I hele mitt liv har vi feriert på Torpo i Hallingdal, hvor vi leier campinghytte mellom RV7 på ene siden, og Hallingsdalselva og Bergensbanen på andre siden. Noe som ikke høres spesielt idyllisk ut, men det er utrolig hvor idyllisk en tradisjon kan være.
Fra min første ferie der i 1993 har jeg vært på plass hvert år, bortsett fra 2012 og 2016.

I 2008 var Kaspar med for første gang, 10 måneder gammel. Bare fem dager tidligere, 17. juni 2008, ble Kaspar forgiftet (Klikk for blogginnlegg fra den gang), men han var allerede veldig sprek igjen.
Hytteliv med mye utetid og frisk fjelluft gjør godt for både to- og firbente.
I 2009 og 2010 tok vi også turen, før Kaspar og jeg reiste alene dit i 2011. Det var min første sommer med førerkort, og det var stas å reise på ferie alene med Kaspar, selv om det ble litt stille å være alene en hel helg.

I 2012 ble turen for meg, Kaspar og Anton akutt avlyst ved avreise, men vi var tilbake i 2013. Anton fikk tre turer hit, og det var så fine dager for han. Han som gladelig var ute hele dagen. Det var nok ikke mye jeg fikk slappet av disse tre årene, da det var ganske krevende med to hunder, som helst ikke skulle hilse på andre folk og dyr. Men fint var det også.
I 2016 var vi visst ikke der, tiden strakk nok ikke til. I 2017 var Kaspar blitt alenehund igjen.

Vi har hatt ulike tradisjoner på disse ferieturene. I 2017 gikk vi tur på Bergsjøstølen for første gang, noe vi fortsatte med de påfølgende årene. Kaspar har hengt bra med på turene, og ikke trengt noe tilpasning. Vi har stort sett hatt fint vær hver gang, men med skyer og noe vind – helt perfekt.

I fjor måtte fjellturen dessverre droppes på grunn av for høy temperatur. Det var kjedelig å bryte rekka, samtidig som jeg var redd Kaspar ikke skulle få tatt turen igjen.
Men fredag 22. juli var det dags igjen. Kaspar storkoste seg på tur, og suste av gårde. Etter nesten to timers vandring fikk han hvile i bæreselen på den siste etappen med grus.
Fra Bergsjøstølen kjørte vi videre til Fagerdalen støl, hvor vi også var i 2020. Der var det så fint, så vi måtte bare tilbake.
Det har blitt lange dager på hyttetur, med mye mindre hvile og mye belastning for kroppen. I dagene etterpå synes jeg at jeg har merket det på en nesten 15 år gammel kropp, men vi tøyer og strekker, og nå er det bare en drøy uke til “damene våre” (dyrekiropraktor og laserdyrepleier) er tilbake fra ferie.

Vi krysser fingrene for Hallingdal 2023, Kaspar!