Det var en gang.
Ei jente med en morfar, og to hunder.
Som alle satt like stor pris på hverandres selskap.
2017 tok den ene.
2018 tok den andre.
Så var vi bare to igjen.page1002.jpg

For fem måneder siden, 5.september, gikk min morfar bort. Far, som vi kalte han.
Et tap som merkes hver eneste dag.

I oppveksten var kontakten med Far sporadisk. Veldig tett kontakt da jeg var liten, for så å dabbe av etter hvert, av ulike årsaker. Dette tiåret endret på det. I 2013-2014 tilbragte vi mer og mer tid sammen, og da han flyttet for seg selv før jul 2015, var han for godt tilbake i livene våre.
Far har alltid vært en mann med mange jern i ilden. Jakt og fiske, fotball, verv og en hjelpende hånd for de som trengte det. Og hund.
Det var noen hunder opp i gjennom i gamle dager, men ikke noe langvarig.
Det var da Ronja kom til han i 1987, at han fikk en langvarig følgesvenn. Det var felles familiebegravelse da Ronja gikk bort, og for Far var et liv uten hund uaktuelt.
I 2001 fikk jeg være med, da lille Mira ble hentet. Ytterligere 13 år med hund.
Etter at Mira døde i 2014, uttrykte Far flere ganger hvor mye han savnet å ha hund.
page1005.jpg
Han var så glad for selskapet til Kaspar og Anton.
Han var slik som de mest godhjerta menneskene er; de som hilser på hunden, før de hilser på eieren. En ordentlig hundevenn, noe Kaspar og Anton merket godt.
De lærte seg også fort hvor de burde sitte i familiesammenkomster. Far skalv mye på hendene, men noen ganger kan man jammen lure på om han overdrev. Han latet i hvert fall som at det var et uhell hver gang noe datt ned fra hans tallerken, som hundene fikk tak i 😉

2016 startet vi med flere fine turer sammen vi fire. Selv om jeg var på Hamar, var studiehverdagen fleksibel, og så fort vi fant et smutthull, gikk vi tur. Far kom også opp til Hamar på besøk, og guttene var helt ville da vi møtte han på togstasjonen.
I mars 2016 ble Far alvorlig syk, og han var ikke hjemme igjen før seks uker senere. Han trente seg opp igjen, og ble sprekere enn noen gang.
På kveldsturene på Hamar, ringte jeg Far i hvert fall et par ganger i uka. En liten oppdatering. Om han, om hundene, om sport. Han du alltid visste at tok telefonen, og som alltid var takknemlig for å slå av en prat.
page1003.jpg
2017 skulle bli så bra, regnet jeg med. Vi fortsatte det nye året med å gå turer, og jeg gledet meg til å flytte hjem igjen, så jeg var nærmere.
Så kom april, som rev fra oss Anton. Det var så viktig å være sammen med mennesker som også anså det som et tap å ikke lenger ha Anton i livet sitt.

Far var den typisk “gammeldagse” hundeeieren.
Selv om vi hovedsakelig hadde det masse fint sammen, så var det også få som kunne irritere meg mer. Når han syntes synd på hundene fordi de fikk tørrfór. Når han sneik til de mat, som de ikke burde ha. Jeg er veldig rund i kantene med godbiter, og andre ting i kjøleskapet, så lenge jeg vet det ikke er noen fare – Far var noe mer slurvete. Heldigvis syntes han det var artig at Kaspar og Anton var så glad i blåbær, og det hadde han stort sett alltid i kjøleskapet. Problem løst.
Jeg var heller ikke superfornøyd da han innrømmet at han tok av Kaspar båndet ved postkassene (ved lufteturer, når Kaspar var hos mamma), og lot han løpe tilbake til huset, forbi gårdsplassene til flere naboer. Han syntes nok jeg var litt overbeskyttende, men med det jeg har opplevd som hundeeier, syntes jeg at jeg hadde rett til å være litt ekstra forsiktig. Han forsto det.
Men det viktigste; han så på hunder som et fullverdig familiemedlem, som fikk plass både i sofaen, på fanget og i hjertet.

5.september var livet med Far over. Jeg blir fortsatt litt overrasket over at han ikke finnes mer. Hele august ble tilbragt på sykehus, men 4.september var han tilbake i kommunen, på sykehjem, og skulle bare trene seg opp igjen en gang til… Vi var på besøk denne tirsdagskvelden, og jeg så frem i mot helgen, da skulle jeg ta med Kaspar en tur på besøk. Klokka 7 morgenen etter, kom mamma inn på rommet, med den grusomme beskjeden…
Heldigvis fikk jeg denne gangen mulighet til det jeg angret så inderlig på da Anton døde. Kaspar fikk tatt farvel.
page1004.jpg
Vi savner han så inderlig, og orker ikke tanken på noe annet enn at vi en gang sees igjen.
Som et bilde jeg ser for meg, når jeg tenker på de tre jeg har mistet. Mitt livs tre største tap. Pappa og Far sittende langs en elv med hver sin fiskestang, mens Anton rusler i vannkanten.

IMG_5204.JPG

Advertisements