13096129_1158133317564529_2057809784181526581_n
2017.

Året jeg fullførte studier.
Året jeg begynte å tjene ordentlig med penger.
Året jeg kjøpte leilighet.
Det er ikke rart jeg så lyst på 2017 nyttårsaften i fjor.

90.JPG

Januar 2017. Hamar ❤ Furuberget ❤

Da Anton skadet poten sin 2.januar kunne det i hvert fall bare gå oppover.
I stedet ble 2017 året med flest grøfter, skråninger og dype avgrunner hittil i livet.
Før du stusser;
2004 var annerledes. Jeg var barn, jeg var trygg, hadde minimalt med forpliktelser, økonomi trengte jeg i hvert fall ikke tenke på.

De sier at de gode minnene etterhvert tar over for sorgen. Jeg skulle ønske det skjedde litt fortere. Minnene klarer sjeldent å få meg til å trekke på smilebåndet. Det gode ved å ha elsket, leder ennå ikke over det vonde ved å ha mistet. Det river og sliter, og på de verste dagene føles det ut som skrikene som bygger seg opp kunne nådd utover en hel fjellkjede. Som et ulvehyl.
For meg kan det ikke beskrives på noen annen måte enn å ha mistet et barn. Allikevel føles det feil å si, så krenket som mennesker i dag blir av alt mulig.
Men det å ha mistet en hund føles så altfor smått. De ordene rommer så altfor lite, og er ord folk knapt trekker på skuldrene av.
Og det som folk knapt trekker på skuldrene av, det er min hverdag som er helt forandret, det er min familie som er helt forandret, det er mitt liv som er helt forandret.

92.JPG

10.februar 2017 langs Mjøsa. Bursdagsfotografering for Anton som ble 5 år dagen etter.

Jeg husker så godt den freden jeg hadde. De første årene på Hamar. Selv om det var bekymringer med hundene, travle dager og forpliktelser da også, så hadde vi det så godt. Bekymringene ble stort sett løst på vår flotte dyreklinikk, Vetsentrum. Studielivet ga fridager til å hente seg inn igjen. Og når jeg plutselig hadde fri fra Kitch’n en fredag kveld og dumpet ned i sofaen med god mat og gullrekka etter langtur i skogen, kunne tårene automatisk trille av lykke. Så heldig jeg var. Ingenting skulle kunne knekke oss, i hvert fall ikke nyrer…

Jeg tør ikke håpe på for mye av 2018.
2016 satt meg ut av balanse, mens 2017 meide meg ned i gjørma.
Jeg håper bare at du ikke blir verre, 2018. Vær så snill.

93 – Kopi

Jeg håper du har det bra der oppe, stjerna mi ❤

 

 

Advertisements