Dette blir langt, og kanskje en del gjentakelser fra Facebookinnleggene, men det er viktig for meg å få skrevet ned mens jeg husker mest mulig. Det kan også være at jeg legger til mer senere.

Informasjon om dialyse på hund finnes på Jeløy dyreklinikks hjemmeside HER.

 

Dag 0 – 15.april
Dette innlegget begynner der Vår siste fine tid stoppet. Allikevel var også denne lørdagen ganske fin. Etter en fin morgentur ordnet jeg meg god frokost og begynte på boka To søstre av Åsne Seierstad. Stille og fredelig, og fortsatt tre fridager igjen denne påsken. I 13-tiden tok vi en times tur i skogen, og mot slutten av denne turen kom første omgang med diaré. Ah, kjipt, men kjære vene, det skjer. Mens kalkunfiléen sto i ovnen mot kvelden, tok vi ennå en deilig tur på en knapp time. Andre runde med diaré. Jaja, men i morgen er det vel over. Gutta løp over jordene, Anton koste seg med (sin siste) pinne, og vi kom fornøyd hjem til lukten av god mat. Etter en litt kortere kveldstur la vi oss i halv tolv-tiden, fullstendig ubekymret for livet.
15april.jpg

Dag 1 – 16.april
Anton var litt slappere denne dagen, men vi avtalte en gåtur ved Eidsvollbygningen med morfar i 13-tiden. Rett før vi skulle dra kom første runde med oppkast. Søren og, skal vi på’n igjen med det samme som i jula? Vi dro avgårde, og selv om Anton var litt rolig til å begynne med, merket jeg ikke spesielle avvik resten av turen. Da vi kjørte morfar hjem kastet han opp igjen. Vi dro på påskeaftenmiddag hos mormor, men jeg ble ikke så lenge før jeg dro hjem. Vi kunne jo heller ta på oss turklær og rusle tilbake (15 minutters gåtur), men det skjønte jeg fort at Anton ikke var i form til. Vi gikk 150 meter nedover veien, før vi gikk hjem igjen. Denne kvelden fikk jeg tak i ZooLac og fikk matet han litt fra hånda, og selv om jeg var litt bekymret nå, så er jo hundene stort sett alltid friske igjen på dag to…
16april.jpg

Dag 2 – 17.april
En urolig natt. Jeg tror vi var oppe to-tre turer denne natten. Kveldsmaten fra dagen før kom opp, de neste gangene bare slim. Vi fikk gått en kort morgentur, men så forsvant Anton opp i andre etasje slik han pleier, og der ble han liggende nesten resten av dagen. Jeg fikk han med noen meter ned i veien midt på dagen, og da ringte jeg også vakthavende veterinær. Hun var ute på oppdrag, men skulle ringe når hun var tilbake på klinikken. Klokka 19 ruslet vi til dyreklinikken på andre siden av veien. En liten sjekk nå, og litt intravenøst, så er snart alt i orden. Vi var ikke på vei hjem igjen før nærmere 22:30… 😦 Røntgenbildet viste ingenting, men han fremsto noe dehydrert, så intravenøs væskebehandling ble satt i gang. Jeg ville gjerne ta blodprøver. Det tok litt tid å få startet opp blodprøvemaskinen, så i mellomtiden spurte jeg om mamma kunne komme bort, slik at det ble lettere å få han med hjem igjen, med veneflon etc.
Anton var sliten og slapp, og vi koste med han og skravlet til veterinæren kom inn til oss. I det hun nevnte “ikke målbare nyreverdier” datt hjertet som en potetsekk ned i magen. Hun pratet videre, tror jeg, og jeg tror mamma svarte. Etter litt spør veterinæren om hva jeg tenker. “Jeg tenker at nyrer var det verste det kunne være.” Ikke at jeg hadde noen kompetanse om dette, men en familiekatt fikk nyresvikt for noen år siden. Og når katter får nyresvikt vet “alle” at det er kjørt.
Vi prøvde å gjennomføre en enkel ultralyd, men maskinen funket ikke som den skulle, og veterinæren var ikke spesialisert på det. Vi fikk med intravenøs væske hjem for kvelden, og satset på at det uansett skulle hjelpe litt gjennom natten.
17april.jpg

Dag 3 – 18.april
Jeg hadde på alarm om natten for å titte etter Anton, og se at den intravenøse væsken fortsatt hadde jevnt drypp. Vi sto opp klokka 7, og merket fort at formen ikke var noe særlig bedre. Jeg ringte veterinæren før jeg dro på jobb, og hun henviste til Anicura dyresykehus i Oslo, for å høre hva de tenkte. De ville helst ha han inn samme formiddag, så jeg reiste fra jobb før jeg knapt hadde kommet.
De siste minuttene på vei innover tittet Anton opp i buret og fulgte litt med på trafikken, og han virket hakket piggere inne på sykehuset. Etter en liten prat på konsultasjonsrommet, ble Anton tatt med til rommet “sitt” og jeg fikk reise hjem igjen. De skulle ta grundig ultralyd av nyrene, urinprøve og nye blodprøver. De fortsatte med intravenøs væske. De håpet at dette skulle få nyrene litt i gang igjen, og at han skulle begynne å produsere urin. Oppdateringen 16:30 viste ingen forandring, heller ikke kveldsoppdateringen kl 21.
18april.jpg

Dag 4 – 19.april
På morgenoppdateringen var allmenntilstanden uforandret, og han hadde fortsatt ikke begynt å produsere urin. Siste sjanse var å gi han vanndrivende, i håp om at nyrene skulle reagere. Ny telefon klokka 11. Ingen respons på behandling, og dårligere allmenntilstand. Veterinærer sier det så pent, men det var ingenting mer å gjøre. Etter å ha sendt litt knuste meldinger, fikk jeg tips om dialyse, og tenkte at jeg i hvert fall måtte forhøre meg. Joda, veterinæren kunne godt ta kontakt med Jeløy dyreklinikk, som var de eneste som utførte dialysebehandling. Det var ikke noe problem, og hun skulle ringe meg opp igjen.
Mamma dro fra jobb, jeg dro fra jobb, og vi møttes hjemme hos en fortvilet lillebror og en forvirret Kaspar. Mamma og jeg kjørte innover til Oslo i nærmest total stillhet. På veien fikk jeg telefon om at Jeløya skulle sjekke over dialyseutstyret, så kunne vi prate om det når vi var fremme hos Anicura. Med litt bedre allmenntilstand ble vi møtt av verdens søteste fjes og verdens fineste viftehale.
19april1.jpg
Youtubefilm 19april
Og plutselig satt vi i bilen på vei mot Moss og Jeløy dyreklinikk.
Vi ble tatt i mot av veterinær Tale, som er den eneste på Jeløya som utfører dialyse. Hun ble opplært av Zoe, som tidligere jobbet på klinikken. Vi fikk se dialyserommet, og fikk litt rask info om behandlingen, og alle dens kritiske punkter og fallgruver. Første dagen skulle de legge inn sentralt venekateter (kateter i blodåren inn mot hjertet) som brukes til å frakte blodet ut for rensing ved hver dialysebehandling. Dette i seg selv kan også være tricky. Blødninger kan oppstå, og plastrøret kan feste seg inntil veggen på åra og bli sittende fast. Etter en liten stund på uteområdet og litt kos, ble Anton innlosjert, og vi reiste videre. Eller, vi kjørte hvert fall mot Moss, før vi stoppet langs veien og lurte på hva vi skulle gjøre… Vi fant fort ut at vi ikke klarte å reise hjem, siden første dialyse skulle gjennomføres dagen etter, og de ikke aner hvordan hver enkelt hund takler det. Etter å ha fikset hundepass til Kaspar, fant vi veien til Moss Hotel, fikk handlet litt nødvendig (jeg dro med meg toalettmappa for sikkerhetsskyld i fortvilelsen før vi dro til Oslo), og fikk i oss litt mat. Mens vi spiste ringte jeg klinikken og fikk beskjed om at det hadde gått fint å føre inn kateteret, og at Anton var snill og rolig. Vi kom oss tilbake på rommet, og like etter at vi hadde sovnet våknet jeg av melding fra klinikken, hvor det sto at Anton hadde tisset litt i buret, fått næring i sonden, blitt litt kvalm, men ikke kastet opp. Hurra! Da kunne øynene gli igjen noen timer.
19april2.jpg

Jeg har sendt mail til Anicura dyresykehus Oslo i forbindelse med at jeg ikke fikk høre noenting om dialyse fra de, ikke engang da de rådet til avlivning. Det er ikke alle som klarer å undersøke selv i en slik fortvilende situasjon, det var nesten så jeg ikke orket å følge opp tipset jeg fikk selv. Det ville vært fullstendig ødeleggende for meg å finne ut om dialyse i etterkant, og alle “tenk om” og “hva hvis.” Dette skrev jeg også til klinikken. Antons veterinær ringte personlig, beklaget, sa at de tok det på alvor. De burde absolutt informert meg om muligheten, og det skulle de absolutt gjøre heretter.


Dag 5 – 20.april – Første dialysebehandling

Klokken 09:45 fikk jeg melding om at Anton hadde det etter forholdene bra, og at dialysen skulle startes om en times tid. Så var det alle timene med venting… Det er lite som er mer utmattende enn venting når man er bekymret. Vi gikk litt på et kjøpesenter og satt oss på kafé før telefonen ringte 13:20. Første behandling gikk forsåvidt greit. Det eneste var at blodet koagulerte litt på veien tilbake, så de fikk ikke inn igjen alt. Dermed fikk han litt lavere blodprosent, men ikke noe faretruende. Vi reiste sporenstreks til klinikken.
Det var en mer tufs Anton denne dagen, enn dagen før. Vi tok en liten tur ut, men kroppstemperaturen var litt lav, så han frøys fort. Deretter fikk vi et eget rom hvor vi fikk slappe av halvannen time, mens Anton lå dønn på fanget og sov.
De første 24 timene etter dialyse inneholder fare for senkomplikasjoner, men det hele virket rolig, så vi tok sjansen på å reise hjemover for et døgn. Jeg skulle uansett rett til Moss igjen etter endt arbeidsdag dagen etter, og bli i området for helgen.
20april.jpg

Dag 6 – 21.april – Andre dialysebehandling
Jeg var allerede i bilen på vei til Moss, da telefonen omsider kom 15:30 om at dialysen var ferdig. Alt gikk bra med dialysen denne dagen, og den hadde vart i 2 timer og 45 minutter, mot kun 1 time dagen før. De satser alltid på 2-3 timers dialyse pr gang.
Nyreverdiene var dessverre like høye igjen denne dagen, som ved innleggelse. Verdiene vil alltid synke etter dialyse, for så å stige oppover igjen. Målet er at verdiene ikke kommer helt opp på samme nivå som ved forrige sjekk, og at verdiene etter hvert viser en fallende kurve. Dette lovet derfor ikke veldig bra, men veterinæren ville ikke legge all vekt på det, siden gårsdagens dialyse var den første og kun én time.
Vel fremme på Jeløya fikk jeg Anton inn til meg på samme konsultasjonsrommet som i går. Han hadde fått med seg et skikkelig koseteppe hjemmefra, så vi inntok teppet på gulvet og der ble vi liggende nesten to timer. Anton var finere i dag, i går var han så hoven i ansiktet og stusselig. I dag fikk jeg et par nuss og litt mer bevegelse i halen. Han var naturlig nok sliten etter dialysen og sov stort sett, og jeg duppet også av selv, mellom all kosingen. Så fantastisk deilig å endelig kunne sovne inntil og våkne inntil, selv om han var syk, så følte jeg allikevel at jeg slapp litt bekymring fra skuldrene når vi var sammen. Jeg dro litt før klokka 19, og tok inn på Refsnes Gods, utslitt etter en lang dag og en lang uke.
21april.jpg

Dag 7 – 22.april
Jeg inntok frokost på Refsnes Gods, så mye jeg klarte, før jeg ringte klinikken. Det er ingenting som forsvinner fortere enn matlysten på slike dager. Jeg kunne komme med det samme om jeg ville, så jeg sjekket ut av Refsnes og dro avgårde.
En logrende hale kom mot meg – heldigvis var han like (relativt) fin som i går. Vi gikk ut en tur først, roste et par skvetter tiss og nøt solen, før vi inntok et konsultasjonsrom for et par timer. (Ja til familierom på dyreklinikker!) Da vi kom inn gikk Anton rett til vannskåla og slurpet i seg litt fire-fem ganger. Det var da første gang han drakk frivillig siden helgen før. Etter en liten stund banket en veterinær på døren, og Anton brummet. Vanligvis ville han nok bjeffet, men litt brumming føltes helt fantastisk akkurat da. Noe slikt hadde han ikke hatt energi til tidligere, så jeg så det som et godt tegn. Som om han tydelig sa i fra at han ikke ville forstyrres, og ville ha litt fri fra sykdom og doktorer ❤
Youtubefilm 22april 2
Jeg kunne friste med litt gulost etter noe overtaling, mens skinke gikk mer gladelig ned litt senere. For en god dag! Det var flere småting å glede seg over, og man kunne tillate seg å håpe bittebittelitt. Samtidig måtte vi huske at det for så vidt var naturlig med positive opplevelser, siden blodet var relativt rent etter gårsdagen.
Besøket avsluttet vi med nesten én time i sola utenfor klinikken. Jeg hadde stort sett ikke noe å utsette på klinikken og personalet, og jeg vet jo at det er begrenset hva de har tid til utenom konsultasjoner og behandling. Men det var så vondt å tenke på at han lå time etter time etter time i buret, han som elsket mer enn noe å være ute. Jeg spurte om det var mulig med et lite kveldsbesøk, og det var i hvert fall ikke noe i veien for å ringe og høre når kvelden kom.
22april.jpg
Toril og Mille kom på besøk, mens Anton og jeg satt ute på gresset. Mille satt i bilen så lenge, men Anton oppdaget henne fort da jeg skulle følge han inn igjen på klinikken. Og da kviknet han jammen til. Så godt å se viftehalen bevege seg ordentlig.
Youtubefilm 22april 1Youtubefilm 22april 3
Etter at Toril, Mille og jeg hadde gått en tur på Alby, innlosjerte jeg meg på Moss Hotel. Jeg hadde vurdert det litt i løpet av dagen – og plutselig satt jeg på Terje Sporsems show “Religion” på Parkteateret i nabobygget. Godt å koble av litt.
Etter showet møtte jeg Martine utenfor (eier til kooiker-Levi). Veterinær Ida på klinikken sa at det var ok med et besøk, og Martine ble med bort til Anton på kveldsvisitten. En halv skinkeskive var godt til kvelds også. I dag fikk jeg endelig følge han helt inn til buret, og det var godt å gi en ordentlig nattakos igjen. Denne dagen lå Anton på samme rom som ei lita tispe med hjernehinnebetennelse, som dessverre ble avlivet kort tid senere. Til det punktet skulle ikke vi, tenkte jeg.
Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at du lot meg titte innom en sen lørdagskveld, Ida.

Dag 8 – 23.april
Anton hadde kastet opp litt for første gang, men det var ikke rart. Han hadde vært en del uvel, og de var overrasket over at han ikke hadde kastet opp noenting. Den dagen tippet jeg at grunnen var at han fikk litt for mye boksemat. I ettertid tenker jeg at det kanskje var denne dagen mage- og tarmsystemet begynte å slite etter en tøff uke.
Vi satt inne litt da jeg kom, før vi ruslet ut i sola, og der ble vi i nesten 4 timer. Jeg hadde med teppepose som underlag, og chinchilla-pleddet var virkelig gull verdt disse dagene. Hjemme, spesielt hos mamma, har vi chinchilla-pledd omtrent overalt (De heter egentlig chilly, fra KID, men vi kaller de bare chinchilla). Derfor var det godt å vite at han hadde et pledd hjemmefra hos seg, som var noe litt annet enn billige, fæle fleecepledd.
Youtubefilm 23aprilYoutubefilm 23april2
Skatten nøt hver solstråle, snuste rundt og fikk tisset flere ganger. En fantastisk dag å dele med Anton, og i ettertid blir den stående som en av de kjæreste søndagene i livet. Selv om vi satt på gresset kun 30 meter fra klinikken, så føltes det ut som en deilig liten flukt. En kort flukt fra klinikken, og en psykisk flukt fra sykdomshelvetet.
Timene etter jeg dro i halv sekstiden hadde vært rolige, fikk jeg vite da jeg ringte klinikken senere på kvelden. Jeg trodde Anton skulle være helt utslått, men han hadde tittet opp og fulgt med da de ansatte var innom. Derfor var det ingenting som tydet på at dette var hans siste søndag i livet.
23april.jpg

Dag 9 – 24.april – Tredje dialysebehandling
Zoe kom til klinikken for å gjennomføre dialysen denne dagen. Hun ringte i 17:30-tiden, da mamma og jeg allerede var på vei nedover. Dialysen hadde vart i 5-6 timer, og gikk fint. Kalium- og fosforverdiene var høye, så de jobbet mest for å få de ned til normale nivåer. Anton ble fristet av veterinær Zoe’s bolle og gulrot, og fikk såklart smake der han lå. Han fikk så mye skryt for at han var så flink, og det var alltid like godt å høre. Denne dagen ble han også fristet av litt boksemat, og det hadde holdt seg nede.
Vi gledet oss til å komme frem til han! Dessverre ble det kun en liten time. Vi var på plass klokka 18, og vet at klinikken går fra ordinær åpningstid til akuttvakt klokka 19, men jeg hadde ikke tenkt at det skulle være noe problem. Det var jo ikke det i helgen. Jeg ble så frustrert og sint da jeg forsto på dyrepleieren at hun måtte ta han med seg. Ja, han skulle ha medisiner og intravenøst, men det hadde han da fått under besøk tidligere også. Litt tilpasningsvillige må de kunne være, når vi har det sykeste dyret på klinikken, og kjører 1,5-2 timer hver vei for besøk. Jeg fikk snakket med veterinær Ida før vi dro, og det virket ikke som hun så på det som noe problem. Men jeg tenkte at da kom jeg meg i seng i vettug tid, pluss at vi slapp å forstyrre han igjen. Gjett hvor mange ganger jeg kommer til å angre på at jeg ikke sto på mitt. Det var en kjip opplevelse den dagen, og desto kjipere i ettertid.
I halv ellevetiden på kvelden fikk jeg melding om at han fortsatt var stabil og rolig, og at det ikke hadde vært noe mer oppkast.
24april.jpg

Dag 10 – 25.april
Jeg hadde bestemt meg for å dra nedover etter jobb, men var redd jeg skulle bli “kastet ut” i dag også. Siden jeg var ferdig litt tidligere på jobb denne dagen, dro jeg allikevel nedover, og måtte igjen bruke 40 minutter i kø i Oslo. I løpet av Moss-uka ble det totalt to timer med Anton som jeg aldri vil få tilbake, pga jævla rushtrafikk.
Vi gikk ut en tur først, hvor Anton tisset masse, før vi satt litt inne. Sola snek seg fram innimellom, så vi prøvde oss ut en gang til. En deilig halvtime med solstråler! Det var så godt for meg å kunne gi han noe som han ellers ikke ville fått disse dagene. Tenk om det i det minste var et lavt vindu på rommet hans, så hadde han i hvert fall hatt noe å følge med på…
Youtubefilm 25april
Siden Anton var piggere disse dagene, bekymret jeg meg litt for at han plutselig skulle begynne å vise sitt “sanne jeg” igjen. Jeg hadde hjertet i halsen når jeg så dyrepleierne passere andre hunder med Anton, men han var jo for syk og sliten til å bry seg. Jeg nevnte dette, og fikk til svar at de hadde blitt litt overrasket morgenen før, da han plutselig hadde knurret til en annen hund. Det måtte jo også være et “friskhetstegn” 😉
Blodprøvene denne dagen viste at kalium og fosfor hadde gått opp en del igjen siden gårsdagens dialyse, men nyreverdiene hadde ikke gått så fort opp.
Jeg var utrolig sliten, og selv om jeg ikke ville, tenkte jeg at morgendagen måtte bli en fridag fra Jeløya.
25april.jpg

Dag 11 – 26.april – Fjerde dialysebehandling
Dagens dialyse varte i 2 timer. De fikk ned verdiene like mye som på mandag, men på kortere tid. Anton ble derfor litt uggen på slutten, og kastet opp to ganger etter dialyse. Allikevel gikk han heller mot døra enn mot buret da dialysen var over – det er jo kulere ute såklart!
Han fikk litt ekstra kvalmestillende på ettermiddagen, men kastet opp en gang til i løpet av kvelden. “Han er ellers oppmerksom, våken og kosete,” fikk jeg melding om klokka 23. Ingen grunn til å tro at det skulle gå til helvete om kort tid.
Jeg vet at jeg var utslitt, og jeg vet at kroppen trengte det, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg ble hjemme. Ble hjemme for å gå tur med Kaspar, handle og se på tv. Hva kommer jeg vel til å huske av det senere? Jeg sa det både til mamma og mormor da de ymtet frempå om å ta en dag fri. “Jada, jeg vet det hadde vært lurt, men jeg kommer aldri til å tilgi meg selv om det skulle skje noe.” Så var det nettopp det som skjedde. Jeg var ikke der den siste hele dagen Anton levde. Han fikk ikke besøk. Han fikk ikke kos og nuss, og litt avkobling i sola. Den siste ettermiddagen og kvelden hvor han fortsatt var oppmerksom, våken og kosete fikk vi ikke delt. Han fikk ikke høre at jeg elsket han.

Dag 12 – 27.april – Takk for alt
Oppkastet etter dialysen dagen før ga seg ikke, og selv om allmenntilstanden ellers var fin sent onsdag kveld, ble også den forandret gjennom natten.
Nesten alle telefonene jeg fikk kom til ventet tid. Når det var uendrede oppdateringer og beskjed etter behandlinger. Helt til klokka 11, 27.april.
Jeløy dyreklinikk var lagret på telefonen, men denne gangen var det et ukjent nummer. Og jeg kunne i et par sekunder håpe at telefonen dreide seg om noe helt annet. Helt til jeg hørte stemmen til dialyseveterinær Tale i andre enden. Anton var dårligere, og han hadde fått blodig avføring. Igjen måtte jeg kaste inn håndkle på jobb. I vanskelige tider har jeg mer enn nok med å ta vare på meg selv, men jeg skjønte nok at denne dagen ikke ble bra, så jeg plukket opp mormor på trening. Mormor og jeg hastet mot Moss, hvor vi var fremme klokka 13, og det ble et trist syn som møtte oss etter flere fine dager. En utmattet gutt med tydelig ubehag, som ikke orket noen ting. Ikke engang logring med halen da vi kom. Mage- og tarmsystemet hadde kapitulert, og både oppkast og diaré var blod. Nyreverdiene var også føket i været.
Youtubefilm 27april
Jeg forsto fort at hellet vårt var brukt opp. Vi satt sammen med han en stund før jeg ringte Tale (som hadde fri). Hun sa såklart det jeg ikke ville høre, men det jeg forsto at var uunngåelig. Spørsmålet var om avlivning skulle skje i dag, eller om han skulle gis en siste sjanse til i morgen. Det er så lett å si nå at jeg skulle ønske vi ventet. Dødssyke dyr har overlevd før. Men å se hvor vondt han hadde det gjorde det ikke forsvarlig.
Allikevel klarte jeg aldri å si ordene. Det eneste jeg klarte å si da veterinær Silje lurte på om jeg hadde bestemt meg var; “Du får vel bare forberede det du må..”
27april1b.jpg

Det ble så litt frem og tilbake for å finne ut prosedyrene ved obduksjon. Jeg ville så inderlig at Kaspar skulle få se Anton død, slik at han forsto, men da måtte jeg droppet obduksjon. Hvis dyret skal obduseres må de kaldt så fort som mulig, ellers kan hele obduksjonen være bortkastet.
Jeg spurte om det var mulig å gjennomføre avlivningen ute, i stedet for på det upersonlige konsultasjonsrommet. Det føltes mest riktig for meg, og jeg er overbevist om at Anton var enig. Det var heldigvis ikke noe problem.
Jeg fikk ringt mamma flere ganger, også på FaceTime. Hun var typisk nok i Trondheim på konferanse, men kanskje var det best. Broren min var tilbake i Trondheim hvor han studerer, så da var i hvert fall de sammen. Siste samtalen hadde vi da vi gikk ut av klinikken, for å rusle bort til gressflekken vi hadde kost oss så veldig i helgen.
Da vi kom ut på gresset var det ikke mange skrittene Anton orket å gå før han la seg ned. Jeg fikk løftet han opp på det lilla chinchilla-pleddet før jeg la meg inntil. Helt utslitt, så svak, og så ulik seg selv. Så aktiv og full av energi Anton har vært, føltes det umulig at han kunne bli så syk og sliten.
Naturlig nok sovnet han fort av sederingen. Jeg var sikker på at en slik avslutning ville gi meg fullstendig panikk, men så er det rart når man først står i det. Den blå sprøyta skulle avslutte alt, og det eneste jeg klarte å tenke var at fargen var grotesk. Tårene rant, og alle mulige godord ble hvisket inn i det lille øret mens jeg holdt over hjertet hans.
Dunk, dunk, dunk, dunk, dunk….. Dunk…………………. Dunk……………….. Dunk……………………………………………………………………………………………………….
27april2.jpgKlokka 16:20 slo det siste slaget.
5 år, 2 måneder, 15 dager, 21 timer og 5 minutter. Just like that? Det var alt. Selv når det føles som ingenting. Jeg vet at tiden har vært lenger enn jeg føler. Jeg husker jo knapt nok det første året, så lenge siden er det. Heldigvis og dessverre finnes det tusenvis av bilder som kan påminne meg.

Dag 26 – 11.mai
To uker uten Anton. Tre uker siden ankomst Jeløya. Fire uker siden påske og et fantastisk vanlig liv. Tenk at fire uker kan føles ut som en evighet ut av dimensjoner. Tenk at to uker kan føles så fjernt, selv om jeg kjenner hjerteslagene hans i hånda når jeg lukker øynene.
Man tror det ikke på forhånd, men det er jo faktisk slik at sorgen og savnet kommer i porsjoner. Ellers ville man ikke vært kapabel til å overleve. Samtidig kjenner jeg at mye av tårene og sorgen kom mens det hele fortsatt sto på. Jeg har også vært mye bekymret tidligere, både ved utfordringer og når han har vært småsyk og skadet.
Og når kroppen kan slippe tak på all bekymring, så er det noen kilo som letter, selv om et svart slør legger seg til rette over hjertet. Bekymringen under sykdomsforløpet tok nesten knekken på meg. Når man aldri vet. Når du i ett øyeblikk drømmer om progresjon og fremtid, før du i neste øyeblikk kommer på hvor jævlig alvorlig tilstanden er. Når telefonen alltid har høyeste volum og vibrering, og nesten sitter fastmontert på kroppen. Når tankene begynner å spinne, og man innbiller seg at telefonen kan ringe hvert sekund som helst. Når du hører en lyd, som du i et tiendels sekund tror er ringetonen. En slik “terrorberedskap” drar ut all energi en kropp inneholder. Og når denne beredskapen var over, føltes nesten sorgen lettere enn det jeg hadde stått i.
Det hele er allikevel ganske uvirkelig ennå. Dagene er travle, og nei, Anton er ikke her. Men at han aldri noen gang skal være her igjen er ikke like enkelt å forstå. Det kommer som kastet på meg i tide og utide, og da er både pusten og panikken vanskelig å hanskes med. Dagene går mye opp og ned.
I går var en dårlig dag. Jeg skulle ta noen telefoner for å finne ut hvor Anton var i verden, etter å ha mottatt faktura for urne og kremering. Jeg trodde fortsatt den nydelige, lille, tynne, myke kroppen fantes der ute et sted. Anton var sendt til kremering allerede 2.mai, og da forsto jeg fort at det kanskje var gjennomført allerede. Damen hos Kremo TE AS var ikke spesielt hyggelig å snakke med. Jeg spurte litt om fakturaen først, før hun spør “Ja, hva lurer du egentlig på?” Jeg lurer på når det skjedde. Når kremeringen ble gjennomført. Jeg skulle ønske man fikk vite slikt før det ble gjort. Jeg hadde ikke fakturanummer tilgjengelig og jeg kunne nesten føle himlingen med øynene mens hun lette gjennom papirene. 4.mai. Okei, ja, takk for hjelpen, hade bra, eller noe slikt. Så brøt verden litt sammen igjen. Anton hadde vært sand, grus, aske i seks dager allerede – og jeg hadde ikke visst noen verdens ting. Hvor vanskelig kan det være å sende ut automelding til pårørende? I deres øyne er vi vel ikke noe annet enn en kunde.
Urnen blir sendt tilbake til Veterinærinstituttet, hvor den må hentes, slik jeg har forstått det. Obduksjonsrapporten regner jeg med at dukker opp neste uke. Det høres litt fælt ut, men jeg håper rapporten er fæl, grusom. Slik at jeg kan begrave alle “tenk om” og “hva hvis” sammen med Antonmin.

Ta vare på de dere har, og nyt hver dag dere lever alle sammen.
Slutt å irriter dere over snø 11.mai! Hva i all verden betyr det egentlig?
IMG_6002.JPG

 

Advertisements