Jeg er ganske tom for ord for tiden. Jeg har ikke skrevet på lenge, og vet verken hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal skrive om. Det er ingen tvang. Jeg trenger ikke. Men jeg vet at det gjør godt.
Da jeg forlot Kaspar på dyreklinikken den søndagskvelden i februar, stoppet jeg noen sekunder ute på trappa og knipset bildet til venstre. Klokka var 18:57 og jeg var på vei ut i et helt nytt liv, som jeg ikke ante noen ting om. Jeg var uten jobb, uten Kaspar, uten forpliktelser, uten noen som var avhengig av meg. Årets åttende uke gikk mot slutten, og den niende uken skulle bli mitt første kapittel i oppfølgerboken.
Jeg synes det er vanskelig å oppsummere disse månedene. Hvor er jeg nå? Jeg vet ikke. Jeg føler egentlig at jeg kjenner meg selv mindre enn noen gang. Mens Kaspar levde nevnte jeg den identitetskrisen jeg sto overfor i fremtiden, når jeg ikke lenger var hundeeier. Kanskje er det dét jeg kjenner på? Alt jeg ikke lenger er. Jeg er ikke hundeeier, jeg er ikke “mamma,” jeg er ikke en ansatt, jeg er ingens kollega, jeg er usikker på hvor veien går. At alt skjedde samtidig føltes som hell i uhell, men det førte også til at jeg hadde mindre å holde meg fast i. Når man får mulighet til å skape seg et helt nytt liv, hvor begynner man? Det har vært overveldende, og har nok kanskje gjort meg litt handlingslammet. Det er fortsatt overveldende. Jeg vet at disse månedene har vært viktige for at jeg skulle få stablet meg på bena igjen, både mentalt og fysisk. Fylle livet med masse man ellers ikke har tid til, prioriterer eller har overskudd til. Det har vært mange fine opplevelser, mange fine møter, mange fine hverdagsøyeblikk. Disse opplevelsene har flettet seg sammen med sorg, savn, gråt og maktesløshet, og gjort det mulig å puste igjen.
Etter et halvt år har jeg blitt vant til at hverdagen ikke lenger inneholder hund. For det meste. Jeg klarer å komme inn ytterdøra uten å tenke at han skulle komme meg logrende imøte. Det er ikke lenger rart å ikke skjære en ekstra gulostbit til han som tigget på kjøkkengulvet. Jeg har blitt godt vant til å gå turer uten selskap. Omsider har jeg også sluttet å telle timer (hvor lenge har jeg vært borte, når bør jeg komme meg hjem?), noe jeg følte jeg gjorde konstant mens Kaspar levde. Det satt i lenge. Men tydelig tilstede i hverdagen er han ennå. Da jeg hadde hund kunne jeg ta meg selv i å tenke på hvor lenge jeg kom til å omgi meg med hundehår, etter at guttene var borte. Vel, hundehårene er her fortsatt, etter x antall ganger med støvsuging og vasking. Jeg plukker fortsatt hvite, myke hår bort fra maten min. Jeg må fortsatt plukke vekk hundehår som har festet seg i øyevippene mine. Langt i fra like ofte, men fortsatt ukentlig. Nylig tok jeg på et svart klesplagg jeg ikke hadde brukt på lenge. Full av hvit pels. Det føles fortsatt helt merkelig å ikke starte dagen med en gåtur. Morgentur-rutinen har jeg de aller fleste dager beholdt, men de dagene jeg gjør et unntak kommer jeg ikke i gang med dagen på samme måte.
Med Kaspars bursdag 17. august, halvtårsdagen siden han døde, og nå gråere og mørkere dager, så føles sorgen nærere igjen. Og senest for noen dager siden ble jeg overrasket da «Kaspar er død»-tanken datt ned i hodet mitt. Han er ikke her lenger, han kommer aldri mer til å være her. I tillegg har jeg etter tre måneders “sommerferie” nå avsluttet den, og er klar for en høst med rutiner, karriereveiledning og jobbsøking. Eller, klar vet jeg ikke, men det er vel på tide. Det føles muligens ekstra krevende fordi mørketiden nå er like rundt hjørnet. Det neste avsnittet i kapittelet kan gjerne være litt snillere med meg, så blir det kanskje bra dette her. Til slutt.
26. februar er nå to måneder unna, og jeg vet ikke lenger om det har gått fort eller sakte. Etter bare noen dager følte jeg at Kaspar var evigheter unna, at jeg ikke hadde sett han eller holdt rundt han på så ekstremt lenge. Allikevel kan jeg også ta meg i å helt uproblematisk se igjennom bilder og minner på dataen, fordi det fortsatt føles litt som han ligger i senga og sover.
Å være alene er ikke nødvendigvis slik som folk tror. Er det rart å ikke gå turer med han? Det må være rart å komme hjem til tomt hus? Ja, det er rart. Men det er andre ting som slår meg mer i trynet. Ting som før var bittesmå, føles nå kjempestore. Å ikke skjære en ekstra gulostbit til han som står ved siden av meg ved kjøkkenbenken. Å ikke tømme skvettene fra drikkeflaska mi i hans vannskål. Å spise blåbær og agurk alene, uten å kunne dele.
Dagene tusler av gårde, og jeg har ikke så mye annet valg enn å henge på. De fleste morgener kler jeg fortsatt på meg, og går ut på morgentur. Noen rutiner føles greit å holde på. Det som er mest uvant i hverdagen er å ikke lenger telle timer. Når dro jeg hjemmefra? Hvor lenge har Kaspar vært alene nå? Hvor mange timer blir det totalt innen jeg kommer hjem? Jeg får vel begynne og bevege meg hjemover. Skal jeg stikke innom butikken, eller reise rett hjem? Uff, i dag ble det litt for lenge. Hvor lang gåtur rekker vi, før vi må hoppe i bilen og kjøre til Råholt/Hamar? Dagen i dag gikk på skinner tidsmessig. Hvordan skal jeg løse logistikken neste uke? Jeg har ikke lenger like mye jeg skal rekke, like mye tidspress. Jeg kan ta ting mer på sparket, og trenger ikke lenger å spørre mamma “om lov” til å gjøre ting, fordi jeg trenger hjelp til hundepass.
Hvordan beskriver man et liv? Jeg har skrevet så mye, og jeg vet at mange føler at de kjente Kaspar. Både mennesker som har truffet han litt, men også mennesker som aldri har truffet han. Naturligvis var det også mennesker som faktisk kjente han, og noen få utvalgte som kjente han godt. Jeg vet at ingen kjente han bedre enn jeg gjorde, men det satt meg litt ut allikevel da jeg innså alt jeg må huske. Ting som ingen i verden husker, hvis ikke jeg husker det. Alt som går i glemmeboka hvis jeg glemmer.
* Da jeg hørte lyder mens jeg sto i dusjen, og skjønte at Kaspar “grumset” i senga (se film under for “grumsing”). * Stundene med pedikyr liggende i fanget, og hvordan jeg kjente hver en tå og hver en klo. * Hvordan det føltes da Kaspar dumpet ned på puta si om kvelden, som hver gang ga lykkefølelse. * Hvordan armene mine fortsatt husker akkurat hvordan jeg løftet han opp og holdt han inntil.
I januar satt jeg sammen en film med klipp fra en vanlig dag i vårt liv. Underbevisstheten min følte at det hastet litt. De fleste snuttene ble filmet i august 2022, mens et par opptak måtte tas i januar, underveis i redigeringen. Jeg har ikke orket å se den igjen selv ennå, men jeg er innmari glad for at den finnes. Og at jeg gjorde det da. Det hadde vært mye mer krevende å sette sammen disse klippene i ettertid. Filmen kan sees HER.
I tillegg er det i morgen seks år siden Anton døde. Sorgen over og savnet av Anton har jeg levd veldig greit med de siste årene, så jeg vet jo at jeg en gang kommer dit igjen. Men nå som jeg er mer frynsete kjennes også savnet av Anton bedre. Da merkes det når alle minnene fra aprildagene i 2017 kommer opp i ruta på Snapchat. Fine, gode, vimsete lillebror ❤
Om noen dager banker mai på døren. Den fineste måneden i året. Synet av kooiker i hvitveiseng blir et savn.
Da det var gått en drøy måned etter Anton døde hadde jeg allerede rukket å skrive sju blogginnlegg, selv mens jeg var i full jobb og hadde Kaspar. Nå føles det som et enormt tiltak, og jeg utsetter det hele tiden, selv om jeg er arbeidsledig og uten forpliktelser. Jeg vet det ikke er noen tvang, men det er godt å få ut tanker – og mest av alt er det godt å ha senere, fordi vi glemmer så utrolig fort.
Som jeg skrev i Livets mareritt; det er så rart å lese innleggene jeg skrev etter Antons dødsfall. Det er så veldig mange likheter. Om hvordan det føltes. Hva jeg var glad for, bitter for, lei meg for, sint for. Bare et par dager senere skrev jeg innlegget Vår siste fine tid, og der fortsetter likhetene.
2017 så ut til å bli fint. Det så ut til å bli fylt av positive ting og spennende forandringer. Og etter at Anton sprakk tredeputa på ene poten 2. januar, så kunne jo året bare bli bedre, eller…? Jeg var ferdig med studier i desember, og var fast bestemt på at denne januarmåneden skulle være hellig! Jeg hadde jobben på Kitch’n, men utenom det skulle jeg hverken skaffe meg mer jobb, eller søke på jobb. Jeg trengte virkelig å hente meg inn igjen.
2023 så ut til å bli fint. Det så ut til å bli fylt av positive ting og spennende forandringer. Og etter at Kaspar sprakk tredeputa på ene poten 25. desember, så kunne jo det nye året bare bli bedre, eller…? Jeg var ferdig i min jobb i desember, og var fast bestemt på at denne januarmåneden skulle være hellig! Selv om jeg måtte begynne å søke på jobb, skulle jeg ikke skaffe meg jobb med oppstart i januar. Jeg trengte virkelig å hente meg inn igjen.
Med Anton var det så lett å se når vår siste fine tid endte, sett i ettertid. Langfredag var han i hundre, påskeaften ble formen dårlig – og han ble aldri frisk igjen. Med Kaspar er det mer vanskelig å avgjøre. I mars 2022 startet Kaspar opp med laserbehandlinger for muskulaturen, og han var offisielt en gammel hund, men vi hadde jo allikevel veldig mange gode dager etter det. Jeg sitter allikevel igjen med mange vonde følelser knyttet til 2022. Det var veldig travelt, jobben tok innersvingen på meg og jeg var mye syk. Spesielt i mai og juni. Jeg skulle ikke gjort så mange avtaler, jeg skulle prioritert hvile og rolige dager, så formen min holdt seg bedre. 2022 oppsummert finnes HER. Jeg håper at jeg etter hvert kan mimre tilbake til alt det hyggelige vi gjorde i 2022, i stedet for å sitte med denne kjipe ettersmaken.
2022 ble jo også preget av mange småting med Kaspar. Ingenting av det var veldig alvorlig, men totalpakken av bekymring kjentes. Så fort jeg senket skuldrene for én ting, skjedde det noe annet. Jeg vet at jeg bør være takknemlig for 15,5 år, men det er fortsatt vanskelig. Frem til Kaspar var 14,5 år trengte vi ikke tilpasse noe som helst, og selv på dyreklinikken én time før han ble avlivet sa veterinæren at hun ikke hadde trodd han var så gammel. Med et så godt utgangspunkt skulle jeg så inderlig ønske at nedoverbakken ikke kom så brått på og var så bratt. Var det noen som hadde potensiale for å bli steingammel, så var det du.
Lille julaften plager meg fryktelig. Vi hadde pakket oss ut hjemmefra, og var klare for å reise til mamma. Der består 23. desember av ribbesteking, pynting av juletre, Kvelden før kvelden og lefse med smør, sennep og ribbe/medisterkake. Hver gang vi kom hjem til mamma ville Kaspar rett ut i hagen, og få fórkuler kastet rundt der ute. Også denne dagen. Han spiste opp, men på vei inn terrassetrappa feilberegner Kaspar satsen og tryner inn i dørstokken. Det resulterte i tre sår på underleppe og overleppe, og deretter hoven tredepute som sprakk opp i et sår. De neste tre ukene besto av videosamtaler med Agria VetGuide, sårstell, salve, laser på såret, potesokker og mer sårstell. 16. januar var jeg så glad. Vi var endelig i mål med tåa. Akkurat den hendelsen gikk tilsynelatende bra (selv om jeg i etterpåklokskapens lys skulle ønske vi sjekket kjeve/tenner), men det føltes som starten på slutten.
Gleden varte ikke lenge. 18. januar hadde vi sjekk hos vår faste veterinær, etter at Kaspar hadde stått på Metacam i elleve uker. Han hadde forhøyede leververdier i mai 2022, men verdiene gikk fint ned igjen da vi kuttet medisiner. Muskulaturen ville helst ha litt medikamenter innabords, derfor startet vi opp igjen i november. Denne sjekken 18. januar viste igjen at verdiene var økt. Organene stresser meg så sykt, spesielt etter Anton sin nyresvikt. Og det gikk jo ganske greit forrige gang vi kuttet medisiner… Dette er den aller største angeren. Vi skulle aldri tatt han av medisinene, men dessverre har veterinærer ulike tanker om restriktivitet rundt dette. Det hadde vært mye bedre å holde blodprøveverdiene under oppsikt, og eventuelt gjøre noen andre tiltak, mens han fikk beholde tablettenes virkning i kroppen.
Og etter dette var det ikke mange gode dager igjen.
22. januar tisset Kaspar uventet inne på morgenen. Vi hadde gått morgentur, og jeg ordnet frokost da det plutselig lå en dam på gulvet. Han hadde de siste månedene vært litt lekk, men aldri tømt hele blæra inne. Det skjedde ikke mer de neste dagene, men jeg begynte for alvor å forstå at vi ikke hadde foralltid sammen. 29. januar merket jeg første gang at Kaspar hadde litt skjelvinger i fremparten, spesielt hodet. Han virket ikke plaget av det, men jeg ble veldig plaget av det. 1. februar fikk vi veterinærtime, hvor det ble bestemt at vi fikk begynne på smertestillende igjen. *phu* Snart tilbake til normalen… Kvelden etter virket Kaspar plutselig veldig plaget, både med skjelvinger, pesing og hakking av tenner. Han hadde det ikke godt. Etter å ha snakket med et par veterinærer fikk han Paracet og roet seg til slutt. Påfølgende dag var vi hos kiropraktor (uten funn) og la inn flere laserbehandlinger i kalenderen. Morgenene og formiddagene var fortsatt relativt normale, men ettermiddag/kveld var han mye urolig og rastløs. Det tok seg opp med inkontinens, og noen dager rant bare alt tvers igjennom. Veterinærene vi konfererte med antok en kombinasjon av demensliknende symptomer og smerter i muskulaturen. For hver dag håpet jeg smertestillende hadde fått god virkning i kroppen, og skulle vise bedring. Noen dager var jeg håpefull, men så mistet jeg motet igjen.
Fra å ha en behagelig hverdag, ble dagene mer og mer sykdomspreget. Vi måtte ut med en gang vi sto opp, i morgenkåpe, så Kaspar fikk tisset. I senga la vi varmelaken, som etter hvert måtte byttes ut med tisselaken. Han brukte dekken for økt blodsirkulasjon store deler av døgnet, vi masserte og tøyde, vi tilpasset turene, Kaspar startet opp på Neurontin, vi var jevnlig på laserbehandlinger, vi testet Rinexin for inkontinens, dagene måtte legges opp etter medisiner. Han begynte å vegre seg mot å spise diettfóret, men ville gladelig ha sitt gamle fór Orijen. Jeg har alltid sagt at om Kaspar slutter å spise, da er det alvor. Men siden han fortsatt ville ha sitt gamle fór prøvde jeg å ikke freake ut. Jeg var så sliten. Jeg prøvde å reise vekk en tur hver ettermiddag, for det var da Kaspar var mest urolig, men var han alene klarte han tilsynelatende å hvile. Jeg gikk til slutt tom for ting å gjøre på ettermiddagene, kjørte litt rundt på måfå, og gruet meg til å kjøre hjem igjen. Da var det bare å holde ut til leggetid, når han endelig roet seg, og ting var ganske fint frem til neste ettermiddag.
Jeg prøvde å finne svar, men det var krevende å forholde seg til flere klinikker (vår faste veterinær og laserbehandling er på forskjellige steder). Til slutt kjente jeg at vi var nødt til å samle trådene, og vi bestilte time på Vetsentrum til full sjekk 23. februar. Konsultasjonen varte halvannen time, og jeg følte meg litt tryggere. Siden Kaspar drakk mer skulle vi måle vanninntak i helgen, før urinprøve og videre sjekk uka etter.
Fredag 24. februar kjørte jeg Kaspar til mamma, og han var der alene i noen timer, mens jeg ryddet og vasket hjemme. Leiligheten hadde stått på hodet i flere uker, og hvis jeg driver med ting klarer ikke Kaspar å hvile. Derfor nedprioriterte jeg det. Tidlig på ettermiddagen hentet jeg han, vi kjørte hjem, og så kom mamma på fredagspizza. En fin dag. På lørdagen rant alt tvers gjennom igjen, og det ble mye gulvvask. Jeg reiste bort en tur på kvelden, og da jeg ikke fant noen tisseflekker da jeg kom hjem ble jeg så glad. Etter en stund oppdager jeg en flekk på gulvet, men ok, én flekk er greit. Helt til vi skal legge oss på kvelden, da er store deler av dyna mi våt av urin. Bare å holde motet oppe, halvannet døgn igjen til urinprøve på klinikken. Søndagen startet relativt vanlig, bortsett fra at han kastet opp smertestillende, noe som har hendt fra tid til annen. Etter frokoststund for meg pleier Kaspar å legge seg i senga. Denne dagen legger han seg aldri nedpå, er urolig, går fra dør til dør, tisser og tisser. Vi masserer litt, går ut en tur. Jeg klipper av litt pels på halen, så han slipper å dra pelsen gjennom tisseflekkene, og sjekker tilfeldigvis rumpa. Han har trykketrang, men har ikke bæsjet ennå denne dagen. Vi går ut igjen, og nå sliter han med vannlatingen, han huker seg ned, men det kommer ingenting. Det virker som han ikke orker å sette seg i sittende posisjon. Etter lang tid bæsjer han, og jeg håper det skal roe seg. Jeg prøver å legge meg i senga sammen med han, men han går bare rundt, rastløs og plaget. Jeg ser ikke noe annet alternativ enn å ringe vakthavende veterinær…
Jeg ringte 14:22 og forklarte situasjonen kort. Jeg sa jeg var redd for avlivning, men håpet jo så klart på en løsning. Veterinæren var et stykke unna, så hun skulle ta kontakt igjen når hun var på klinikken. Det overrasker meg selv hvor rasjonell jeg blir i krise. Alt jeg ordnet på den tiden vi ventet. Kaspar gikk ut og inn fra verandaen, pep og bjeffet. Jeg pakket bager, ryddet hele leiligheten, kastet søppel, skrudde av lys. Jeg fryktet at jeg ikke ville komme hjem igjen samme dag. Jeg filmet meg og Kaspar litt sammen, la over bilder fra dataen til mobilen som skulle brukes hvis han døde, og tok en siste photoshoot med han på verandaen. Det er rart å tenke tilbake på nå. Hvordan jeg klarte det.
Minuttene gikk og det var ikke lenger hensiktsmessig å vente hjemme, siden Kaspar var så urolig. Han har alltid likt å kjøre bil, så da pakket vi oss ut. Jeg løftet han opp ved bilen, snuste inn bak øret, og holdt på å rakne ved tanken på at det kanskje var en av de siste gangene. Vi kjørte litt på måfå i nærheten av Eidsvoll dyreklinikk, og møtte etter en stund min mamma og lillebror utenfor klinikklokalet. Jeg hadde nå begynt å håpe på en løsning. Kaspar hadde jo kastet opp tabletten sin på morgenen, kanskje ville det løse seg med smertelindring.
Klokka 17 fikk vi komme inn, etter at en annen hund hadde sydd et par sting. Veterinæren ville gjøre seg ferdig med det, i tilfelle vi endte opp med avlivning. Jeg forklarte (en brøkdel) av situasjonen, og hun så litt på han. Som ved laserbehandlingen mandag og helsjekken torsdag knurret Kaspar ved håndtering bak på kroppen… Veterinæren anså det som lite sannsynlig at vi kom til å oppnå noe særlig bedre livskvalitet. At det sannsynligvis ville fortsette å gå nedover, enten sakte eller fort. Hun kunne ikke si at vi måtte avlive, han var ikke dødssyk, men hun ville gjort det dersom det var egen hund. Om det kom for brått på kunne vi godt ta et par-tre dager å områ oss på…
Vi tok en tenkepause ute. Jeg ringte laserbehandling-dyrepleieren vår, som jeg også kjenner fra jeg bodde på Hamar. Det var hun som hadde sett han mest de siste månedene av fagpersoner. Jeg er litt usikker på hva jeg ville få ut av samtalen, sikkert et mirakel, men hun ga i hvert fall full forståelse og støtte om vi landet på avlivning.
Timeglasset vårt. Det som jeg de siste årene har håpet det var igjen mer sand i. Nå rant de siste sandkornene ned.
Det som landet avgjørelsen for meg, om å gjøre det der og da, var at det ikke hadde vært noen løsning å vente et par dager. Vite hva som skulle skje, telle ned timer, vite at det var siste kveld, siste natt, siste tur, siste leking. Jeg tror heller ikke vi hadde fått sove et sekund om vi hadde reist hjem, jeg tror ikke Kaspar hadde roet seg. Kanskje måtte jeg uansett ringt veterinær igjen samme kveld, eller på natten. Selv om jeg så inderlig gjerne skulle funnet en løsning, så tilsa alt som hadde skjedd den siste måneden at jeg ikke klarte å finne noen mirakelkur.
Nå var det rolig, veterinæren hadde tid, vi var samlet. Og igjen overrasker det meg hvor rolig jeg var i situasjonen. Kaspar fikk sprøyta med narkose mens han lå i fanget mitt, vi pratet og dro til og med frem litt galgenhumor. Jeg hadde tatt med meg fire halve cherrytomater hjemmefra, som han fikk, én fra oss hver. Da vi tilbød den siste halve var han for trøtt til å orke og ta den. Oppå konsultasjonsbordet fikk han den siste sprøyta. Da Anton døde holdt jeg hånda inntil hjertet hans da det dunket de siste dunkene. Innen jeg rakk å legge hånda mi inntil Kaspars hjerte, hadde det allerede stoppet. Klokka 18:07 slo det siste slaget.
15 år, 6 måneder, 9 dager, 17 timer og 55 minutter. Så var det over. Livet blir aldri det samme igjen, og et nytt kapittel i livet må ufrivillig starte.
Alle bilder tatt av Stian Martinussen 15. september 2022, i anledning av at Kaspar hadde levd halve livet mitt.
Dette blogginnlegget startet jeg på 15. februar, men det ble aldri til at jeg fullførte. Jeg har prøvd å skrive flere innlegg mens Kaspar fortsatt levde, for da skriver man annerledes. Det er heller ikke like vondt å se tilbake. Men denne gangen rakk jeg det ikke. Jeg bortprioriterte, og nå har Kaspar vært død i 17 dager.
Det jeg skulle skrive om var å være på farten med guttene mine. Bilturer, korte eller lange, til hverdags eller i ferier. Av hverdagslige utfordringer kunne jeg fint håndtere at hundene f.eks. ikke ville hilse på andre hunder. Men jeg sa flere ganger at jeg ikke visste hva jeg ville gjort dersom jeg hadde hunder som ikke likte å kjøre bil.
Kaspars hentedag, 12. oktober 2007.
Det er vanskelig å huske 15 år tilbake, men Kaspar har alltid likt å kjøre bil. Det var et par tilfeller i ung alder hvor han kastet opp under bilkjøring, men ellers husker jeg det som uproblematisk. Et av mine mindre stolte øyeblikk som hundeeier var den perioden vi lot Kaspar være løs i bilen. Han sto gjerne i baksetet, med forbena på midtkonsollen. Han var helt sjef, og det var koselig å ha han inntil, men det var rævva konsekvenstenking. Heldigvis tok vi til fornuft (med unntak av noen enkelttilfeller da bilen med hundeburene var på verksted f.eks.).
2010 – 2008 – 2008
Bilkjøring opplevdes lystbetont i seg selv, og var nok også assosiert med gode reisemål. Da vi tok bilen til skogen, tok bilen til kooikerarrangementer eller tok bilen til familiemedlemmer. Om en bildør ble stående åpen, gikk det ikke mange sekunder før Kaspar fant veien inn på egenhånd, og ventet tålmodig til avreise.
2009 (et noe tilgjort bilde, men det var ikke langt i fra at han kunne gjort det av seg selv :)) – 2011 – 2011
I 2012 telte vi ned til dagen Anton skulle entre familien, og det var på tide med ny bil. Endelig ble stålburet byttet ut med ordentlig Variocage bilbur. Kaspar fikk sin plass til venstre, og jeg gledet meg voldsomt til Anton skulle innta plassen på høyre side. Bildet under ble fort en favoritt. Lyset da hundene satt i bilburet var alltid så fint, og det er kanskje derfor det ble mange bilbilder de påfølgende årene.
18. april 2012, seks dager etter Anton kom hjem.
13. april, dagen etter Anton ble hentet i Danmark, tok vi oss en liten kjøretur til barnehagen jeg jobbet i, bare han og jeg. Da holdt han et alvorlig leven hele kjøreturen. Anton var allerede godt vant til å kjøre bil, men det ble nok litt skummelt da han plutselig var alene i en ny bil på et fremmed sted. Senere på dagen tok vi en lengre kjøretur, også med Kaspar, da pep han i et minutt, deretter var det stille resten av turen. Det var åpenbart raskt progresjon, for allerede 22., 23. og 24. april kjørte vi til Oslo og Fredrikstad uten problem. (Takk for blogginnlegg fra 2012 – “Ny oppdatering på Antonfronten”)
2012 – 2014 – 2013
Vi hadde mange fine år med bilkjøring vi tre. Noen dager var bilkjøring selve redningen. Hvis jeg var utslitt etter studering og hundelufting, mens hundene trengte mer. Da var det godt å kunne innta bilen og kjøre litt rundt, enten på Gjøvik eller Hamar. Kaspar kunne gjerne legge seg nedpå underveis, i hvert fall på lengre turer, men Anton satt konstant. Det var så mye å se på, så han hadde ikke tid til å legge seg ned. På det trøtteste kunne han duppe av med haka på den ene metallstanga til buret, mens hans satt oppreist. De beste periodene var de tidene på året hvor det verken var for kaldt eller varmt i bilen, og jeg kunne få gjort unna noen ærend samtidig. Guttene koste seg med å sitte og følge med, jeg fikk slått to fluer i en smekk, vi tok kanskje en luftetur et sted vi ikke hadde gått før, jeg ble kvitt den dårlige samvittigheten, og vi var alle fornøyde da vi kom hjem.
Sälen 2016.
Noen små elementer av utfordring var det allikevel. I perioder var ikke Kaspar og Anton så gode venner, og Kaspar var en streng storebror. Om Kaspar plasserte seg i buret først, kunne han plutselig finne på å kjefte på Anton da Anton spratt inn. Derfor prøvde jeg å få Anton inn først, for husfredens skyld. Etter hvert ble også Kara et tilskudd på noen bilturer. På grunn av sære Kaspar var det ingen tvil om at Kara måtte sitte sammen med Anton. Men det var heller ikke barebare, med Antons energi og forkjærlighet for jenter, så Kara måtte også kjefte fra seg litt. Men da Anton roet seg og alle var vel plassert, var vi klare for tut og kjør.
April 2017.
Rundt nyttår 2016-2017 mistet bilturene sitt positive fortegn. Det ble veldig urolig, og Kaspar og Anton bjeffet konstant til hverandre mens vi kjørte. Jeg klarte ikke begripe hvorfor. Da Anton ble syk fikk jeg sannsynligvis forklaringen. Anton hadde nok kjent på sykdommen i noen måneder, som antagelig preget han i ulike situasjoner, blant annet under bilkjøring. Da jeg kjørte Anton inn til Anicura dyresykehus Oslo var han så syk at han lå hele veien, men rett før vi var fremme tittet han opp, og det gjorde meg glad ❤ (bilde 1 ovenfor). 19. april hentet vi Anton på dyresykehuset, for å kjøre videre til Jeløy dyreklinikk, og det var igjen så fint lys i bilen. Tapre, vakre ungen min.
Så var det igjen bare meg og Kaspar på bilturer.
Juni og juli 2022.
Og det har vi fortsatt å kose oss med. Jeg snakket med Toril Goksøyr på telefon søndag 19. februar. I løpet av samtalen spurte hun om hva som er en fin dag for oss. Da var svaret rett og slett “å være på farten sammen.” Det å ha en liten utflukt. Pakke oss ut i bilen, kanskje for en timeavtale på dyreklinikk (det er jo ikke alltid negativt ladet), gå en tur et sted vi ikke pleier og kanskje titte innom mamma på middag og skravling ute på terrassen hos min venninne Eva. For så å reise fornøyde hjem begge to, og sovne med et smil om munnen på kvelden.
De siste månedene skulle jeg ønske Kaspar la seg ned for en hvil i buret, for å hvile muskulaturen, men han var ikke enig. I fjor sommer kjøpte jeg en bilsele, for å teste om det kunne være et alternativ. Han ville ikke ligge da heller, så kjøpet var ikke spesielt vellykket, men på veg hjem fra Sälen var han så sliten at han ikke klarte å unngå og duppe av litt (bilde 2 ovenfor). På nyåret ble det færre bilturer for å skåne kroppen, men jeg fant fortsatt glede i bilturene våre til Hamar for laserbehandling. Pakke oss ut om morgenen, en tekopp og podkast, en times tid hos dyrepleier Cecilie, kanskje innom butikken for å kjøpe noe godt (gjerne blåbær vi kunne dele), og så hjem for å hvile.
Julaften 2022.
Også på vår siste dag sammen ble bilen en liten redning. Jeg ringte vaktveterinær kl. 14:22, og hun anslo at vi kunne møtes på klinikken en time senere. Det ble en del forsinket, og Kaspar var så urolig, så det hadde ingen hensikt å sitte hjemme og vente. Han bjeffet litt under kjøring denne dagen, men det var allikevel bedre enn alternativet. Vi kjørte til Eidsvoll kirkegård hvor han snuste litt, så et lite stopp på Bøn, før vi tok vår aller siste kjøretur ned til Eidsvoll dyreklinikk. Etter å ha vært helt tom for håp tidligere på dagen, hadde jeg begynt å grave frem alternative løsninger mens vi kjørte, og kanskje er det greit at jeg ikke visste sikkert at dette var vår aller siste kjøretur.
Den siste kjøreturen vår som ble fotografert. 20. februar, på vei til det som ble den siste laserbehandlingen. Et lite bakhode der bak ❤
Ikke bare føles leiligheten veldig tom om dagen, men bilen føles også ekstra tom.
Det er så rart å nå lese de innleggene jeg skrev etter Antons dødsfall. Det er så veldig mange likheter. Jeg vil så gjerne skrive, for å ikke glemme alt jeg tenker på i disse dagene. Men energien er lav. Derfor har jeg kopiert blogginnlegget fra 30. april 2017, tre dager etter Anton døde. Jeg beholder det som er likt, og bytter ut det som ikke klaffer helt.
Jeg regner med at dette bare er en syk spøk som snart er over? Et mareritt jeg snart våkner fra? Noen med en bisarr humor som holder meg for narr? For det er den eneste måten å forklare dette på. Ingenting annet gir mening. Ingenting annet er overkommelig.
And then my soul saw you and it kind of went “Oh, there you are. I’ve been looking for you.”
Det har allerede gått fem dager, og det er mange år siden jeg har vært så lenge uten deg. Når jeg er hjemme er det som om hjertet mitt tenker at du er hos mamma. Når jeg er hos mamma er det som om hjertet mitt tenker at du sover søtt hjemme. Når jeg er på farten klarer jeg å koble ut i noen minutter av gangen, og så kommer jeg på at jeg ikke har noen å reise hjem til. Jeg har i flere år tenkt så altfor mye på den dagen vi ikke kunne unngå. Å forberede seg hjelper ingenting, det er helt surrealistisk at jeg nå står i de vondeste dagene i livet. Det er som om jeg har trodd på et mirakel. Selv om jeg vet hvordan livets gang fungerer, så virker det som om hjertet mitt oppriktig har trodd at vi skulle finne en kur som gir evig liv.
Det er så mange tanker og følelser som flommer gjennom kroppen disse dagene. Fornektelse. Lammelse. Maktesløshet. Sorg. Desperasjon. Sinne.
Jeg håper og tror takknemligheten vil komme senere. De gode minnene. Solskinn.
Men nei, det hjelper ikke nå å høre at det kommer til å bli bedre. At jeg må tenke på de gode minnene. At han har det bedre nå. At jeg må være glad for den tiden vi fikk sammen.
For det er ikke sånn. Hvordan kan 15 år med Kasparmin veie opp for potensielt 70 år uten? Når jeg virkelig forstår at jeg aldri mer skal stryke over pelsen, aldri mer se han grumse i sofaen, og aldri møte meg i døra igjen. Hvordan skal jeg klare å puste da?
Jeg er glad for…
at jeg hundretusen ganger sa at jeg elsker deg
at vi hver dag tok oss tid til kos og klem
alle dager vi sovnet sammen om kvelden og våknet sammen om morgenen
at vi fikk mer tid sammen de siste to månedene, selv om det gikk til helvete
Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for…
at vi sluttet på smertestillende i januar, og at vi ikke forholdt oss til én dyreklinikk denne siste tiden
at jeg hadde så mye kort lunte de siste ukene, fordi jeg var bekymret og sliten
at jeg brukte for lang tid på utredningen nå på nyåret
Jeg er lei meg for…
at jeg ikke snappet opp noen tegn tidligere, selvom de knapt var tilstede
at vi ikke fikk noen fine vårdager, etter ennå en j#vlig dårlig vinter med masse holke
at du ikke fikk klatre litt høyere på lista over de eldste kooikerne født i Norge
alle planer som gikk i vasken
all kos vi går glipp av
Jeg blir sint av…
at den siste tiden vår ble preget av mye bekymring, klinikkbesøk og kjipe dager
at en hund som var sprek som en ungdom til han var over 14 år, ikke kunne få betalt for det nå på slutten
at ennå en av mine kjæreste har blitt en stjerne på himmelen
Et stykke ut i 2022 stusset jeg litt over at jeg ikke fikk spart noe særlig på sparekonto. Ja, alle priser har økt, men jeg fikk det ikke helt til å stemme allikevel. Det var bare å se raskt på Kaspar sin konto, så fikk jeg svaret.
2020 var kanskje året med aller minst bekymringer for Kaspar, kostnadene var også lave. I tre av 2020 sine måneder kostet Kaspar meg mellom 0 og 200 kroner. Totalt havnet året på 19 700,- Det er inkludert alt, alt fra veterinærbesøk til forsikring og godbiter. Jeg startet året 2020 med å lage en egen konto i nettbanken som heter “Kaspar,” det skulle jeg så inderlig ønske jeg gjorde mange år tidligere. Det hadde nok gjort studietiden lettere om Kaspar og Anton hadde sin egen konto, stipendet fra Lånekassen var så fristende å bruke da det kom på konto. Men å ha en konto hvor det står “Kaspar” svart på hvitt, gjør det så utrolig enkelt å holde seg unna pengene.
I 2021 tok utgiftene seg litt opp, blant annet på grunn av tanntrekk i juli. Halvparten av årets måneder holdt seg på maks en tusenlapp i utgifter, og totalsummen endte på 27 700,-
2022 startet fint med en flott seniorsjekk 7. januar, men det tok ikke mange dagene før bekymringene meldte seg rundt flere småting. Jeg går ikke grundig inn i alt dette her, men det kan leses mer om i årskavalkaden for 2022. I mars ble vi henvist til laserbehandling, og derfra har utgiftene holdt seg stabilt høye gjennom hele året. Den billigste måneden lå på så mye som 2200 kroner, mens den dyreste måneden klinket til med 15 000,-. Det skal legges til at jeg her har regnet med fotograferingen vi var på 18. mai. Det var en investering for å sikre meg profesjonelle bilder sammen med Kaspar, og ikke noe jeg hadde gjennomført alene 😅, derfor går det inn i Kaspar sitt regnskap.
2022 endte på den nette sum av 55 750 kroner, som tilsvarer et gjennomsnitt på 4650 kroner pr. måned. Da er det kanskje ikke så rart at det ikke var lett å fylle opp andre kontoer. Jeg er innstilt på at utgiftene vil holde seg relativt høye den tiden Kaspar har igjen, men vi satser allikevel på at 2023 ikke slår 2022 økonomisk.
2023 er på plass, og hverdagen er i gang igjen… For noen. Jeg tok ferie 16. desember, og de to siste ukene av året gikk vanvittig fort. Jeg hadde vært rimelig fortvilet på søndag dersom jeg måtte gjøre meg klar for jobb igjen.
Men så har det seg slik at det trengte jeg ikke. I september sa jeg opp jobben min, det gikk bare ikke lenger. Ingen dramatikk, men alt føltes bare feil. For mange kan det føles drastisk å si opp et arbeidsforhold uten å ha noe nytt å gå til, det samme har jeg tenkt selv. Men noen ganger kommer det til et punkt hvor man føler at man ikke har noe valg. En oppsigelse føltes mye mer riktig, enn uvissheten føltes skummel. Jeg hadde jo tenkt til å bruke oppsigelsestiden på å lete etter ny jobb. Men energinivået var ekstremt lavt, og da arbeidsdagen var over fristet det null å innta FINN.no. Jeg hadde mer enn nok med å fordele kreftene ut over tiden som var igjen av arbeidsforholdet. Ganske raskt bestemte jeg meg derfor for at januar skulle bli stående tom.
Og nå er januar her, og det hele føles litt uvirkelig. Det føles også helt riktig. Jeg kjenner at jeg fortsatt trenger å lade batteriene, samtidig som jeg skal passe på å få gjort unna en del man ellers aldri rekker.
Også må jeg begynne å søke jobber da. Det sitter langt inne, men man har jo dessverre ikke noe valg når Norsk Tipping ikke ringer. Jeg er spent på hva jeg ender opp med. Jeg vet ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor, kanskje jeg finner ut av det i år. Eller ikke.
Nå nyter vi i hvert fall fleksibiliteten januar har å by på. Tenk at mange av disse januar-timene skulle ikke Kaspar og jeg fått sammen, men det får vi ❤ Vi trenger allikevel å holde på litt rutine. Kaspar viser at han har større og større behov for rutinene sine med alderen. Et godt antall timer søvn på dagtid er viktig. Når jeg er hjemme er han så nysgjerrig, så søvnen hans blir forstyrret. Etter morgenrutinen vår rusler han til sengen for å sove, da hender det han sover godt og lenge mens jeg leser og ser på TV. I går klarte jeg å snike meg bort til pulten uten at han våknet, og da fikk jeg sitti der lenge mens han sov. Men så klarte jeg å miste noe i gulvet, og da kommer han susende med en gang 🙂
Så i dag har jeg tatt med meg dataen til Eidsvoll bibliotek og tar “arbeidsdagen” min her. Litt miljøskifte, mens Kaspar sover godt – og så blir det hyggelig å sees igjen etterpå. I morgen er vi klare for laserbehandling igjen, så får vi også ta en liten oppdatering på såret. Det hadde gjort januar litt hyggeligere om dèt snart var i havn 🙂
I år har jeg vært litt føre-var, og i juni var jeg ganske a jour med stikkord til årskavalkaden. Så sklei det ut utover høsten, så det tok litt tid å ordne dette innlegget allikevel, men bedre å ha litt grunnlag, enn ingenting. Jeg føler at disse kavalkadene bare blir lengre og lengre, beklager det, men de er jo egentlig skrevet mest for min egen del.
JANUAR
1. januar ble julen ryddet vekk, og lite slår å ta vekk julegardinene og henge nyvaskede gardiner rett på gardinstanga for tørk! Den første tirsdagen i 2022 forsvant beina på dobbeltsenga vår. Kaspar var fortsatt sprek og hoppet opp og ned fra senga mange ganger om dagen. Etter å ha startet på Onsior grunnet “krøkkete” gange høsten 2021, så har jeg prøvd å begrense unødvendig hopping. Før kastet jeg fórkuler rundt i leiligheten, på gulv og i møbler, for aktivisering. Dette ble nå byttet ut med dorullkjerner. Fórkuler inni de, rundt på gulvet. Jeg har også passet på at det er enten gulvteppe eller yogamatte ved siden av sofa og seng. For å spare eieren for litt bekymring havnet rammemadrassen rett på gulvet.
7. januar var vi klare for årets første seniorsjekk. Da Kaspar fjernet tenner i juli 2021 tok vi også blodprøver. Siden det kun var seks måneder siden valgte vi å vente med nye blodprøver til nærmere sommeren. Urinprøve leverte jeg på klinikken et par dager før, og den var fin. Veterinæren var fortsatt fornøyd med veteranen. Samme kveld oppdaget jeg at Kaspars tredeputer på venstre framben var ujevne, den ene av de midtre tredeputene stakk lenger ut enn de andre. Vi bestilte tid til kiropraktikk 11. januar. Det var godt å få løsnet opp litt, men det hadde ikke innvirkning på tredeputa.
18. januar koste vi oss med fridag og en deilig skogstur, hvor vi fikk rømt litt unna det glatte føret. Siden det ikke var noen endring på tredeputa bestilte jeg time til røntgen, hvor vi fikk tatt bilder av bein og føtter. Den lille hevelsen på ene tåa (motsatt tå av den hvor tredeputa stakk ut) ga ikke noe utslag på røntgenbildet. Bildene viste ikke noe unormalt, og fortsatt ikke forkalkninger. Så kunne jeg roe meg ned igjen, for et par dager. Lørdag ettermiddag, 29. januar, var jeg på vei til å dra ut på restaurant og show. Kaspar hadde kooikerfnatt i sofaen som vanlig, og plutselig skriker han til. Han var seg selv igjen med en gang, og det samme har ikke skjedd igjen, men det er slike ting som aldri gir meg fred fra bekymringene.
FEBRUAR
Måneden startet vi med den samme skogsturen som i januar, Brennkollen-rundet kaller vi den. Den er passe lang for Kaspar, er en fin skogsrunde med sti, og med et fint utsiktspunkt.
I januar var det noen tilfeller med nordlys i området, men vi gikk glipp av det hver gang. En morgen (natt) sto vi opp klokka 4 og tok morgenturen da, i håp om å se nordlys, men uten hell. 10. februar ringte min bror for å si ifra at det var nordlys igjen. Vi kastet oss i bilen og kjørte ned til Mjøsa. Der nede sto vi i ordentlig sur vind, men endelig fikk vi se nordlyset for første gang. Jeg var mest opptatt av å få tatt et bilde av Kaspar, dette kunne jo like gjerne også være siste gang han var ute i nordlys. I mørket måtte han stå helt stille, ellers blir bildet uklart med en gang. Jeg prøvde å holde opp en godbit, men det var så mørkt at den så han ikke. Etter noen forsøk fikk vi til et brukbart resultat.
Påfølgende søndag våknet jeg i litt halvveis form, tette bihuler og noe muskelsmerter, men jeg hadde en helt fin dag med smertestillende innabords. Ingen utslag på hurtigtesten. Mandag var jeg hjemme fra jobb, og skulle bare teste for sikkerhets skyld mandag kveld. Og der dukket skyggestreken opp… Så da fikk vi tre dager til sammen hjemme. Jeg var i grei form hele veien, mest sliten og tett i bihulene. 17. februar var Kaspar 14,5 år, og vi fikk til en liten fotografering i dagslyset.
Har det noengang vært en så glatt vinter på Østlandet som i 2022? Eller, det kan ikke kalles vinter. Ordentlig vinter og minus 15 hadde vært mye mer å foretrekke enn dette. Det fikk dessverre kroppen til Kaspar kjenne på også. Ben som skled ut til alle kanter er ikke så lett. Jeg fikk én dag i tipp-topp form (21. februar), før jeg morgenen etter merket at Kaspar gikk litt annerledes på tur. Han la inn et lite ekstraskritt med høyrebeinet under gange. Jeg merket forskjellen umiddelbart, men prøvde å roe ned meg selv og se ann. Det er ikke noe poeng. Fredag morgen måtte jeg uansett ringe kiropraktor, heldigvis fikk vi time samme ettermiddag. Timen viste at Kaspar var veldig øm ved høyre skulder, og han fikk knekt opp noen låsninger, uten at det hjalp nevneverdig.
MARS
Første vårdagen møtte vi min kusine og gikk tur med hennes to hunder, Woody og Wilter. Wilter var rukket å bli fire måneder gammel. 5. mars gikk vi en tur med min høygravide venninne Gina, før vi inntok terrassen i vårsola med kakao. Lite slår den første følelsen av vår og sol som varmer. 10. mars var vi en tur på Råholt, og på vei hjem styrtet plutselig et rådyr frem foran bilen. Jeg husker jeg skrek “Neeeeei,” bremset for harde livet og at rådyret dultet så vidt borti fronten på bilen. I sidespeilet seg jeg at det sklir litt bortover, men holder seg på beina. Etter at skjelvingene ga seg, leita jeg litt etter rådyret, før jeg ringte mamma og Viltnemda. Det var kun noen få hår av rådyrpels på bilen, ingen bulk eller merker. Jeg håper at rådyret fikk leve videre etter å ha møtt oss.
11. mars var vi tilbake på Hamar dyreklinikk for kiropraktikk. Det var lite låsninger denne gangen, men muskulaturen i ryggen var øm, så veterinæren tipset oss om laserbehandling. “Ja, hvor gjør de det da?” Ikke noe svar kunne da vært bedre enn at laserbehandling finnes på Vetsentrum, og at Cecilie utfører det 🙂 (Cecilie var utleieren vår da jeg bodde på Hamar 2013-2017) 17. mars var vi klare for første laserbehandling, og mamma ble med oss oppover. Det ble flere behandlinger de påfølgende dagene. Ikke bare godt for Kaspars muskulatur, men også fine skravlestunder for menneskene. 21. mars hadde vi tilfeldigvis time nesten samtidig som Kaspars oppdretter Brit. Hyggelig å slå av en prat utenfor klinikken, det var hele 2,5 år siden sist. Dagen etter fjernet vi beina på sofaen vår også, for å begrense belastningen av å hoppe opp og ned.
APRIL
Første helgen i april hadde jeg besøk av min lille venninne Maren. Hun synes det er stas med Kaspar, men det er ikke aktuelt å ha han hjemme når jeg har overnattingsbesøk av barn. Men vi gikk en tur med han, før vi kjørte han til mamma – og han godtar barn han, aller helst hvis de har noe godt å tilby 🙂
Påskeferien besto av mye hvile og boklesing, i fint vær – våren var endelig ordentlig på plass. Mandagen i påskeuka var min venninne Eva på besøk, vi koste oss i sola på terrassen med skravling og bok. Terrassedøra sto åpen, og plutselig hører vi Kaspar bjeffe innefra. Før vi rekker å reagere kommer en liten katt susende ut av leiligheten med Kaspar etter seg. Flaks for katten at den løp ut igjen riktig vei, i stedet for til en annen del av leiligheten. *phu* 17. april var Kaspar 14 år + 8 måneder og vi tok med kameraet ned til Mjøsa (bilde 3). 27. april var det blitt 5 år siden Anton døde ❤
MAI
3. mai hadde vi ny kiropraktikk-time, og etter timen kjørte vi til gamle trakter (bilde 1). Vi hadde så fine år i Skogbrynet, Kaspar, Anton og jeg. En hyggelig liten stund hos Cecilie og familien, før Kaspar og jeg gikk en liten tur opp i kjære Furuberget. 7. mai var vi hos mamma, og hadde en fin stund ute i hagen (bilde 2). Kaspar løp rundt som en unggutt, og vårens behandlinger virket å ha hatt effekt. 13. mai startet vi langhelg med en nydelig Brennkollen-runde (bilde 3). Virkelig takknemlig for å fortsatt kunne nyte slike turer.
Denne fine langhelgen fortsatte med Eurovision (bilde 1) og hvitveisplukking 16. mai. Like før vi reiste hjemmefra oppdaget jeg at Kaspar hadde lekket urin på gulvet inne. Det rakk å stresse meg, men ikke altfor mye. Hvitveisplukkingen ble travel, for jeg skulle suse videre til Oslo på Vålerenga-HamKam. 17. mai ble en finfin dag, med tradisjonene tilbake på plass etter to år med koronatiltak.
18. mai bør være offentlig hviledag for oss som legger masse energi i nasjonaldagen. Det kunne det også vært, siden jeg hadde feriedag, men i stedet hadde vi bestilt time til fotografering. Jeg. Var. Så. Sliten. Det hadde vært mange travle dager etter hverandre, noe jeg tåler dårlig. Jeg husker fortsatt følelsen av å være helt desperat etter hvile, men vi kom oss i bilen med retning Skarnes. Det var varmt den dagen, så vi måtte jobbe hardt for å få bilder hvor Kaspar ikke peste med åpen munn. Alt i alt en hyggelig time hos fotograf Martine Aasvangen. Bildene fikk jeg en måneds tid senere – en investering i 2022.
Det var ennå ikke slutt på månedens begivenheter. 22. mai var det dags for Kaspars konfirmasjon. Mer om den dagen HER. 25. mai tok vi en sjekk hos vår faste veterinær grunnen inkontinens uken før. Prostata var normal, og inkontinensen var høyst sannsynlig aldersbetinget. Det forekommer fortsatt innimellom, men er ikke noe stort problem. Vi tok også blodprøver, som viste forhøyede leververdier, sannsynligvis grunnet bruk av smertestillende og betennelsesdempende (Onsior), så vi sluttet på de. Mai avsluttet vi med nytt besøk av Maren på 5 år, med samme “prosedyre” som sist. En gåtur sammen, før Kaspar ble kjørt til min mamma.
JUNI
Juni orker jeg nesten ikke å tenke på. Det var fortsatt altfor travle dager, med opplegg nesten hver dag (og mye hyggelig altså! Men sliten blir man uansett). Formen var heller ikke på topp, jeg hanglet nesten konstant. Jeg gruet meg også til nye blodprøver for Kaspar i midten av måneden, for å se om leververdiene var tilbake på normalt nivå. Dagene besto av litt nye innkjøp, både bæresele, Kruuse balansepute (bilde 3) og bilsele (bilde 2). Blodprøvene 15. juni viste heldigvis at leververdiene var fine igjen, én ting mindre å tenke på. 18. juni følte jeg meg litt dårligere, og halsen ble vondere og vondere. 25. juni reiste Kaspar og jeg avgårde til Sälen, selv om kroppen strittet i mot.
Sälen ble et kapittel for seg selv, bokstavelig talt, mer om turen i eget blogginnlegg HER.
JULI
Første uka i juli ble tilbrakt på jobb, før tre nye ferieuker. Endelig gikk det ann å skru ned tempoet litt. Ferien startet med Gina og Marta på besøk, med sushimiddag (bilde 1). Jeg fartet litt på dagtid i ferien, mens Kaspar hvilte hjemme. Det er fint å få mer tid sammen, men vi trenger fortsatt å holde på noen rutiner, så Kaspar får nok hvile. Da har han det best mulig, når han ikke er overstimulert. 16. juli fylte jeg 30 år, og dagen etter tok vi en skogstur for å ta Kaspars 14 år + 11-månedersbilder (bilde 2).
21. juli satt vi kursen mot Hallingdal hvor jeg har feriert hele livet (fra 1993, minus 2012 og 2016). Turen består av noen tradisjoner, og en god håndfull ro. I 2017 gikk vi fjelltur på Bergsjøstølen for første gang, noe vi fortsatte med de påfølgende årene. I fjor måtte fjellturen dessverre droppes pga for høy temperatur. Det var kjedelig å bryte rekka, samtidig som jeg var redd Kaspar ikke skulle få tatt turen flere ganger. Men i år var det dags igjen. Kaspar storkoste seg på tur, og suste av gårde. Etter nesten to timers vandring fikk han hvile i bæreselen på den siste etappen med grus.
I august prøver jeg å tviholde på sommerfølelsen, jeg må være ærlig og si at det er rimelig nedtur å være tilbake på jobb når ferien er over. Trøster meg med at det sier noe om hvor bra fritiden min er ❤ August bød på fint vær og en del blåbærturer for Kaspar og meg. Vi har fortsatt Minnesundblåbær i fryseren. 17. august var det omsider dags for 15. årsdag! Fem gjester kom for å dele ettermiddagen sammen med oss. Hipp hurra for 15 fine år. Dagen etter var ikke like kul da Kaspar brukte kvelden på å kaste opp flere ganger, men det var også bare en kneik vi kom oss over. Apropos formen min, så hanglet jeg mye gjennom sommeren. I slutten av august fikk jeg påvist burotallergi, noe som gjorde meg litt klokere. Da er jeg mer beredt til neste sommer.
SEPTEMBER
4. september skulle være en utelukkende fin dag, da jeg skulle i Martas dåp. Med bunaden halvveis på oppdager jeg at Kaspar har blod i pelsen bak på låret. Jeg var redd det kom fra rumpa, men fant ingen logiske forklaringer. Jeg prøvde å kose meg noen timer i selskap, men reiste hjem tidligere enn tenkt. Antagelig har han blødd litt i tannkjøttet f.eks. og “gnagd” seg bak på låret, noe annet fant jeg i hvert fall aldri ut av. Det er godt når bekymringene er grunnløse, men synd når det legger en demper på hyggelige begivenheter.
10. september satt jeg plutselig på et fly til London, det ante jeg ingenting om et par dager før. Etter Paristur i februar 2020 har jeg vært innstilt på at det ikke blir flere utenlandsturer på meg mens Kaspar lever. Det er et stressmoment for meg å reise fra han, og jeg kunne aldri tilgitt meg selv om noe alvorlig skulle skje mens jeg var borte. Men da nyheten om Dronning Elizabeth II’s død kom, tok det kun ti minutter før jeg hadde bestilt en dagstur til min favorittby. Jeg vandret gatelangs, tok inn stemningen av det uvirkelige (hun føltes jo udødelig) og satt ekstra stor pris på dagen fordi jeg visste at jeg skulle sovne sammen med Kaspar igjen samme kveld.
17. september var det ennå en ny begivenhet – Kaspar hadde levd nøyaktig halve livet mitt. Noen dager før hadde en kamerat tatt noen nye bilder av oss, til bruk på denne dagen (bilde 1). Jeg blir glad for hver milepæl vi når ❤ 25. september reiste vi til Gjøvik og gikk tur sammen med Hege og Kito (bilde 2). Da Hege og familien var på jakt etter kooiker i 2013 besøkte de meg, Kaspar og Anton hjemme på Råholt. Og bare noen uker senere hentet de hjem sin Kito. Hundene hadde ikke noen glede av å møtes, men det hadde eierne. Veldig hyggelig å treffes igjen! Igjen fikk vi hengt litt sammen med Maren (bilde 3), denne gangen gikk vi en tur på Råholt. Kaspar skulle egentlig bli igjen hos mamma da vi dro til Minnesund, men vi endte opp med at han fikk bli med oss. Med en tydelig avtale om at de måtte være i hver sin ende av leiligheten, og at hun ikke fikk oppsøke Kaspar. Kanskje hadde jeg ikke trengt å være SÅ streng, men jeg tar overhodet ingen sjanser, det er det ikke verdt. Det fungerte fint for de timene det gjaldt 🙂
OKTOBER
Vi gikk to fine Brennkollen-runder i starten av måneden, og hadde flere runder med fotografering i høstløv. Jeg ble aldri fornøyd, så vi tok en siste shoot 18. oktober, da satt den (bilde 2). 20. oktober hadde vi en kiropraktikktime, som mamma ble med på, før vi kjørte videre nordover. Endelig hadde vi funnet en passende dag for middag hos Brit og Hans. Kaspars oppdretter Brit bor fortsatt i Næroset, men nå et lite stykke unna huset Kaspar ble født i. Vi var nesten nødt til å ha en liten fotografering (bilde 3), før et nydelig måltid med rakfisk.
NOVEMBER
Årets siste Brennkollen-runde tok vi 1. november, etter tidligvakt. Da rekker vi akkurat runden før det blir mørkt. 4. november hadde jeg feriedag, fordi Kaspar hadde time til tannrens. Mamma ble med denne gangen også, siden Kaspar er rimelig groggy etter narkose. Da var det greit å ha litt ekstra tilsyn på bilturen hjem. Heldigvis gikk alt bra, og vel hjemme var hund og eier like slitne. Ellers besto ikke november av så mye mer enn hverdag. Men hverdag skal man ikke kimse av. I uke 47 lå jeg rett ut med influensa, og har kanskje aldri følt meg så dårlig. Da er hverdag å foretrekke hundre av hundre ganger!
DESEMBER
Desember har lett for å være travel, det ble den også for meg. Men 16. desember tok vi juleferie. Ettermiddagen lille julaften skulle omsider julefreden senke seg, da vi som vanlig inntok huset til mamma. Den idyllen varte kun noen få minutter. På vei inn terrassetrappa (to trinn) feilberegner Kaspar satsen og tryner inn i dørstokken. Det resulterte i tre sår på underleppe og overleppe, som heldigvis så ut til å være overfladiske. Da jeg akkurat hadde rukket å senke skuldrene oppdaget jeg kvelden etter at hans ene tredepute var blå og sprenghoven. Morgenen 1. juledag begynte det å piple blod og i løpet av dagen ble det til et sår. Så romjula vår har bestått av videosamtaler med Agria VetGuide, sårstell, salve, laser på såret, potesokker og mer sårstell. Fryktelig frustrerende når ett sekunds kløning påvirker så mange dager. Men det kan jo bare bety at 2023 starter bedre enn 2022 ble avsluttet.
2023 starter ekstra fint, med hele januar sammen med Kaspar. Jeg skal skrive mer om det senere. Riktig godt nyttår!
I hele mitt liv har vi feriert på Torpo i Hallingdal, hvor vi leier campinghytte mellom RV7 på ene siden, og Hallingsdalselva og Bergensbanen på andre siden. Noe som ikke høres spesielt idyllisk ut, men det er utrolig hvor idyllisk en tradisjon kan være. Fra min første ferie der i 1993 har jeg vært på plass hvert år, bortsett fra 2012 og 2016.
I 2008 var Kaspar med for første gang, 10 måneder gammel. Bare fem dager tidligere, 17. juni 2008, ble Kaspar forgiftet (Klikk for blogginnlegg fra den gang), men han var allerede veldig sprek igjen. Hytteliv med mye utetid og frisk fjelluft gjør godt for både to- og firbente. I 2009 og 2010 tok vi også turen, før Kaspar og jeg reiste alene dit i 2011. Det var min første sommer med førerkort, og det var stas å reise på ferie alene med Kaspar, selv om det ble litt stille å være alene en hel helg.
I 2012 ble turen for meg, Kaspar og Anton akutt avlyst ved avreise, men vi var tilbake i 2013. Anton fikk tre turer hit, og det var så fine dager for han. Han som gladelig var ute hele dagen. Det var nok ikke mye jeg fikk slappet av disse tre årene, da det var ganske krevende med to hunder, som helst ikke skulle hilse på andre folk og dyr. Men fint var det også. I 2016 var vi visst ikke der, tiden strakk nok ikke til. I 2017 var Kaspar blitt alenehund igjen.
Vi har hatt ulike tradisjoner på disse ferieturene. I 2017 gikk vi tur på Bergsjøstølen for første gang, noe vi fortsatte med de påfølgende årene. Kaspar har hengt bra med på turene, og ikke trengt noe tilpasning. Vi har stort sett hatt fint vær hver gang, men med skyer og noe vind – helt perfekt.
I fjor måtte fjellturen dessverre droppes på grunn av for høy temperatur. Det var kjedelig å bryte rekka, samtidig som jeg var redd Kaspar ikke skulle få tatt turen igjen. Men fredag 22. juli var det dags igjen. Kaspar storkoste seg på tur, og suste av gårde. Etter nesten to timers vandring fikk han hvile i bæreselen på den siste etappen med grus. Fra Bergsjøstølen kjørte vi videre til Fagerdalen støl, hvor vi også var i 2020. Der var det så fint, så vi måtte bare tilbake. Det har blitt lange dager på hyttetur, med mye mindre hvile og mye belastning for kroppen. I dagene etterpå synes jeg at jeg har merket det på en nesten 15 år gammel kropp, men vi tøyer og strekker, og nå er det bare en drøy uke til “damene våre” (dyrekiropraktor og laserdyrepleier) er tilbake fra ferie.
My Kooikerhondje Life. 