Jeg er ganske tom for ord for tiden. Jeg har ikke skrevet på lenge, og vet verken hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal skrive om. Det er ingen tvang. Jeg trenger ikke. Men jeg vet at det gjør godt.

Da jeg forlot Kaspar på dyreklinikken den søndagskvelden i februar, stoppet jeg noen sekunder ute på trappa og knipset bildet til venstre. Klokka var 18:57 og jeg var på vei ut i et helt nytt liv, som jeg ikke ante noen ting om. Jeg var uten jobb, uten Kaspar, uten forpliktelser, uten noen som var avhengig av meg.
Årets åttende uke gikk mot slutten, og den niende uken skulle bli mitt første kapittel i oppfølgerboken.

Jeg synes det er vanskelig å oppsummere disse månedene. Hvor er jeg nå? Jeg vet ikke. Jeg føler egentlig at jeg kjenner meg selv mindre enn noen gang. Mens Kaspar levde nevnte jeg den identitetskrisen jeg sto overfor i fremtiden, når jeg ikke lenger var hundeeier. Kanskje er det dét jeg kjenner på? Alt jeg ikke lenger er. Jeg er ikke hundeeier, jeg er ikke “mamma,” jeg er ikke en ansatt, jeg er ingens kollega, jeg er usikker på hvor veien går. At alt skjedde samtidig føltes som hell i uhell, men det førte også til at jeg hadde mindre å holde meg fast i. Når man får mulighet til å skape seg et helt nytt liv, hvor begynner man? Det har vært overveldende, og har nok kanskje gjort meg litt handlingslammet. Det er fortsatt overveldende. Jeg vet at disse månedene har vært viktige for at jeg skulle få stablet meg på bena igjen, både mentalt og fysisk. Fylle livet med masse man ellers ikke har tid til, prioriterer eller har overskudd til. Det har vært mange fine opplevelser, mange fine møter, mange fine hverdagsøyeblikk. Disse opplevelsene har flettet seg sammen med sorg, savn, gråt og maktesløshet, og gjort det mulig å puste igjen.

Etter et halvt år har jeg blitt vant til at hverdagen ikke lenger inneholder hund. For det meste. Jeg klarer å komme inn ytterdøra uten å tenke at han skulle komme meg logrende imøte. Det er ikke lenger rart å ikke skjære en ekstra gulostbit til han som tigget på kjøkkengulvet. Jeg har blitt godt vant til å gå turer uten selskap. Omsider har jeg også sluttet å telle timer (hvor lenge har jeg vært borte, når bør jeg komme meg hjem?), noe jeg følte jeg gjorde konstant mens Kaspar levde. Det satt i lenge.
Men tydelig tilstede i hverdagen er han ennå. Da jeg hadde hund kunne jeg ta meg selv i å tenke på hvor lenge jeg kom til å omgi meg med hundehår, etter at guttene var borte. Vel, hundehårene er her fortsatt, etter x antall ganger med støvsuging og vasking. Jeg plukker fortsatt hvite, myke hår bort fra maten min. Jeg må fortsatt plukke vekk hundehår som har festet seg i øyevippene mine. Langt i fra like ofte, men fortsatt ukentlig. Nylig tok jeg på et svart klesplagg jeg ikke hadde brukt på lenge. Full av hvit pels.
Det føles fortsatt helt merkelig å ikke starte dagen med en gåtur. Morgentur-rutinen har jeg de aller fleste dager beholdt, men de dagene jeg gjør et unntak kommer jeg ikke i gang med dagen på samme måte.

Med Kaspars bursdag 17. august, halvtårsdagen siden han døde, og nå gråere og mørkere dager, så føles sorgen nærere igjen. Og senest for noen dager siden ble jeg overrasket da «Kaspar er død»-tanken datt ned i hodet mitt. Han er ikke her lenger, han kommer aldri mer til å være her.
I tillegg har jeg etter tre måneders “sommerferie” nå avsluttet den, og er klar for en høst med rutiner, karriereveiledning og jobbsøking. Eller, klar vet jeg ikke, men det er vel på tide. Det føles muligens ekstra krevende fordi mørketiden nå er like rundt hjørnet. Det neste avsnittet i kapittelet kan gjerne være litt snillere med meg, så blir det kanskje bra dette her. Til slutt.