I mai 2019 måtte vi droppe rasespesialen fordi jeg ble syk, og jeg var redd vi ikke skulle få sjansen igjen. Oddsen ble ikke bedre av at rasespesialen 2020 utgikk.
I går var vi heldigvis klare, og satt kursen mot Lillehammer. Min mamma ble med, og vi kjørte nordover i 14-tiden. Så deilig med ettermiddagsutstilling! Både slipper man å stå opp før daggry, men det er også mindre folk og biler på utstillingsplassen.
Vi fikk nesten litt vel god tid, men kosa oss med en sensommerdag på farten.
Vi fikk installert oss ved ringen, før vi gikk en runde og fikk i oss en matbit.

Kaspar har blitt ekstremt masete i forbindelse med måltider på sine eldre dager. Så når det lar seg gjøre er det bedre å la han sitte ved siden av, da blir hvert fall bråket hans betydelig mindre 😛

Det var fint å være på utstilling igjen, og ventingen før det var Kaspar sin tur var bare hyggelig.

Kaspar hadde ikke perfekt flyt på løpingen, men fikk Excellent, en fin kritikk og mange komplimenter gjennom dagen. Ringsekretæren påpekte at “det er jo TO hunder det,” da hun så Kaspars alder. Jeg er jo heldig med at Kaspar holder seg godt, men jeg skulle ønske det var flere gamle hunder som stilte i veteranklasse. Det er jo få veteraner som stiller i utgangspunktet, og de fleste har akkurat bikket 8 år, føler jeg. Og en kooiker på 8 år? De er jo i sitt livs beste alder 🙂

Ventingen etter Kaspar var i ringen derimot, den var aaaltfor lang. Det er fint at dommeren bruker god tid på en rasespesial, men… Det var bare så vidt at det var verdt å vente for en sliten 14-åring (og en sliten eier).

Det var kun to veteraner påmeldt, og Kaspar ble BIM Veteran bak 10 år gamle Cheriss.

En fin dag, og mange fine premier ble med i bilen hjem. Kaspar sov hele bilturen, og vi sov godt på søndagen også 🙂
Måtte vi får muligheten til å stille ut igjen!