20.januar 2021

Joda, som alltid gjør den det. Men jeg kan ikke huske en vinter som har føltes lengre.
Vinteren på Gjøvik (2012-2013) føltes også lang. Men nå…
Jeg klager ikke så ofte på været (tror jeg). Jeg er veldig glad i strålende sommervær, jeg er glad i kjølige høstdager, jeg liker å pusle inne på regnværsdager, og å krype opp i sofaen på kalde vinterdager.
11.mai 2017, to uker etter Anton døde, snødde det. Aldri, aldri har det provosert meg mer at folk klaget på været – og etter den gang har jeg prøvd å være bevisst på det. Når man har det vondt, er man fullstendig likegyldig til hvordan været er. Sånn burde det jo egentlig være når man har det bra også.

Men nå trenger kroppen lys, sol og varme. Og det handler ikke bare om meg.
Kaspar har blitt mer og mer påpasselig når det gjelder føttene sine de siste årene. Han liker dårligere å klippe klør og pels på potene, han flytter føttene unna hvis jeg fikler med dem. Han har ikke likt å ha potesokker om vinteren. Spesielt ikke nå. Når han ser at jeg tar frem sokkene synker hele hunden sammen. Når han først kommer ut virker han ikke plaget, og vi gjør det til en positiv greie å ta de på, men det hjelper ikke. Potesokker er for tiden det verste som eksisterer…

På med sokkene halvveis på turen, 9.januar 2021.

Tilretteleggingen er ennå minimal for han som blir 13,5 år neste uke, men noen hensyn må vi ta – og kulda fører til hensyn. Heldigvis begynner langtidsvarselet å gi håp, og om en uke har vi forhåpentligvis vanlig, mild vinter. Jeg gleder meg til jeg kan kaste på meg joggeskoene, og Kaspar verken trenger sokker eller vest, og vi kan være ute over lengre tid av gangen – gjerne inkludert matpakke og termos.

Våren er vakrest en vinterdag.
Carl Hammarén

3.februar 2021.