26. februar er nå to måneder unna, og jeg vet ikke lenger om det har gått fort eller sakte. Etter bare noen dager følte jeg at Kaspar var evigheter unna, at jeg ikke hadde sett han eller holdt rundt han på så ekstremt lenge. Allikevel kan jeg også ta meg i å helt uproblematisk se igjennom bilder og minner på dataen, fordi det fortsatt føles litt som han ligger i senga og sover.

Å være alene er ikke nødvendigvis slik som folk tror. Er det rart å ikke gå turer med han? Det må være rart å komme hjem til tomt hus? Ja, det er rart. Men det er andre ting som slår meg mer i trynet. Ting som før var bittesmå, føles nå kjempestore.
Å ikke skjære en ekstra gulostbit til han som står ved siden av meg ved kjøkkenbenken.
Å ikke tømme skvettene fra drikkeflaska mi i hans vannskål.
Å spise blåbær og agurk alene, uten å kunne dele.

Dagene tusler av gårde, og jeg har ikke så mye annet valg enn å henge på. De fleste morgener kler jeg fortsatt på meg, og går ut på morgentur. Noen rutiner føles greit å holde på. Det som er mest uvant i hverdagen er å ikke lenger telle timer. Når dro jeg hjemmefra? Hvor lenge har Kaspar vært alene nå? Hvor mange timer blir det totalt innen jeg kommer hjem? Jeg får vel begynne og bevege meg hjemover. Skal jeg stikke innom butikken, eller reise rett hjem? Uff, i dag ble det litt for lenge. Hvor lang gåtur rekker vi, før vi må hoppe i bilen og kjøre til Råholt/Hamar? Dagen i dag gikk på skinner tidsmessig. Hvordan skal jeg løse logistikken neste uke?
Jeg har ikke lenger like mye jeg skal rekke, like mye tidspress. Jeg kan ta ting mer på sparket, og trenger ikke lenger å spørre mamma “om lov” til å gjøre ting, fordi jeg trenger hjelp til hundepass.

Hvordan beskriver man et liv?
Jeg har skrevet så mye, og jeg vet at mange føler at de kjente Kaspar. Både mennesker som har truffet han litt, men også mennesker som aldri har truffet han. Naturligvis var det også mennesker som faktisk kjente han, og noen få utvalgte som kjente han godt.
Jeg vet at ingen kjente han bedre enn jeg gjorde, men det satt meg litt ut allikevel da jeg innså alt jeg må huske. Ting som ingen i verden husker, hvis ikke jeg husker det. Alt som går i glemmeboka hvis jeg glemmer.

* Da jeg hørte lyder mens jeg sto i dusjen, og skjønte at Kaspar “grumset” i senga (se film under for “grumsing”).
* Stundene med pedikyr liggende i fanget, og hvordan jeg kjente hver en tå og hver en klo.
* Hvordan det føltes da Kaspar dumpet ned på puta si om kvelden, som hver gang ga lykkefølelse.
* Hvordan armene mine fortsatt husker akkurat hvordan jeg løftet han opp og holdt han inntil.

I januar satt jeg sammen en film med klipp fra en vanlig dag i vårt liv. Underbevisstheten min følte at det hastet litt. De fleste snuttene ble filmet i august 2022, mens et par opptak måtte tas i januar, underveis i redigeringen. Jeg har ikke orket å se den igjen selv ennå, men jeg er innmari glad for at den finnes. Og at jeg gjorde det da. Det hadde vært mye mer krevende å sette sammen disse klippene i ettertid. Filmen kan sees HER.

I tillegg er det i morgen seks år siden Anton døde. Sorgen over og savnet av Anton har jeg levd veldig greit med de siste årene, så jeg vet jo at jeg en gang kommer dit igjen. Men nå som jeg er mer frynsete kjennes også savnet av Anton bedre. Da merkes det når alle minnene fra aprildagene i 2017 kommer opp i ruta på Snapchat. Fine, gode, vimsete lillebror ❤

Om noen dager banker mai på døren. Den fineste måneden i året. Synet av kooiker i hvitveiseng blir et savn.

Advertisement