Det er litt trist hvor fort tiden går. Hvor fort én måned går. At du ikke har levd i vår verden på én måned. For én måned siden lå du i smerter på klinikken, uten at jeg visste noe helt ennå. Eller, smerter hadde du vel hele uka, men nå kjente du at du ikke orket mer. Jeg visste ikke ennå at denne dagen skulle alt ta slutt. Jeg ventet bare på at klokken skulle bli 15:30, slik at jeg kunne komme meg nedover til deg. Slik at vi kunne ha ennå en fin kveld sammen.
98

I løpet av denne måneden har jeg fått mange gode hilsener, omtenksomme meldinger, spørsmål, og et par merkelige kommentarer. Når man ikke vet hva man skal si, kan ordene komme litt feil ut, og jeg unnskylder dem med det. For jeg håper at de virkelig ikke mener det dumme de sier.
Noen spørsmål kan være fiktive.

Hvordan går det?
Det som er lettest å spørre om, men vanskeligst å svare på. Jeg kommer ikke til å si at det går bra, så jeg håper du er forberedt på det. Det blir mye “Joda, det går opp og ned.”
Ikke for positivt, og ikke for ubehagelig å ta i mot for den som spør.
Det er vel slik det er også. Opp og ned. Det som er med livet som hundeeier, er at når du er ute av døren, på jobb/ærend etc., så tenker du kanskje ikke så mye på hunden/-e. I hvert fall ikke når alt er normalt og de er friske. Livet med hundene er på fritiden. Så dagene på jobb går bedre enn jeg hadde fryktet. Jeg holder ut. Men så fort man setter deg i bilen med kursen hjemover, faller energien, og jeg kommer på at det bare er én å komme hjem til. Det er ingen Anton som titter ut av vinduet når jeg kjører inn på gårdsplassen, og det er ingen som overfaller meg i døra med kyss.
I begynnelsen er man fortsatt i sjokk, alt føles uvirkelig, og gode hilsener kommer fra alle hold. Og når virkeligheten går opp for deg litt mer for hver dag, så hører man mindre og mindre fra de rundt. Jeg merker bedre og bedre at Anton er borte, mens de tenker at det blir vel litt lettere for hver dag som går.
Energien er vel der det merkes best. En svart kappe over skuldrene, og en kropp som blir fortere sliten. Plutselig kan det å svare på en melding føles uoverkommelig, og det å ta oppvasken som å bestige et fjell. Én dag innser du ved leggetid at du ikke har grått i dag, andre dager spruter tårene så fort du er ferdig på jobb, eller når du knuger dyna inntil deg om kvelden.
70

Har du fått svar på obduksjonen?
Ja, jeg fikk obduksjonsrapporten fra Veterinærinstituttet på onsdag, etter å ha etterlyst den selv. Jeg har brukt de siste dagene på å bli kjent med den. Jeg som ellers deler så fort som overhodet mulig, kjenner plutselig at det er vanskelig. Følelsen av å holde på noe for seg selv en liten stund, og at bare noen få vet. Jeg må forstå mest mulig, før alle andre skal lese. Samtidig venter jeg på en samtale med klinikken, slik at jeg får stilt noen spørsmål og kan få en bedre helhetsforståelse. Jeg vil også vite om diagnosen på obduksjonsrapporten er primær, eller om den har oppstått på grunn av noe underliggende. I så tilfelle, vet jeg ikke om vi finner ut hva det underliggende var.
Men det er ingen tvil, slik det utartet seg var det ingenting annet jeg kunne gjort.

Har du fått hjem urnen?
Nei. På samme vis som med faktura og obduksjonsrapport, har jeg måtte finne omtrent alt selv. Som om man ikke er sliten nok når man sørger. Krematoriet og Veterinærinstituttet har allerede fått en tilbakemelding om at jeg ikke er fornøyd med informering, manglende sådan. Jeg fikk fort forståelse for at urnen skulle sendes tilbake til Jeløya, før dama på krematoriet sa at den ble sendt tilbake til Veterinærinstituttet. I går fikk jeg ringt Veterinærinstituttet, men nei, den er ikke her, den skulle sendes til Jeløya. Og Jeløya har jeg som vanlig ikke hørt noe fra. Jeg tipper urnen har vært hos dem i tre uker. Jeg ringer Jeløya, og jada, den er der den. “Okei, men er det ikke litt spesielt at man ikke får beskjed?” “Vi har ikke i vår prosedyre å ta kontakt med eier, man må ringe selv.” HÆ? Hva sa du, sa du? Det er mulig jeg er fintfølende, men i mitt hode er det fullstendig på jordet. Tåpelig og uakseptabelt. De sendte meg flere meldinger med små oppdateringer da Anton var syk, men å sende en automelding med “Urnen er ankommet klinikken og kan hentes hos oss. Husk kontoutskrift av betaling for kremering” DÉT er visst jævla vanskelig?
Jeg tror jeg henter urnen etter jobb på mandag.

Gikk det på forsikringen?
Ja. Jeg har aldri hatt noe problem med å få utgifter dekket hos Agria.
Men Agria har relativt høy egenandel, så penger har det jo blitt allikevel.
Fordelen oppi det hele, er at Jeløya trengte all erfaring de kunne få med dialysebehandling. Da vi kom, hadde de ikke hatt dialysepasient siden i fjor sommer. Derfor brukte de opp veterinærforsikringen min, og etter det var resten av behandlingen på huset. Men, som jeg sier; penger var det vi ga mest blaffen i mens det sto på. Hadde Anton blitt frisk om vi dro til Tyskland, så hadde vi gjort det. Hadde Anton blitt frisk hvis vi samlet inn 200 000 kroner, så hadde vi gjort det. Det er tungt hvor lite man rår over innsiden av kroppen.
Avlivning kan dekkes av forsikringen, men da hadde vi allerede brukt opp forsikringssummen. Kremering og urne dekkes ikke. Obduksjon er frivillig, og dekkes heller ikke.

Har du merket noe på Kaspar?
Nei, minimalt. Han var mye stresset og forvirra i sykdomsperioden, da jeg stakk innom og dro igjen hele tiden. Jeg hadde også med Antons teppe hjem et par ganger for vasking, og da fikk han snuse på det. Hvor mye han forsto er vanskelig å vite, men jeg regner med at han kjente lukten av både Anton og sykdom.
Vi var en dagstur på Hamar med mamma og morfar 30.april, og han var seg selv i leiligheten der. Men da vi kom tilbake til Råholt på kvelden. DA skjønte han lite, og løp opp og ned mellom første og andre etasje flere ganger.
“Anton var jo ikke på Hamar heller, da må han hvert fall være her på Råholt nå da?!”
Som om det var siste mulighet. Hvis han ikke er her nå, så kommer han aldri mer.
Mamma opplevde også at han snuste veldig på gulvteppet Anton ofte lå, for så å titte opp på henne. Utenom det, ingenting. Ingenting som jeg har stusset på i hvert fall. Han var jo de første 4,5 årene alene, og det hjelper nok også nå at gutta ikke var bestevenner. Det ville vært ekstra tungt med en hund som sørget i tillegg.

90.JPG

“Du får få deg en hund til.”
Nei, nei og atter nei. Jeg har sagt det i flere år. “Aldri mer hund.” Jeg har elsket guttene mine høyere enn alt, og de har alltid fått sitt, men jeg kan ikke dra på meg mer bekymring. Det føles helt merkelig å bare ha én hund, men nå må det bare være sånn. Kaspar får holde seg frisk resten av sine (forhåpentligvis) fem-seks år, også blir det litt lettere for meg å gjøre ting for meg selv, når det bare er en hund som trenger barnepass.
Jeg skal ikke være altfor bastant, men det blir i hvert fall ikke hund igjen før jeg uansett er “stucked” med familie og barn. Nå trenger jeg litt frihet.

“…men hadde ikke du to stykker?”
Da Anton var syk gruet jeg meg så forferdelig til å gå turer med bare Kaspar, hvis Anton skulle dø. Det ville bli så tungt å få spørsmål fra forbipasserende som så at én manglet. Men så er vi nordmenn da, og de snakker jo sjeldent til fremmede.
26.april, dagen før Anton døde (den forbannede dagen som jeg ikke dro til Moss), gikk Kaspar og jeg tur i nabolaget. Vi var litt lenger hjemmefra enn vanlig, og ble tatt igjen av ei dame med en eldre toller. Jeg kunne ikke huske å ha sett henne før, og tenkte ikke noe mer over det, før hun plutselig spør “Men hadde ikke du to stykker?” Og tårene rant…
Jeg fikk forklart at han hadde nyresvikt og var til dialysebehandling, og hun ønsket oss masse lykke til før hun gikk videre. Det var første og hittil siste gang noen spurte.
Hvis du noen gang står i samme situasjon selv, og er nysgjerrig, så spør gjerne! Ja, tårene vil kanskje renne automatisk, men det er så godt å vite at folk merker et én mangler. For vi merker det så inderlig godt selv…

“Da var det kanskje meningen.”
Nei, denne kommentaren er ikke fiktiv. Jeg regner med at du kanskje ikke mente dette helt bokstavelig, for i så tilfelle må du gjerne forklare hva du mener. Hva som er meningen med at en lykkelig femåring hund, som har hatt et godt liv og som er elsket høyere enn himmelen, blir akutt syk og dør fort og brutalt? Jeg skulle ønske jeg svarte nettopp det. Så hadde du kanskje tenkt deg om én gang til neste gang.
45.JPG

Advertisements