På mandag var det endelig på tide å få Anton hjem. Tenk om dette var en dag preget av overveldende glede. 29.mai, enden på et mareritt og starten på resten av livet.
Dessverre var det ingen nussende gutt med viftende hale som fikk ble med mamma og meg hjem fra Jeløya.

Da avlivningen var gjennomført fikk jeg se igjennom valgmulighetene av urner. Separat kremering var verdens enkleste avgjørelse. Hvem velger noe annet?
Å velge urne derimot var ikke noe jeg var helt klar for der og da. Jeg plukket ut den fineste, men den var kun for de aller minste hundene. Da pekte jeg bare ut noe, og husket nesten ikke hvordan den så ut etterpå. Det hadde virkelig vært fint å kunne få med arket hjem, og bestemme seg i litt mer ro, selv om de allikevel måtte hatt beskjed i løpet av dagen. Men men, selv om jeg ikke liker gull var den ikke aller verst. Enkel og lite prangende.
18813159_1533139216730602_3124234569195683818_n.jpg
Å kvittere ut urnen var fort gjort, men vi hadde bestemt oss for å sette oss litt i gresset utenfor klinikken. Vi satt oss omtrentlig der Anton tok sine siste åndedrag. Mamma hadde tatt med syrin og epleblomst fra hagen hjemme, og da vi satt oss ned lå det jammen en pinne der også.
En tung og god stund før vi tok med Anton hjemover.

Jeg klarer ikke tanken på å spre asken noe sted, og jeg ønsker ikke grave ned urnen i en hage jeg kanskje flytter fra, eller på et sted jeg senere ikke finner igjen. Det føles helt feil for meg.
Urnen skal få seg en hedersplass, med bilde og lys som tennes hver dag. I kaoset mellom Hamarleiligheten og huset til mamma blir du nok stående ved siden av senga.
Men når Kaspar og jeg omsider får oss et helt eget sted, da er plassen din førsteprioritet.

Advertisements