Dagene går, det er ferietid, og dagene er litt tyngre igjen. Nå merkes det ekstra godt at én mangler. En som skulle vært med på hyttetur og på gåtur i fjellet.
Det er så mye vonde følelser i kroppen etter at Anton gikk bort, og det er fortsatt vanskelig å se at de gode minnene skal klare å ta plassen til sorgen over tapte opplevelser og tapt kjærlighet.
Derfor prøver jeg jevnlig å tvinge frem det jeg er ekstra takknemlig for, for samvittigheten kunne fort vært ennå verre å hanskes med, enn det den er.

58.JPG

På hyttetur i Hallingdal, sommeren 2015.

Jeg er glad for at jeg var student nesten hele Antons liv. Det føles så forferdelig ironisk nå. En av grunnene til at jeg ønsket en hund nummer to, var at jeg skulle begynne å studere, og jeg var så redd for at skolegangen skulle bli ødelagt hvis jeg mistet Kaspar i løpet av den tiden. Egoistisk kanskje, ja. Men det var selvsagt bare én av grunnene.
Jeg begynte å studere da Anton var 4 måneder, og i desember avla jeg min siste eksamen, 4 måneder før Anton døde…. Var det dette som var meningen? Var det forutbestemt at Anton kun skulle følge meg gjennom studietiden, for så å slippe taket? 😦
Det føles så brutalt, og det føles ut som jeg har sparka meg sjøl i rævva.
Jeg som gledet meg sånn til et annerledes liv, med jobb og mere penger, også var 4 måneder alt vi skulle få. Men jeg kjenner jo nå, at dagene går i hundreogti. Jobb hver dag, sliten etter jobb, tur, sove, på’n igjen. Jeg tror jeg hadde hatt ganske dårlig samvittighet for Anton nå, hvis han var her.
I stedet hadde jeg tidvis korte skoledager, fridager og rolige morgener før kveldsjobb. Det var aldri noe problem å få bestilt konsultasjoner på dyreklinikken. Vi kunne nyte skogen på dagtid når alle andre var på jobb. Etter jeg begynte å jobbe på Kitch’n i tillegg til skolen kunne det fort bli 8- og 10-timersdager, men 4 timer + 4 timer føles helt annerledes. Den timen i skogen midt på dagen da, den var like god for oss alle tre.

IMG_9236

En av våre siste skogsturer i Furuberget, 10./11.april

Jeg er så glad for at min siste fridag ble brukt på langtur med morfar og hundene. 7.april, fredagen før påskeferie. Etter påskeferien skulle jeg i gang med 100% jobbing, og denne siste hverdagen ga jeg beskjed om at jeg ikke kunne jobbe. Morfar, Kaspar, Anton og jeg koste oss et par timer i skogen (selv om det fortsatt var veldig glatt), inkludert lunsjpause. Vi gledet oss til mange flere fine turer…

IMG_9147 – Kopi

Skogsturen vår 7.april

Jeg er glad for at jeg ikke var alene på Hamar da dette satt i gang. Heldigvis var det også påske, så Anton hadde noen rundt seg nesten hele tiden. Selv om han var kjempesyk og for det meste lå på rommet mitt, så visste han at vi var der. Det var trygt å være hjemme, og mamma hadde heldigvis fri 18.april da jeg måtte dra av gårde på jobb (selv om jeg fort måtte hjem igjen for å kjøre Anton til Oslo).

Jeg er glad Jeløya ikke er i andre enden av landet. For noen er det en realitet. Da vi var i Oslo, og fikk vite at dialyse kun utføres i Moss, så kastet vi oss bare inn i bilen. Det var ikke noe å lure på. Og jeg hadde til og med mulighet til å dra rett ned etter jobb tre dager, selv om det så klart var utmattende. Jeg hadde aldri fått beholde Anton uansett, men jeg fikk føle at jeg gjorde alt jeg kunne. Og vi fikk viktige dager sammen den siste uka.

96.JPG

Ankommet Jeløya 19.april

Jeg er takknemlig for at jeg omgir meg med mennesker som forstår. Det var ikke barebare å måtte stikke fra jobb tre ganger (kjøring til AniCura i Oslo, da vi trodde han måtte avlives 19.april, og dagen han døde), og i tillegg måtte be meg fri to jobbdager. Arbeidsmoralen min er høy, men disse dagene kunne jeg bare ikke noe for. Det ville vært så vondt da om man ikke møtte forståelse fra de rundt seg. Heldigvis slapp jeg å føle på det i tillegg.

Jeg er så glad det er sommer. Jeg klarer ikke begripe hvordan dette skulle gått om Anton døde i oktober. Med alle de svarteste og kaldeste månedene i vente. Det hadde i hvert fall ikke hjulpet på det mørke lokket over hjertet. Jeg tenkte det fort etter Anton døde. Takk og lov for at det var april, og at alle de beste månedene lå fremfor oss. Det er litt lettere å komme seg opp av senga når sola skinner, og det er litt lettere å holde ut dagene når man kan se frem i mot sommerferie og lyse kvelder.

81.JPG

Anton 4,5 år. Vår siste blåbærsesong, august 2016.

Jeg er glad jeg alltid satt hundene først. Så klart, en sjelden gang var jeg helt avhengig av en halvtime på sofaen før skogstur. Og jeg hadde ikke mye å tilby de gangene jeg var syk. Men om ikke annet, karret jeg meg et par hundre meter opp i skogen, satt meg inntil et tre og lot hundene løpe i langline. Senest i mars, da magen vred seg i smerter.
Alltid rett hjem fra skolen for å gå tur, alltid rett i skogen etter jobb. Telte timer. «Kan du ikke bli med en tur på senteret først?» «Nei, jeg må hjem til gutta.» Innimellom var jeg selvfølgelig skikkelig lei av å måtte rett hjem. Men for det meste var det helt greit. Komme seg hjem, varm velkomst, lufte hodet og koble ut.

Jeg er så inderlig glad for at Anton visste hvor høyt jeg elsket han. Det må han ha visst. Jeg sa det til han hver eneste dag, og jeg fikk fortsatt sommerfugler i magen av han etter fem år. Kaspar kom hjem til oss som en lillebror, en sånn en som tidvis går deg på nervene. I perioder har vi det litt sånn at vi orker ikke leve med hverandre, men vi klarer heller ikke å leve uten hverandre.
Anton kom hjem som babyen min. Barnet mitt. Han jeg hadde lengtet så etter, han jeg fant selv, han jeg stolt brakte hjem fra Danmark. Og da banker vel hjertet litt ekstra hardt. Jeg savner den kilingen i magen.

71

Måten du ser på meg… ❤ 16.april 2016.

 

Advertisements