt opp. Men livet fungerer dessverre sånn at man bare må henge på videre. Avtaler står og tidspunkt må overholdes. Og livet inneholder jo fortsatt hund. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått hvis du var min eneste. Nå må man fortsatt opp om morgenen, turer må gås, bilburet har fortsatt innhold selv om den ene halvdelen står tom. Minimalt må ryddes bort. Det er fortsatt én som avhenger av meg. Bare én å bekymre seg for. Bare én å ta vare på. Bare én å elske.

Vi har mistet et familiemedlem alle sammen. Den lille ulykkesfuglen vi hadde så hjerte for. Den lykkelige glade, som uforbeholdent elsket naturen, livet og sine nærmeste. Selv om han ga oss hodebry, og sjeldent fikk skinne ved hundemøter, så skinte han alltid for oss.
Jeg var så stolt av den lille familien min. Nå er vi kun en duo. Andre får føle hva de vil, men en duo er ikke en familie. “Deg og meg” er ikke et “vi.”
Et “vi” er så mye sterkere. Det føles så mye mer holdbart.
page7maia

19 år gammel var jeg, og hadde så inderlig lyst på en hund til. Mer om den drømmen har jeg skrevet HER. Han gjorde meg så stolt da vi landet sammen på Gardermoen 12.april 2012.
Min etterlengtede lille gutt. Tøffingen som stakk av fra hagen etter et par dager hjemme, og bød en Newfoundlandshund opp til lekeslossing kort tid senere. Han som var så lykkelig og glad, at dressuren fikk vente. Han skulle ikke bli hindret i alle disse gode sosialiseringssituasjonene. Folk lo av energien og innsatsen hans, når ladet han batteriene? Han ladet opp i armene mine, på ryggen i sofaen og liggende halvveis inni lekekurven, etter at han hadde brukt ene labben til å velte den. Han spiste ved som kveldskos og var en badeløve allerede før den første sommeren var på plass.
page7mai

Han som fikk meg til å gråte av glede ved vinterens første snøfall, og løfte han opp til vinduet for å vise han det. Jeg kunne irritere meg grønn over overraskende snøfall når våren egentlig skulle være bankers, men så fort vi åpnet døren var irritasjonen forduftet. Ingen andre kunne vise glede på en slik måte. Han løp i snøen som han løp i vannkanten. Han gravde snøhuler som han gravde på stranda. Han fanget snøballer som han angrep pinner. Han elsket meg som jeg elsket han.
page7maib

Han jeg vugget i søvn, sittende på gulvet midt på natta, da han ikke ville sove en av de første nettene. Han som tidlig bestemte at sengen var hans plass, noe det var til siste stund. Han som bjeffet som ei jente når han var utålmodig. Han som innviet sommeren i solveggen senest i mars. Han som plutselig nusset meg på leggen uten at jeg visste at han var der. Han som ble mer og mer glad for hver gang jeg kom hjem, slik at jeg de siste månedene måtte beskytte meg selv mot snutedunk i ansiktet og kosebitt på nesa. Han som fikk meg til å vri meg på gulvet av latter når han tro til kosemoseoverdose og sleiking i øret. Han som fikk meg til å elske så høyt. Han som fikk meg til å sørge så dypt.
page7maic

Og nå skal vi aldri nusse mer. Aldri ligge inntil hverandre om natta. Aldri feire 11.februar. Aldri dele en is. Aldri kaste pinner ut i Mjøsa. Aldri glede oss til blåbærsesong. Aldri løpe agility. Aldri sitte langs jordet og spise gulrøtter vi har dratt opp selv. Aldri kose kinn mot kinn.
10 dager uten, og jeg venter fortsatt på at du skal bykse inn døra etter endt sykehusopphold. Ikke helt frisk kanskje, men medisiner og spesialfór resten av livet hadde vi fikset lett som bare det. Alt hadde vært lettere enn å ikke få lov til å leve sammen. 345U7012-høy oppløsning

Advertisements