Nå føles det så fjernt. April 2017. Dette korte, lange året har vært det mest krevende og det året med flest forandringer hittil i livet. Et enormt tap, å gå fra studieliv til jobbtilværelse og innflytting i egen leilighet.
Anton føles så langt unna, og det er så mye som er glemt.

page270418.jpg
Fredag 27.april, på ettårsdagen for Antons død, reiste mamma, Kaspar og jeg til Moss. Mamma spurte et par uker tidligere om vi skulle gått ut å spist den dagen, for å markere. Da vi fant ut at ingen av oss hadde planer fra fredag til lørdag, booket vi oss rett og slett inn på Hotell Refsnes Gods på Jeløya, der jeg bodde en natt da Anton var innlagt.
Vi plukket hvitveis på vei ut til dyreklinikken, som vi la ned på gresset omtrent der Anton trakk sine siste åndedrag.
En fin stund, men jeg nektet nok meg selv å føle noe særlig. Orket ikke. Da vi gikk tilbake til bilen sto en hulkende dame utenfor klinikken, mens mannen som hadde ankommet i hui og hast holdt rundt henne. Det var deres 27.april. Jeg er så glad det er ett år siden vår.

IMG_9071.JPG

1.april 2017. En nydelig dag.

Når jeg tenker etter nå, så er det en ting jeg sitter igjen med etter året som har gått. Glemsel.
Det føles nå helt fjernt at jeg i fem år var hundemamma til to. Alle utfordringer, alt slit, all kjærlighet og alle de gode opplevelsene vi tre hadde. Fjernt, langt unna, tåkete.
Minnene kommer i små blaff. Når Kaspar ligger ved siden av meg, og jeg myser med øynene, så mye at han til slutt ligner på Anton. Når jeg blar gjennom alle album.

Ett år etter går det ganske greit å se gjennom bilder, selv om bildene fra sykdomsperioden er noe tøffere. Ved videoer stopper det seg fortsatt. Da blir alt så levende, så tydelig og klart. Litt for klart. Litt for åpenbart hva jeg har tapt.
Det er så vondt at jeg kommer til å glemme så mye mer. Kun et år har gått, jeg skal sannsynligvis leve uten Anton i 60 år til. Hva husker jeg i 2020? Hva husker jeg i 2050? Hva husker jeg i 2070? Jeg er glad jeg har brukt denne bloggen sporadisk i årene som har gått. Prosjektet for i år blir å få dette inn i bokformat, i hvert fall noe av det.
Hvem vet, om noen år eksisterer kanskje ikke WordPress lenger.

Noen følelser var ekstra sterke for et år siden, og noen regnet jeg med at ville bli mildere med tiden. Men i dag angrer jeg fortsatt like sterkt på to ting.
At jeg ikke besøkte Anton 26.april,
og at jeg ikke tok med Kaspar til Moss 27.april, slik at han også hadde fått en avslutning.
Han er så smart, jeg tror absolutt han forstår, men da hadde jeg i hvert fall vært sikker.IMG_1906.JPG

 

Advertisements