Dette blogginnlegget startet jeg på 15. februar, men det ble aldri til at jeg fullførte. Jeg har prøvd å skrive flere innlegg mens Kaspar fortsatt levde, for da skriver man annerledes. Det er heller ikke like vondt å se tilbake.
Men denne gangen rakk jeg det ikke. Jeg bortprioriterte, og nå har Kaspar vært død i 17 dager.
Det jeg skulle skrive om var å være på farten med guttene mine. Bilturer, korte eller lange, til hverdags eller i ferier.
Av hverdagslige utfordringer kunne jeg fint håndtere at hundene f.eks. ikke ville hilse på andre hunder. Men jeg sa flere ganger at jeg ikke visste hva jeg ville gjort dersom jeg hadde hunder som ikke likte å kjøre bil.
Det er vanskelig å huske 15 år tilbake, men Kaspar har alltid likt å kjøre bil. Det var et par tilfeller i ung alder hvor han kastet opp under bilkjøring, men ellers husker jeg det som uproblematisk. Et av mine mindre stolte øyeblikk som hundeeier var den perioden vi lot Kaspar være løs i bilen. Han sto gjerne i baksetet, med forbena på midtkonsollen. Han var helt sjef, og det var koselig å ha han inntil, men det var rævva konsekvenstenking. Heldigvis tok vi til fornuft (med unntak av noen enkelttilfeller da bilen med hundeburene var på verksted f.eks.).
Bilkjøring opplevdes lystbetont i seg selv, og var nok også assosiert med gode reisemål. Da vi tok bilen til skogen, tok bilen til kooikerarrangementer eller tok bilen til familiemedlemmer. Om en bildør ble stående åpen, gikk det ikke mange sekunder før Kaspar fant veien inn på egenhånd, og ventet tålmodig til avreise.
I 2012 telte vi ned til dagen Anton skulle entre familien, og det var på tide med ny bil. Endelig ble stålburet byttet ut med ordentlig Variocage bilbur. Kaspar fikk sin plass til venstre, og jeg gledet meg voldsomt til Anton skulle innta plassen på høyre side. Bildet under ble fort en favoritt.
Lyset da hundene satt i bilburet var alltid så fint, og det er kanskje derfor det ble mange bilbilder de påfølgende årene.
13. april, dagen etter Anton ble hentet i Danmark, tok vi oss en liten kjøretur til barnehagen jeg jobbet i, bare han og jeg. Da holdt han et alvorlig leven hele kjøreturen. Anton var allerede godt vant til å kjøre bil, men det ble nok litt skummelt da han plutselig var alene i en ny bil på et fremmed sted. Senere på dagen tok vi en lengre kjøretur, også med Kaspar, da pep han i et minutt, deretter var det stille resten av turen. Det var åpenbart raskt progresjon, for allerede 22., 23. og 24. april kjørte vi til Oslo og Fredrikstad uten problem. (Takk for blogginnlegg fra 2012 – “Ny oppdatering på Antonfronten”)
Vi hadde mange fine år med bilkjøring vi tre. Noen dager var bilkjøring selve redningen. Hvis jeg var utslitt etter studering og hundelufting, mens hundene trengte mer. Da var det godt å kunne innta bilen og kjøre litt rundt, enten på Gjøvik eller Hamar. Kaspar kunne gjerne legge seg nedpå underveis, i hvert fall på lengre turer, men Anton satt konstant. Det var så mye å se på, så han hadde ikke tid til å legge seg ned. På det trøtteste kunne han duppe av med haka på den ene metallstanga til buret, mens hans satt oppreist.
De beste periodene var de tidene på året hvor det verken var for kaldt eller varmt i bilen, og jeg kunne få gjort unna noen ærend samtidig. Guttene koste seg med å sitte og følge med, jeg fikk slått to fluer i en smekk, vi tok kanskje en luftetur et sted vi ikke hadde gått før, jeg ble kvitt den dårlige samvittigheten, og vi var alle fornøyde da vi kom hjem.
Noen små elementer av utfordring var det allikevel. I perioder var ikke Kaspar og Anton så gode venner, og Kaspar var en streng storebror. Om Kaspar plasserte seg i buret først, kunne han plutselig finne på å kjefte på Anton da Anton spratt inn. Derfor prøvde jeg å få Anton inn først, for husfredens skyld.
Etter hvert ble også Kara et tilskudd på noen bilturer. På grunn av sære Kaspar var det ingen tvil om at Kara måtte sitte sammen med Anton. Men det var heller ikke barebare, med Antons energi og forkjærlighet for jenter, så Kara måtte også kjefte fra seg litt. Men da Anton roet seg og alle var vel plassert, var vi klare for tut og kjør.
Rundt nyttår 2016-2017 mistet bilturene sitt positive fortegn. Det ble veldig urolig, og Kaspar og Anton bjeffet konstant til hverandre mens vi kjørte. Jeg klarte ikke begripe hvorfor. Da Anton ble syk fikk jeg sannsynligvis forklaringen. Anton hadde nok kjent på sykdommen i noen måneder, som antagelig preget han i ulike situasjoner, blant annet under bilkjøring.
Da jeg kjørte Anton inn til Anicura dyresykehus Oslo var han så syk at han lå hele veien, men rett før vi var fremme tittet han opp, og det gjorde meg glad ❤ (bilde 1 ovenfor). 19. april hentet vi Anton på dyresykehuset, for å kjøre videre til Jeløy dyreklinikk, og det var igjen så fint lys i bilen. Tapre, vakre ungen min.
Så var det igjen bare meg og Kaspar på bilturer.
Og det har vi fortsatt å kose oss med. Jeg snakket med Toril Goksøyr på telefon søndag 19. februar. I løpet av samtalen spurte hun om hva som er en fin dag for oss. Da var svaret rett og slett “å være på farten sammen.” Det å ha en liten utflukt. Pakke oss ut i bilen, kanskje for en timeavtale på dyreklinikk (det er jo ikke alltid negativt ladet), gå en tur et sted vi ikke pleier og kanskje titte innom mamma på middag og skravling ute på terrassen hos min venninne Eva. For så å reise fornøyde hjem begge to, og sovne med et smil om munnen på kvelden.
De siste månedene skulle jeg ønske Kaspar la seg ned for en hvil i buret, for å hvile muskulaturen, men han var ikke enig. I fjor sommer kjøpte jeg en bilsele, for å teste om det kunne være et alternativ. Han ville ikke ligge da heller, så kjøpet var ikke spesielt vellykket, men på veg hjem fra Sälen var han så sliten at han ikke klarte å unngå og duppe av litt (bilde 2 ovenfor). På nyåret ble det færre bilturer for å skåne kroppen, men jeg fant fortsatt glede i bilturene våre til Hamar for laserbehandling. Pakke oss ut om morgenen, en tekopp og podkast, en times tid hos dyrepleier Cecilie, kanskje innom butikken for å kjøpe noe godt (gjerne blåbær vi kunne dele), og så hjem for å hvile.
Også på vår siste dag sammen ble bilen en liten redning. Jeg ringte vaktveterinær kl. 14:22, og hun anslo at vi kunne møtes på klinikken en time senere. Det ble en del forsinket, og Kaspar var så urolig, så det hadde ingen hensikt å sitte hjemme og vente. Han bjeffet litt under kjøring denne dagen, men det var allikevel bedre enn alternativet. Vi kjørte til Eidsvoll kirkegård hvor han snuste litt, så et lite stopp på Bøn, før vi tok vår aller siste kjøretur ned til Eidsvoll dyreklinikk. Etter å ha vært helt tom for håp tidligere på dagen, hadde jeg begynt å grave frem alternative løsninger mens vi kjørte, og kanskje er det greit at jeg ikke visste sikkert at dette var vår aller siste kjøretur.
Ikke bare føles leiligheten veldig tom om dagen, men bilen føles også ekstra tom.
My Kooikerhondje Life. 