I fjor skrev jeg årskavalkade for første gang på fem år, og det er fint å kunne ta et tilbakeblikk på året som har gått. Ekstra fint er det å lese gjennom i ettertid, siden man glemmer så fort. Spesielt når de siste årene har vært såpass like. Når man har bodd på samme sted, hatt samme jobb og en ganske ensidig hverdag i fire år, så er det vanskelig å skille årene fra hverandre.
2020 var et ganske fint år med lite bekymringer. 2021 har også vært fint. Med litt fler bekymringer, men det handler litt mer om en hundeeier som er hønemor, enn hunden.

JANUAR

Det ble mange fine vinterbilder i januar, med og uten potesokker. Selv om man kan starte med blanke ark når som helst på året blir i hvert fall jeg motivert av at kalenderen viser januar, selv om våren gjerne kunne kommet litt fortere.

FEBRUAR

Februar startet med tre egenmeldingsdager, og når formen tillot det tok vi en litt lenger tur i vinterkledd skog. Vinteren begynte å føles lang, såpass lang at jeg skrev eget blogginnlegg om det i februar. Det må jeg humre litt av nå. Kaspar har blitt ekstra vár på at føttene hans røres, og potesokkene elskes ikke, men hadde jeg visst at han skulle tåle sommervarmen dårligere med alderen hadde jeg heller prøvd å nyte kulda.
17.februar var Kaspar 13,5 år.

MARS

2.mars var vi klare for seniorsjekk. Jeg klarte å holde nervene i sjakk helt til vi parkerte utenfor dyreklinikken. Da flommet tankene over av alle kjipe ting vi kunne finne ut i løpet av den neste timen. Heldigvis var det ingenting å grue seg for, som veterinæren presiserte; “Dette var ikke noe å grue seg for. Du har et unikum av en hund.” Jeg hadde akkurat dumpet ned i utemøblementet hos mamma, i sola, da telefonen ringte og veterinæren startet samtalen med den setningen.
Da får ikke livet blitt så mye mer perfekt, og jeg nøyt de siste solstrålene den tirsdagen med brus og potetgull ute – snart var våren her for fullt.
Bilde 2 over; denne gangen tok vi blodprøver fra halsen, siden Kaspar helst vil ha bena sine i fred, og han kan sleike seg til blods om benet er barbert. Det fungerte fint.
Det har vært merkbart senere i 2021 at kroppen begynner å eldes, men mer om det senere.

Mars ble avsluttet med hvilepuls og starten av påskeferie.

APRIL

Påsken har blitt min favoritthøytid. Lysere tider, vår, mindre forventninger, grilling, lesing av bøker, og alle de fineste månedene ligger foran og venter. Påskeferien vår besto av forkjølelse, masse god mat, fine turer, formiddagsdupper, lesing, brettspill og quiz. Vi tok også vår første tur til Mjøstråkk, hvor vi skulle tilbringe mye tid i 2021.
13.april hadde vi kiropraktortime på Hamar og gikk en etterlengtet tur i Furuberget med min venninne, Stine.

MAI

I starten av mai ble jeg bitt av stolpejakt-basillen. Interessen var intens og kort, men hyggelig så lenge det varte. Den brakte oss ut på et par turer vi ikke har gått på mange år, blant annet til Skistua.
11.mai hadde vi ingen planer om langtur, men jeg fikk plutselig lyst til å samle stolpene på Ninabben. 17.mars 2020 gikk vi opp Ninabben, men da gikk vi bare opp og ned, ikke runden. To timers frisk luft, sølete og mye stigning underveis. Litt mer slitsomt enn jeg hadde sett for meg, men en fin tur. Et godt tegn på at jeg ikke helt visste hvor lang runden var; jeg hadde med Kaspar sin børste, så jeg kunne børste ørene hans på toppen før fotografering. Vann derimot, det hadde jeg ikke tenkt på, så det måtte vi klare oss uten.
16.mai ble som vanlig brukt til hvitveisplukking. Mai huskes som en fin vårmåned, hvor Eurovision ga ekstra godstemning midt i måneden.

JUNI

Juni startet med fint sommervær, og vi kjørte flere dager til Mjøstråkk etter jobb for nedkjøling. Mjøstråkk er navnet på den 250 kilometer lange sykkelruta rundt Mjøsa. Den begynner ved Ørbekk båthavn på Minnesund. Varme sommerdager fører oss også gjerne til Eidsvollbygningen. Der er det også tilgang på litt badevann, samtidig som de enorme trærne rundt bygningen gjør sommerdagene litt svalere.

Sälen røyk i 2021 også. Det ville bli litt for mye styr å krysse grensa, med tanke på restriksjoner og koronatesting…
…men det var kanskje like greit, for akkurat da sommerferien var i gang, 27.juni, oppdaget jeg en hevelse på Kaspars ene kinn. Veterinærtime viste tannbyll ved en tann, og da kan det fort være noe med flere tenner.

JULI

Andre dagen i juli var vi klare for tanntrekk, og det endte med trekking av tre tenner. Ikke verst at alle tennene gjorde jobben sin i over 13 år. Trekkingen gikk heldigvis bra, men livet var rimelig kjipt et par dager etterpå. Smerter, sikling, antibiotika, smertestillende og varme. Jeg så mørkt på mange dager med oppbløtet mat og myke godbiter, men det gikk bedre enn fryktet. Vi fortsetter med tannpuss hver dag, som vi har gjort siden juli 2019.
Kaspar orket ikke så mye disse dagene, både på grunn av medisiner og sommervær. Jeg begynte derfor å gå turer på egenhånd, mens Kaspar hvilte ut hjemme. Det har tidligere vært uaktuelt og veldig rart. Jeg begynte å gå/løpe Ninabben-runden flere dager i uka, og endte på 25 turer fra 5.juli til 30.oktober. Et godt avbrekk i hverdagen, og fint gjensyn da jeg kom hjem igjen etter en times tid.

På bursdagen min 16.juli fikk vi en litt akutt kiropraktortime på Hamar, da jeg syntes Kaspar belastet benet annerledes. Sjekken viste at han var ganske stiv i bekkenet og øm ved venstre frambein. Han løsnet heldigvis fint opp og jeg er glad jeg fulgte magefølelsen.

21.juli dro vi til Hallingdal hvor vi ferierer på campinghytte hvert år. Dette var veldig varme dager, så fjellturen vår måtte dessverre droppes. Men vi kjørte opp til Golsfjellet den ene dagen, hvor vi møtte 16 år gamle Ebra’s K-Emmie Limelight “Sandy.” Hundene var ikke så interessert i hverandre, men fant en felles kjærlighet for vafler. Sandy døde dessverre tre måneder senere.
Juli ble avsluttet med litt kjøligere vær, og ferien var over.

AUGUST

I august tok vi et par blåbærturer på starten av Ninabben-runden. Det var ikke lenger aktuelt å gå hele runden med Kaspar som i mai, men fint å kunne gå litt i skogsterreng, med blåbær til mellommåltid.
Vi drev også med litt utstillingstrening…
17.august var vi klare for 14-årsdag! I 2021 som i 2020 var jeg syk, og var hjemme på Kaspars bursdag. God timing, men jeg må unngå det samme i 2022, så folk ikke begynner å tro at jeg gjør det med vilje 😉
Som nybakt fjortis reiste vi til Lillehammer for hundeutstilling. Se eget blogginnlegg.

23.august måtte dessverre min kusines hund Selva avlives etter å ha vært syk i en drøy måned. Hun er en av de få hundene Kaspar har gått overens med de siste årene. Vi er glad for å ha opplevd mange fine turer med kloke Selva ❤

Dagen etter var det godt å lufte hodet på skogstur med pannekaker og blåbær.

SEPTEMBER

4.september kom jeg hjem fra et hyggelig kafébesøk og skulle gå tur med Kaspar. Etter 100 meters gange segnet han delvis om på fortauet, og jeg rakk å tenke at slutten var kommet. Jeg kjente fort på buken og så på tannkjøttet, men før jeg rakk å tenke mer var Kaspar seg selv igjen. Skremmende, og vi fikk få svar. En nerve i klem? Et lite drypp? Mandagen etter var vi i hvert fall på plass på dyreklinikken og fikk sjekket han litt, tatt røntgenbilde og luftet tankene. Senere i uka tok vi også en kiropraktortime. Så mye klokere ble vi ikke, og lignende hendelser har ikke skjedd siden. Fra september har Kaspar stått fast på Onsior, smertestillende og betennelsesdempende.
8.september møtte jeg huggorm for første gang i livet på Ninabben-runden, og var da veldig glad jeg ikke hadde med hund.
September var ellers travel, og det var vanskelig å finne hvilepuls.

OKTOBER

Høstfotografering er et must i starten av oktober. Det var også godt med lavere temperaturer. Kaspar har tålt varmen dårligere med alderen, og det ble brukt mye vann til nedkjøling i året som gikk.
Kaspar har vært med på et par fotballkamper i nærmiljøet. Tålmodigheten er begrenset, og jeg må bruke mye avledning med fór/godbiter for at jeg skal få sett litt fotball. Men uansett godt å gjøre noe annet enn å bare gå småturer på Minnesund.
I høst har jeg jobbet 90%, med en fridag annenhver uke. Rett og slett for å få et pusterom, og mulighet til å ta meg av Kaspar om det trengs. Hvis jeg trenger å bestille time hos veterinær, så er det litt lettere å finne plass i kalenderen. Jeg kaller de bonusdager. Dager som Kaspar og jeg ellers ikke ville fått sammen i dette livet ❤

NOVEMBER

November kom og november gikk. I slutten av måneden var det mange ettermiddager med nydelig solnedgang (og morgener med nydelig soloppgang), og det hjalp virkelig på humøret i mørketida. Noen ganger er det ikke mere som skal til. Siste helgen tok jeg et døgn husmorferie på Hurdalsjøen hotell i forbindelse med julebord på jobb.

DESEMBER

Desember startet slik desember bør, med fint snøvær. Etter hvert tok glatta over, men vi hadde blant annet en fin måneskinnstur med min kusine Marita 17.desember. Kaspar, hennes hund Woody og termosen med kakao var med.
22.desember tikket det endelig ned til juleferie. Ferien har bestått av fem overnattinger hos mamma, mye avslapping, TV og lesing, men tiden har gått så altfor fort. Jeg har ikke engang fått lest ferdig boken jeg begynte på, og jeg hadde planer om enda et blogginnlegg, mere pusling av puslespill og mere lesing.
Men vi har kosa oss, og gleder oss allerede til helga.

27.desember døde dessverre Kara sin bror, Kompis. Han er den første i kullet som dør, og de fyller 9 år nå i januar. Et godt tegn at alle i kullet ble (nesten) 9 år, selv om 9 år er altfor lite ❤

Det er med ganske blandede følelser vi nå starter et nytt år. For hvert nye år som kommer, øker sjansen voldsomt for at dette er året vi skal ta farvel. Men det skal ikke bli i 2022, for jeg har allerede handlet inn 15-årsballonger, og vi skal feire halve mitt liv sammen. Kaspar ble født da jeg var 15 år, 1 måned og 1 dag, og 18.september 2022 har Kaspar levd i 15 år, 1 måned og 1 dag.
Har vi griseflaks så skal vi ikke ta farvel i 2023 eller 2024 heller ❤
Norges eldste kooiker blir 17,5 år 13.januar, og i Nederland lever ei tispe som fyller 18 år i mars.

På fredag venter ny seniorsjekk.
GODT NYTT ÅR!